mandag, 23 09 2019

For revolusjon og sosialisme«Borgerskapet har vist seg uten evne til å være herskende samfunnsklasse og det blir mer og mer tydelig at borgerskapet er på kollisjonskurs med både samfunnet og naturen.»

Til verdens arbeidere

cipomlEtter tre år med dyp økonomisk krise, en uunngåelig følge av den kapitalistiske produksjonsmåten, feirer vi 1. mai i ei tid der økende arbeidsløshet, økt utbytting, lønnsnedgang, elendighet og sult rammer stadig fler.

Den reaksjonære offensiven til kapitalen har blitt skjerpa. For å forsvare interessene til storkapitalen og for å få arbeidsfolk til å betale for krisa, tyr kapitalmakta til masseoppigelser, anti-sosiale reformer kjøres fram, den kollektive forhandlingsretten blir undergravd, undertrykkinga av arbeiderne tiltar for å presse prisen på arbeidskrafta til bånns og styrke makta til direktørene og kapitaleierne.

Borgerskapet er på hugget for å ta rotta på de økonomiske og politiske rettighetene som arbeiderklassen har oppnådd gjennom årelang kamp. Etter at de har sprøyta inn enorme mengder med offentlige penger for å støtte banker og storselskaper, vil de nå betale statsgjelda ved å redusere pensjoner, ved demontering av offentlig velferd, ved å øke skattetrykket for vanlige folk.

Derfor blir de sosiale forholdene for arbeidere flest forverra, mens samfunnets privilegerte lag fortsetter å leve i luksus og som parasitter. Når borgerpressa snakker om friskmelding, snakker de om at aksjonærene kan gå på med ny frisk for å høste profitt.

Mens motsetningene og den økonomiske ubalansen i den kapitalistiske økonomien blir dypere, ser vi økende motsetninger mellom monopolene og imperialistmaktene om å kontrollere markedene og sine innflytelsessfærer, for å ta kontroll over råvarer og komme rivaler i forkjøpet.

Vi er vitne til økende aggressivitet fra ei supermakt som råtner på rot, USA, vi ser opptrapping av plyndringstoktene mot Afghanistan og Pakistan, nye trusler mot Cuba, Nord-Korea, Venezuela, statskupp i Honduras og i Afrika, støtte til den den kriminelle sionistiske politikken som Israel fører, militær okkupasjon av Haiti, forberedelser til aggresjon mot Iran, etablering av militærbaser i Colombia, trusler mot progressive og revolusjonære krefter på alle kontinenter.

Samtidig øker motsetningene med de andre imperialistiske maktene, spesielt med Kina og Russland, og imperialismens iboende tendenser som leder til nye kriger er i vekst. Bakom smilene og pasifismens maske finner det sted en ny militaristisk offensiv, som rakettforsvaret USA ønsker å tvinge på Europa. Omkostningene blir, som vanlig, betalt av arbeiderne og folket.

Alle borgerskapets forsøk på å overvinne den økonomiske krisa på kunstig vis, for å dekke over de sosiale, miljømessige og moralske følgene av den kapitalistiske produksjonsmåten, er nytteløse. Kampen mellom kapital og arbeid vil spisse seg til. Proletariatet vil ikke vike tilbake og forholde seg passivt når det blir gjenstand for så voldsomme angrep. Deres klasseinteresser vil tvinge arbeiderne til å organisere seg til kamp mot herskerklassen.

I Europa, Asia og i Amerika er det oppsving i arbeiderklassens kamp: arbeiderne nekter å betale krisa for kapitalen og begynner å gjenvinne sjøltilliten. Særskilt viktig er utviklinga av kampen til de unge arbeiderne, som lider under prekære forhold og blir utsatt for ekstrem utbytting, fremmedarbeidere som står uten rettigheter, arbeidsløse som ikke får noen form for trygdeytelser, millioner av utbytta som knapt har til å dekke sine elementære behov. Fattige bønder og andre lag av folket som rammes av politikken til de store monopolene reiser seg til kamp sammen med dem.

Folkene og de undertrykte nasjonene deltar i kampen med sine legitime krav mot finanskapitalens dominans. De forener seg med den revolusjonære bevegelsen imot den felles fienden, imperialismen.

Som mottrekk overfor den styrka bevegelsen til arbeiderne og folkene, tyr borgerskapet til reaksjonær politikk og brutal undertrykking. Kapitalistene og deres regjeringer prøver å svekke og går til angrep på masseorganisasjoner der arbeiderne samler seg til motstand. De sprer giftig rasisme og fremmedfrykt for å så splittelse arbeidere imellom. På reaksjonært grunnlag mobiliserer de sine småborgerlige allierte, bruker fascistisk terror som våpen mot arbeider- og fagbevegelsen og trakasserer lederne i kamper som arbeiderne og folket fører. I denne reaksjonære konteksten inngår også forsøkene på å kriminalisere de kommunistiske kreftene og symbolene på arbeidernes frigjøring.

Denne situasjonen tvinger arbeiderne i alle land til å danne en egen kampfront mot kapitalens offensiv, mot politisk reaksjon og krigsfaren, for å sette fortgang i det kapitalistiske utbyttingsystemets uunngåelige endelikt.

I hvert enkelt land er det nødvendig å utvikle en enhetspolitikk mot kapitalen for å møte masseoppsigelser og permitteringer, for å bekjempe fleksibilitet og utrygge arbeidsforhold, for å sette en stopper for likvideringa av sosiale rettigheter og velferd, for respekt for og knesetting av kollektive forhandlinger, for å si «nei, vi vil ikke betale utenlandsgjeld og nei til privatisering», for å kjempe for kortere arbeidsdag med to dagers hvile per uke, uten lønnsreduksjon; for ei minstelønn og trygder som dekker grunnleggende behov til arbeidsløse, mot krigsbudsjetter, for offentlige helsetjenester, gratis utdanning for folket, for lovlig opphold for «papirløse» flyktninger, for tilbaketrekning av utenlandske soldater fra okkuperte land.

Gjennom sin enhet og kamperfaring er arbeiderklassen i stand til å knuse kapitalistenes blokk, den er i stand til å slå tilbake angrepene fra borgerskapet, til å la kapitalistene og de rike betale for følgene av krisa, idet den rydder veien for revolusjonær omforming av samfunnet.

«Den største hindringa for bygging av en enhetsfront er klassesamarbeids-politikken til de sosial-demokratiske og reformistiske partiene.»

Den største hindringa for bygging av en enhetsfront er klassesamarbeidspolitikken til de sosialdemokratiske og reformistiske partiene. Politikken for forræderi av interessene til de som er utbytta, klassesamarbeidet som de sosialdemokratiske og reformistiske lederne og fagtoppene står for, trer mer og mer åpenlyst fram. Denne politikken for «sosial dialog» avvæpner og splitter arbeiderne og presser dem til å kapitulere.

Men disse kreftene som er blitt vedheng til de borgerlige institusjonene har mistet sin troverdighet blant arbeiderne – som kritiserer dem mer og mer for vakling og veikskap, for rolla deres som brannslokkere og støtten de gir til de reaksjonære kreftene.

I kampen mot imperialismen og borgerskapet er det uråd å gå framover uten å beseire opportunismen, uten å bryte med passiviteten og splittelsespolitikken som blir ført av sosialdemokratiet, av opportunistiske og andre sjåvinistiske krefter.

Gjennom kampen mellom samfunnsklassene innser stadig breiere lag av arbeidsfolk og utbytta mennesker imperialismens virkelige natur. De kaster av seg sine reformistiske illusjoner og overbeviser seg om nødvendigheten av proletariatets samfunnsmessige revolusjon for å bygge et nytt og mer framskredent system.

Monopolkapitalismen, imperialismen, er et dødsdømt snyltersystem hvis eneste mål er maksimal profitt for et mindretall av utbyttere. Derfor er den umulig å reformere. Borgerskapet har vist seg uten evne til å være herskende samfunnsklasse og det blir mer og mer tydelig at borgerskapet er på kollisjonskurs med både samfunnet og naturen.

Den eneste måten å få slutt på de ødeleggende konsekvensene av økonomisk krise, av urettferdige kriger, av miljøødeleggelse, av flommen av korrupsjon, av de endemiske problemene under kapitalismen, er revolusjonær handling for at arbeiderklassen og dens allierte erobrer den politiske makta og avskaffer de borgerlige eiendomsforholdene og bygger sosialismen.

Vi maner proletariatets beste krefter, de unge revolusjonære, til å ta del i bygginga av virkelige arbeiderpartier og til å styrke dem som allerede eksisterer, fordi det kommunistiske partiet som bygger på marxismen-leninismen er garantien for at stridene som føres av arbeiderbevegelsen og de folkelige bevegelsene kan føres fram til seier.

  • Gjør første mai til en glødende og revolusjonær dag for klassekamp gjennom demonstrasjoner og massestreiker.
  • Styrk kampenheten mot kapitalismen, la oss bygge og konsolidere arbeiderorganisasjoner, framfor alt kommunistiske partier og organisasjoner!
  • La monopolene, de rike og borgerskapet betale for krisa de er ansvarlige for.
  • La oss vise at millioner av arbeidsfolk har revolusjon og sosialisme som sitt mål.
  • For internasjonal solidaritet mellom arbeidere og verdens folk.

1. mai 2010
Den internasjonale konferansen av marxist-leninistiske partier og organisasjoner

...some content...