La kapitalen betale!

I Europa og i resten av verden nekter arbeiderne og ungdommen å betale for den kapitalistiske systemkrisa

Den verdensomspennende kapitalistiske systemkrisa fortsetter. Millioner av mennesker kastes ut på gata og inn i elendighet.

Alle lag av folket: Arbeiderne, arbeidsfolk i by og land, små og mellomstore bønder, håndverkere, offentlig ansatte, folk i jobb og uten jobb, unge såvel som pensjonister blir holdt nede av en håndfull rikinger som stadig blir rikere, og av deres banker og monopoler. I alle kapitalistiske land, i de imperialistiske landa og i land dominert av imperialismen, går rikmannsveldet til angrep på arbeiderklassen, på de arbeidende massene og folket: Elleve millioner millionærer i verden vokser seg rikere på ryggen til milliarder. Aldri har rikdommen som blir produsert vært så stor, aldri har så mange kvinner og menn levd på eksistensminimum, aldri har formuen vært så konsentrert i hendene på en snylterklasse; borgerskapet, aksjonærklassen.

Etter først å ha gitt ordre til statene og regjeringene som står til tjeneste for dem om å framskaffe hundrevis av milliarder dollar, euro eller yen for å redde sine banker og finansinstitusjoner, krever nå dette økonomiske fåmannsveldet at offentlig gjeld og renter må nedbetales. Nå har de som motto: «La oss få bukt med underskuddet», et underskudd som de sjøl har generert og framtvunget.

Politikken for å redusere det offentlige underskuddet er et påskudd for å presse igjennom nedskjæringsplaner

I Europa var det greske folket de første som ble offer for disse angrepene i stor skala, angrep iscenesatt av EU-kommisjonen og IMF i fellesskap, som har resultert i en gigantisk plan for nedskjæringer, angivelig for å redusere den offentlige gjelden.

I løpet av noen uker har høyreregjeringer og sosialliberale regjeringer konkurrert om hvor mye de kan «spare» inn på statsbudsjettet. De snakker om hundrevis av milliarder, og ikke noe land blir skånet.

Påskuddet: å berolige finansmarkedene og deres «ratingbyråer».
Hensikten: å foreta en enda større omfordeling av rikdom fra arbeid til kapital, for å sikre profitten til bankene og de mektigste monopolene.

Sosialbudsjettene blir tynt, alle de sosiale godene som arbeiderklassen og folkene klarte å erobre, særlig etter 2. verdenskrig, er angrepsmål for denne samordna offensiven.
De første ofrene for likvideringen av det sosiale «sikkerhetsnettet» er de fattigste lag av samfunnet, de som allerede lever i fattigdom, usikkerhet og frykt for morgendagen. Det er også de som vil rammes hardest av kutt i sosialbudsjettene. I rike land som Tyskland og Frankrike finnes det millioner av menn og kvinner, unge som søker arbeid, ungdom i midlertidge jobber, fattige arbeidere, som nå står i fare for å havne i den svarteste elendighet. I samfunnets andre ytterkant fortsetter de rike å feire inntekstveksten sin med champagne.

Angrepene begynte lenge før denne krisa slo inn. Den nyliberale og sosialliberale politikken hadde allerede forårsaket stor skade, viktige områder av økonomien var privatisert, likvideringa av offentlige helsetjenester, utdanning, det sosiale sikkerhetsnettet var i full gang ... Nå ønsker oligarkiet å utnytte krisa til å fjerne hindringer for uhemma utbytting av arbeidskrafta, gjennom å avskaffe økonomiske og sosiale rettigheter som arbeiderne har tilkjempa seg. De vil utnytte de som fortsatt har jobb til siste trevl, samtidig som de går til masseoppsigelser. Kapitalistene vil ha folk til å jobbe hardere, lengre, helt til de er utmatta, til stadig lavere lønn, til stadig krympende pensjoner. Hæren av arbeidsløse vil de bruke til å presse lønns-og arbeidsvilkåra enda mer.

Vingeklipping av et pensjonssystem som er bygd på solidaritet og samfunnsmessig bidrag, er et mål som deles av alle EU-regjeringer og som inngår i de voldsomme nedskjæringsplanene.

Å stå i arbeid etter at man har fylt 65 år har blitt normen, mens millioner av unge mennesker ikke finner arbeid. Banker og forsikringsselskaper gnir seg i hendene: de håper å selge sine innskuddsbaserte pensjonsordninger til de få som har råd til det, og de spekulerer i frykten for at et pensjonsystem bygd på solidaritet mellom generasjoner og sosiale ytelser kommer til å bryte sammen.

For å tvinge igjennom disse massive kuttene i sosiale ytelser, styrker oligarkiet politi, de innfører strengere anti-faglige-og anti-folkelige lover og forsøker å splitte arbeiderne og folkene.

Da krisa i Hellas var på sitt mest voldsomme, da hundretusener av demonstranter ropte i gatene i Aten og alle byer i Hellas at de nektet å betale krisa for kapitalen, hørte vi politikere spre hatfylte taler (ofte gjengitt og forsterket i mediene) mot arbeiderne og folkene i Sør-Europa, som ble anklaget for å prøve å «snylte på» andre land, om at arbeidere og folk i Sør-Europa fikk som fortjent og burde «straffes» … Dette er langt unna retorikken om europeisk harmoni, om fred og forståelse som EU skulle fremme og som euroen skulle understøtte!

Folkene har rett til å forlate euroen og EU

Etter flere år med euroen, har folket gjort matteleksa si. Denne «unike» valutaen har først og fremst vært til fordel for de dominerende imperialistiske maktene i EU, den har styrket deres økonomiske og politiske makt.

Vi støtter folkenes rett til å forlate euroen og EU

Euroen har satt fart i kappløpet om å dumpe lønningene i EU ned mot minimumsnivået. «Konvergenskriteriene» i Maastricht-traktaten er et redskap for endeløs sosial dumping. EU-regjeringene prøver å tvinge disse kriteriene også på land utenfor eurosonen, land som Danmark, der folket stemte mot euroen i en folkeavstemning.

Euroen har betydd prisøkninger, og de som har tjent på dem har vært de store monopolene innafor transport og landbruksprodukter på bekostning av vanlige forbrukere, små og mellomstore jordbruksprodusenter, småkjøpmenn ...

Euroen er en viktig mekanisme for å bygge et Europa som har som mål å bli en stor imperialistmakt, et nyliberalt Europa som utnytter arbeiderklassen og som tar del i plyndringa av rikdommen i Afrika, Latin-Amerika, osv. .. som deltar i krig og konflikter om strategiske råvarer, energikilder og transportruter til de store produksjonsstedene i de imperialistiske statene.

Den reaksjonære naturen til dette europeiske prosjektet kommer mer og mer til syne: Festning Europa beskytter seg mot innvandrere som er tvunget til å emigrere på grunn av sult og kriger fremkalt av imperialismen. Det europeiske politiet samordner politistyrker for å overvåke og undertrykke store massemobiliseringer, for eksempel under NATO-toppmøtet i Strasbourg eller under «klimatoppmøtet» i København. Ved siden av det enorme politioppbudet som resulterte i tusentalls arrestasjoner, har Københavntoppmøtet også vist at stormaktene bare er opptatt av sine egne interesser og at de bare betrakter miljøvern som et mulig marked for sine monopoler.

Vi står sammen med folket i Hellas og andre land som hevder sin rett til å forlate euroen og EU.

Vi vil styrke solidariteten mellom alle verdens folk. Vi har en felles kamp å føre sammen med arbeiderne og folkene i Europa imot de utbyttingsmekanismene som fremmer konkurranse mellom arbeidere, imot at «små» land skal underkaste seg for imperialistiske makter, imot politisk dominans og imot mekanismer som organiserer plyndringa av undertrykte land. Byggingen av Den europeiske unionen, EU og dets valuta er redskaper for denne politikken som vi fordømmer og bekjemper.
 

Voksende motstand mot nedskjæringsplanene over hele Europa

Arbeiderklassen og folket reiste seg umiddelbart til kamp mot kapitalens angrep, og motstanden vokste overalt. Streiker og generalstreiker er iverksatt i ulike land. Det råder et voldsomt sinne. Kampviljen mot å betale for systemkrisa, mot å betale regninga for oligarkiet og deres kuttplaner, er stor. Denne harmen har satt skrekk i borgerskapet og reformistiske partier som sluttet opp om nedskjæringspolitikken og samtykket å sette den ut i livet. De snakker om «å dele på byrdene», men i praksis vil de legge dem på skuldrene til arbeiderne og folket.

Motstanden må utvikles og vokse i hvert enkelt land, men også internasjonalt. Sosiale og faglige initiativer foreligger allerede for høsten. Vi vil arbeide for at de vinner brei oppslutning og blir brukt framgangsrikt som et kraftig uttrykk for internasjonalisme og enhet i arbeiderklassen.

Arbeidet for samhold i arbeiderklassen er avgjørende. Det er arbeiderklassen som produserer merverdi og som kan øve betydelig press på kapitalen. Den er ryggraden i kampen mot kapitalismen, for sosial endring. I alle EU-land er det arbeiderklassen som har gått i spissen mot angrepene fra direktører, myndigheter, EU-kommisjonen, IMF, osv …

Det viktigste redskapet for motstanden til arbeiderklassen og de arbeidende massene i by og land, er fagforeningene. Arbeiderbevegelsen har blitt splitta og svekket av klassesamarbeidspolitikken. Men i dag sørger forskjellige strømninger, fagforeningsaktivister og fagforeninger for at klassekampen utvikles gjennom konkrete kamper.

Vi støtter den faglige klassekampen og oppfordrer arbeidere til å fagorganisere seg, til å arbeide for enhet innen fagbevegelsen på et klassekampgrunnlag. Vi fordømmer og avviser forsøk på ekskludering av kampvillige fagforeningsaktivister. Vi arbeider for å utvikle internasjonal faglig solidaritet som styrker arbeiderkampen i hvert enkelt land og internasjonalt.

Ingen mennesker er «illegale». Foto: R.

Innvandra arbeidskraft, med eller uten papirer, «lovlige» eller «illegale», er del av arbeiderklassen i hvert land. Dette er arbeidskraft monopolene har bruk for fordi de mangler rettigheter og kan utnyttes grenseløst. I den harde konkurranse mellom monopolene og mellom bransjer der produksjonen ikke kan flyttes ut av landet, er dette en viktig arbeidsstyrke.

Den vellykka streiken for regulerte arbeidsforhold som «papirløse» arbeidere i Frankrike gjennomførte nylig, er av stor betydning og en oppmuntring for alle de som slåss på denne fronten. Streiken, som varte i mer enn åtte måneder, fikk støtte fra fagforeninger, kvinneorganisasjoner, demokratiske organisasjoner og fra alle venstrekrefter. Den har vist konkret at innvandrere, menn og kvinner, først og fremst er arbeidere, at de er en del av arbeiderklassen. Streiken høsta stor støtte i opinionen og ble en reell motvekt til de evige splittelsesforsøkene fra oligarkiet og reaksjonen. Disse arbeidere, menn og kvinner, vil finne sin plass i den overordna kampen for å nekte å betale for systemkrisa.
Arbeidstakere i offentlig sektor, i statlig og kommunal virksomhet, er særlig utsatt for kuttene som er varsla i statlige budsjetter og i alle offentlige og halv-offentlige institusjoner. Titusenvis av arbeidsplasser er fjerna, lønningene er redusert i alle land, som i Hellas, der den sosialdemokratiske regjeringa ønsker å skjære vekk to månedslønner. Ved at de kjemper mot privatisering, for lønna si og for jobbene sine, slåss de ansatte i offentlig sektor samtidig for de vanlige brukerne av offentlige tjenester. Sammen kjemper de for å hindre politikken for avvikling av offentlige tjenester.

Si nei til budsjettkutt, militarisering og imperialistiske kriger

Krisa i det kapitalistiske systemet og den imperialistiske verden skjerper alle motsetninger, som blir stadig mer voldelige. For at de skal greie å gjennomtvinge sine nedskjæringer, styrker makthaverne sitt undertrykkingsapparat og prøver å kriminalisere kampene som føres av arbeiderne og folket.

Den harde konkurransen om kontroll over markeder og råstoffkilder viser seg allerede i konflikter og kriger. Blant motivene for den skitne krigen som imperialistmakter og deres militære fløy NATO fører mot folket i Afghanistan, inngår også kontroll over framtidige gassledninger og landets mineralrikdommer.

Derfor sier vi: «Vi nekter å betale for krisa deres, vi nekter å betale for krigene deres.»

Vi sier at pengene ikke skal gå til krig og militarisering, men til å dekke sosiale behov, utdanning, helse og velferd for alle.

Vi sier «NATO-troppene ut av Afghanistan» og «Alle imperialister ut av Irak».

Vi uttrykker vår solidaritet med det palestinske folk og befolkningen i Gaza, som i månedsvis har lidd under en umenneskelige blokade organisert av den reaksjonære regjeringa i Israel. Sammen med alle verdens progressive krefter, fordømmer vi den kriminelle sionistiske politikken og krever at blokaden opphører umiddelbart. Vi fordømmer medvirkning til EU og støtter det palestinske folkets kamp for anerkjennelse av sine nasjonale rettigheter.

For et alternativ som bryter med det imperialistiske kapitalistiske systemet

De aggressive nedskjæringsplanene rammer alle lag av folket. Tida er mer moden enn noensinne for å forene alle de som er ofre for denne politikken for sosialt tilbakeskritt. Vi arbeider med å bygge denne enheten gjennom en frontpolitikk som innbefatter å si nei til å betale for den kapitalistiske systemkrisa, å si nei til nedskjæringspolitikk. Vi krever at banker, aksjonærer og rikfolka må betale for sin egen krise. Vi vil samarbeide med alle politiske og sosiale krefter som deler denne målsettingen, som vil sette den effektivt ut i livet, gjennom stadig sterkere mobiliseringer.
Omfanget og dybden av denne krisa gjør det akutt å utvikle en politikk som bryter med systemet. Denne politikken må være konkret og retta inn på sosiale strakskrav som massene gjennom kamp og mobilisering krever innfridd. Disse sosiale krava må ligge til grunn for programmer som bryter med systemet og som bæres fram av koalisjoner av politiske partier, samfunnskrefter, masseorganisasjoner ... Vi gjør bruk av alle politiske og demokratiske arenaer, også den parlamentariske, for å bli hørt av så mange som mulig og vinne massene over til våre stanpunkter.

Som partier og organisasjoner av og for arbeiderklassen, fastholder vi vår overbevisning om at den eneste effektive og varige veien ut av den imperialistiske og kapitalistiske systemkrisa går gjennom å velte dette systemet og erstatte det med sosialismen. Alle kamper vi fører har dette perspektivet for øye.

• Full støtte til arbeiderklassen, ungdommen og folket som nekter å betale for krisa!
• La de rike gjøre opp kriseregninga si sjøl!
• Leve den internasjonale solidariteten! 

Paris, juni 2010

Medlemmer av Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner (IKMLPO)

Organisasjonen for bygging av et kommunistisk arbeiderparti i Tyskland – Arbeit-Zukunft (observatør)