torsdag, 12 12 2019

Verdenskonferensen for marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO) fant sted i november 2012 med Tunisias arbeiderparti som vertskap. Det skjedde i landet som for to år siden tente gnisten til det som er blitt kjent som den arabiske våren. Den årlige konferansen har aldri tidligere vært avholdt på det afrikanske kontinentet. At de tunisiske kameratene ikke bare påtok seg rolla som vertskap i en situasjon der de revolusjonære oppgavene står i kø i et politisk turbulent Tunisia, men også gjennomførte denne oppgaven på forbilledlig vis, understreker den internasjonalistiske holdninga til Tunisias arbeiderparti.

Konferansen kunne konstatere at krisa i det kapitalistiske og imperialistiske systemet blir djupere, mens arbeiderklassens og folkenes motstand vokser på alle kontinenter. Den kunne også slå fast at den internasjonale marxist-leninistiske bevegelsen blir sterkere.

Uttalelse fra Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner

Tunis, november 2012

I afrikansk gjestfrihet, og sammen med de tunisiske arbeiderne og det tunisiske folk, har vi, de marxist-leninistiske partiene i IKMLPO, drøfta den internasjonale situasjonen og imperialismen, de reaksjonære kretsenes og arbeidskjøpernes politikk, og vi har drøfta utviklinga av arbeidernes og folkenes kamp og problemer og perspektiver i kampen våre partier fører.

Vi kunne igjen slå fast at det kapitalistiske og imperialistiske systemet er inne i ei djup krise som utvikler seg ujevnt i forskjellige land, og som spesielt har negative virkninger for arbeiderklassen, ungdommen og folkene.

Den nyliberale politikken for «å komme ut av krisa» som framføres av monopolene og den herskende klasse, skal få oss til å tro at krisa snart er overvunnet. Men kjensgjerninger er standhaftige og virkningene av krisa trer stadig klarere fram.

USA-imperialismen intensiverer sine angrepskriger og beholder tropper i Afghanistan og Irak. Den rasende offensiven fortsetter imot det libyske folket. Truslene mot Iran og andre land for å tilegne seg deres rikdommer og okkupere strategiske posisjoner, tiltar. USA-imperialismen støtter åpenlyst sionistenes militære okkupasjon av Palestina. EU-imperialistene handler i det vesentlige som amerikansk allierte i konfrontasjon med Russland og Kina, til tross for sine egne særinteresser.

USA-imperialismen og EUs forsøk på å kontrollere Syria truer med å føre til direkte militær aggresjon i NATOs navn. En slik situasjon kan tenne flammen til en regional krig, som også kan lede til en ny verdenskrig.

Vi marxist-leninister avviser på det sterkeste imperialistisk intervensjon. Vi forsvarer prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett. Syrias problemer må løses av arbeiderne og folket i landet sjøl.

Tilspissinga av alle motsigelser fører uunngåelig til interessekonflikter mellom de imperialistiske maktene. Noen strever for å opprettholde sin innflytelse, andre oppadstigende makter prøver å vinne posisjoner i kampen for enda en nyoppdeling av verden. På den ene sida prøver de vestlige imperialistmakter å opprettholde sitt herredømme og kontroll over områdene de dominerer, på den andre sida prøver de oppadstigende imperialistmaktene å innta en mer ledende stilling med større territoriell kontroll på verdensplan. Disse konfrontasjonene mellom de imperialistiske statene innbyrdes fører i sin tur til sammenstøt, noen ganger diplomatiske, noen ganger voldelige, men de antar til enhver tid form av aggresjon og plyndring av avhengige land og økt utbytting av arbeiderklassen.

Kina er gjennom sin jakt på råvarer og utvidelse av sine markeder blitt den viktigste kapitaleksportøren til de avhengige landa i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Landet har også blitt en aggressiv konkurrent på det amerikanske markedet, og også gjennom investeringer i USA og europeiske imperialistland. Russland styrker sin økonomi, sin kapasitet og energiforråd, og også sin militære makt, og spiller en aggressiv rolle i den nye gjenoppdelinga av verden. Når Russland og Kina i FNs sikkerhetsråd motsetter seg militær intervensjon i Syria, har det ingenting å gjøre med forsvar av det syriske folks suverenitet og rettigheter, men skyldes at de handler i tråd med sine egne interesser i kampen med de vestlige imperialistlanda om dominans.

Arbeiderklassen og folket uttrykker seg med aksjoner, streiker og generalstreiker, særlig i bl.a. Spania, Hellas, Portugal og Italia. De kjemper for å forsvare sine rettigheter og yter motstand mot kapitalens foranstaltninger for å velte byrdene av krisa over på arbeidernes skuldre.

I Nord-Afrika og Midtøsten fortsetter folkeoppstandene mot tyranniet – for forsvaret av frihet og demokrati. Den revolusjonære prosessen som er startet av arbeiderne og folkene i Egypt og Tunisia i særdeleshet, fastholder fortsatt perspektivet om avskaffing av de undertrykkende regimene og for endelig frigjøring.

I Latin-Amerika mobiliserer hundretusener av arbeidere og folk til kamp mot de internasjonale gruvemonopolenes plyndring. De reiser seg til forsvar av nasjonal suverenitet, miljø og natur.

Kampen til arbeiderne, ungdommen og folket mot konsekvensene av krisa gjenspeiles i alle land og regioner på forskjellige måter.

Kampen til arbeiderne, ungdommen og folket mot konsekvensene av krisa, som fordømmer det kapitalistiske og imperialistiske herredømme, gjenspeiles i alle land og regioner på forskjellige måter. De øker arbeiderklassen tillit til egne krefter og kampens vei, de tydeliggjør kapitalens og reaksjonens sanne ansikt, de avslører sosialdemokratenes og opportunistenes posisjoner. På samme tid viser de sine begrensninger og svakheter i forhold til å stoppe offensiven fra imperialismen og reaksjonen, arbeidskjøperne og regjeringene i deres tjeneste. Det er opp til oss proletariske revolusjonære å gi et ideologisk, politisk og organisatorisk svar. Vi tar på på oss forpliktelsen om å gå inn i organiseringa av arbeiderklassens, ungdommens og folkets kamp, til å finne det kommunistiske initiativ og det kommunistiske mot til konsekvent å lede disse mobiliseringene, og fremfor alt vise dem revolusjonens og sosialismens sikre vei.

Styrkinga av våre partier og deres stadig tettere bånd til massene, oppgaven med å få vårt program ut i gatene og gjøre det forståelig for de kjempende massene for å sette oss i spissen for kampene, for å fremme og styrke folkefronten – det er den allmenne retninga som denne konferansen anviser.

Bidragene fra alle våre partier har vært berikende og viser at marxismen leninismen styrker seg i hele verden. Det pålegger oss et ekstraordinært ansvar som vi vil vite å påta oss.

Skjerpinga av kapitalismens allmenne krise, den imperialistiske aggresjonen og risikoen for en ny altomfattende storkrig, den akselererende utviklinga av produktivkreftene som påskyndes av den teknisk-vitenskapelige revolusjonen, utviklinga av kampen som føres av arbeiderne, ungdommen og folkene – alt dette stiller våre partier og organisasjoner overfor nye utfordringer. I klassekampens forløp må vi finne nye organisasjons- og kampformer.

Arbeidernes og folkenes frigjøring er arbeidernes og folkenes eget verk. Den er samtidig våre partier og organisasjoners urokkelige ansvar.

Ja! Det er mulig å forandre verden!
Marxismen-leninismen leder oss!

  • Benins kommunistiske parti
  • Brasils revolusjonære kommunistiske parti (PCR)
  • Burkina Fasos revolusjonære kommunistiske parti (PCRV)
  • Arbeiderpartiet kommunisterne, Danmark (APK)
  • Den dominikanske republikkens kommunistiske arbeiderparti (PCT)
  • Ecuadors marxistisk-leninistiske kommunistiske parti (PCMLE)
  • Elfenbenskystens revolusjonære kommunistiske parti (PCRCI)
  • Frankrikes kommunistiske arbeiderparti (PCOF)
  • Spanias kommunistiske parti (marxist-leninistene) PCE/ML
  • Kommunistisk plattform, Italia
  • Demokratisk Vei, Marokko
  • Mexicos kommunistiske parti (marxist-leninister) (PCMML)
  • ML-gruppa Revolusjon, Norge
  • Tunisias arbeiderparti (POT)
  • Tyrkias revolusjonære kommunistiske parti (TDKP)
  • Organisasjonen for bygging av et kommunistisk arbeiderparti i Tyskland
  • Venezuelas marxistisk-leninistiske kommunistiske parti (PCMLV