tirsdag, 22 10 2019

Fra Arbeideren* 1-1983


«Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», heter den nye boka til Dag Solstad. Men den handler ikke om oppvåkning – snarere tvert imot.

Dag Solstads nye bok har vakt jubel og begeistring hos borgerskapet. Jubel over Gymnaslærer Pedersens avsløringer og angrep på AKPs indre liv og praksis, begeistring over at en tidligere «revolusjonær» forfatter hever sin penn som anti-kommunismens spydodd.

Lista over småborgerlige intellektuelle som først har omvendt seg til kommunismen for deretter med enda større glød å avsverge alt dens vesen, er foraktelig lang. Men det skal innrømmes at Solstad - i likhet med andre AKP-figurer som nå kappes om å løpe fra fortida si - gjør en ny vri på overløperiet. De fleste slike renegater sørger for å melde seg ut med brask og bram, avsverge alle revolusjonære sympatier og fornekte enhver tro på ei sosialistisk framtid. Men AKP-renegatene er ifølge sine egne utsagn framleis «kommunister» og tror stadig på revolusjonen som en «framtidsmulighet».

Gymnaslærer Pedersen har klart for seg hva som gikk galt med AKP: Partiets forestillinger om den sosialistiske revolusjonen var sterkt knytta til det som Solstad kaller «den kinesiske Utopien» - det vil si håpet om at det reformistiske «nydemokratiet» på en eller annen måte skulle føre til sosialismen uten å gå veien om arbeiderklassens væpna opprør. Da denne illusjonen brast i siste halvdel av søttiåra, blei den ideologiske grunnen borte under føttene på AKP.

Vi siterer Gymnaslærer Pederesen: «Vi registrerte at den kinesiske Utopien var falt, og anså oss ferdig med den saka. Vi hadde ikke noe annet valg.»

Å jo, visst fantes det en annen valgmulighet, og det er svært avslørende at Gymnaslærer Pedersen og AKP ikke engang kunne se den. Nettopp på denne tida var det at den marxist-leninistiske verdensbevegelsen med Arbeidets Parti i Albania og Enver Hoxha i spissen førte fram en vitenskapelig analyse og kritikk av utviklinga i Kina, som bl.a. konkluderte med at maoismen var en anti-marxistisk teori og at revolusjonen i Kina aldri var kommet utover den anti-imperialistiske og borgerlig-demokratiske fasen. Gymnaslærer Pedersens fullstendige taushet om Albania bidrar til å gi boka en virkelighetsfjern karakter.

Men Gymnaslærer Pedersen har ingen hemninger mot å gi antikommunismen fritt løp. Her er det alt sammen i samsvar med gamle og anerkjente oppskrifter: Anti-stalinismen, nedvurderinga av Sovjetunionens sosialistiske oppbygging i mellomkrigstida, hvitvaskinga av krustsjovistenes kontrarevolusjon og så videre - for ikke å snakke om de hånlige angrepa på det kommunistiske partiet og den demokratiske sentralismen.

Gymnaslærer Pedersen levner ingen tvil om hensikten med beretninga: «I denne beretninga har jeg forsøkt å gi uttrykk for ei uro angående det kommunistiske partiet. Jeg ser med stor skepsis på det redskapet jeg har gitt ti år av mitt liv til. Et kommunistisk parti skal en passe seg for, jeg håper jeg har fått leseren til å forstå det.»

For å gi anti-kommunismen en appetittvekkende innpakning har Solstad spandert mye plass på visse av AKPs særegenheter – det overdrevne hemmelighetskremmeriet, den grumsete blandinga av proletarfetisjisme og arbeiderforakt, den påtrengende moralismen og så videre Slike fenomener kan muligens fortjene både kritikk og harselas. Men vi tviler på at de borgerlige anmelderne hadde vært så positive (ei «varm» bok, «uhemmet morsom», «fundamentale dimensjoner» og så videre) dersom ikke skildringa hadde dreid seg om et parti som har ordet «kommunistisk» i navnet.

Det er ei både dårlig og skadelig bok Solstad har skrivi. Men borgerskapet gleder seg til de grader over innholdet at  Gymnaslærer Pedersen er blitt innstilt til Nordisk Råds litteraturpris. Dag Solstad sier til Klassekampen at boka neppe ville blitt innstilt om den «ikkje kunne tolkast som eit slags oppgjør med AKP(m-l)», men legger til at han er glad for innstillinga og smigeren. Ja visst. Det er heller ikke noe nytt at renegatene setter pris på å bli belønnet for niddingsverket sitt.

* ARBEIDEREN utkom fra 1981 til 1986, utgitt av Marxist-Leninistisk Forbund, og var en forløper til tidsskriftet Revolusjon. Arbeieren var også navnet på avisa til NKP fram til partiet ble illegalt som følge av den tyske okkupasjonen i 1940.