mandag 8 august 2022

War in Ukraine 2022. Wikimedia CC0 Public domain.

Allerede ved å åpne for å sende inn «fredsbevarende styrker» i folkerepublikkene Donetsk og Luhansk krenka Russland suverenitetsprinsippet i folkeretten. Gjennom det som nå ser ut som en invasjon i full skala, viser Russland at de ikke står tilbake for USA når det gjelder viljen til militær aggresjon.

Vi fordømmer ethvert brudd på suverenitetsprinsippet. Med sitt prosjekt for regimeendring i Ukraina følger Russland i USAs mørke fotspor. Dette er bare en annen type fargerevolusjon.

Hverken den russiske eller den ukrainske arbeiderklassen har interesse av denne imperialistiske krigen der to broderfolk dreper hverandre.

President Putin har rett i at Ukraina har et korrupt og reaksjonært regime mer eller mindre innsatt av Vesten og infisert av nazister. Det er imidlertid ikke Russlands, men den ukrainske arbeiderklassens oppgave å bli kvitt et sånt regime. Og Putins kapitalistiske regime har åpenbart ikke sett seg sjøl i speilet.

Kreml er som et ekko av Tsarens Russland når Putin fornekter Ukraina som en egen nasjon med nasjonale rettigheter. Det var den sosialistiske Sovjetunionen til Lenin og Stalin som gjenreiste og respekterte Ukrainas nasjonale rettigheter ved å sikre statusen som sjølstendig sovjetrepublikk for hundre år siden. Sammen med Hviterussland hadde sovjetrepublikken Ukraina endog egen representasjon i FN.

Det er ingen tvil om at den russisktalende majoritetsbefolkningen i Øst-Ukraina ønsker å tilhøre Russland, men myndighetene i Kiev (Kyiv) har nekta dem å bestemme sin egen skjebne. Åtte år med nasjonal undertrykking og sensur av opposisjonen er bakteppet for krigsscenarioet vi nå er vitne til. Hele denne dramatiske situasjonen kunne vært unngått, eller i det minste utsatt, dersom Kyiv hadde respektert Minsk-avtalene og innfridd de to oblastenes rett til autonomi og retten til å ha russisk som offisielt språk. De lot være etter «veiledning» fra USA, EU og NATO.

Flere brannstiftere står bak

Vestens indignasjon og fordømmelse er hul tvers igjennom. NATO, USA og EU har i åtte år krenka Ukrainas suverenitet gjennom direkte politisk og økonomisk innblanding i landets anliggender. Det mest åpenbare var vestlige ledere som aktivt tok del i demonstrasjonene på Maidanplassen i 2014 og lekkasjene fra USAs ambassadør Victoria Nuland der hun avslørte planer for hvordan USAs marionetter skulle erstatte det daværende regimet. Den samme Nuland er statssekretær for europeiske spørsmål i Bidens administrasjon. Hennes ektefelle Robert Kagan var en av grunnleggerne av Project for a New American Century, den nykonservative tankesmia som la strategien for krigen mot Irak i 2003.

EU, NATO og USA gjorde alt de kunne for å bryte opp den territorielle integriteten til tidligere Sovjetunionen og den jugoslaviske føderasjonen – og lyktes fullt ut med det. Storbritannia, som står fremst i køen for å true og straffe Russland, har aldri respektert Irlands territorielle integritet. Det Russland har gjort er det samme som NATO har gjort i Kosovo og som Tyrkia har gjort på Kypros.

Konfrontasjonen som nå er utløst mellom Russland på den ene sida og EU/NATO på den andre måtte før eller siden komme. Bakgrunnen er NATOs kontinuerlige ekspansjon mot øst gjennom tretti år, en ekspansjon der Ukraina og Hviterussland sto igjen som de siste «bufferstatene». Med et Ukraina som medlem i NATO og en EU-regissert regimeendring i Hviterussland ville NATO være i posisjon til å ta det endelige oppgjøret med sin russiske rival. De imperialistiske strategene i Kreml har kynisk satt en midlertidig stopper for NATOs planer.

Åra med NATO-ekspansjon har systematisk krympa russiske handelsmarkeder og innflytelsessfærer. Den tidligere amerikanske forsvarsministeren, Robert Gates, har sagt at planene om å inkludere Ukraina og Georgia i NATO «undergraver formålet med alliansen og ignorerer hensynsløst det russerne vurderer som deres vitale nasjonale interesser».

Hverken dette eller de historiske bånda mellom Russland og Ukraina fritar Russland for ansvar for brudd på folkeretten, det nasjonale prinsipp og mulige krigsforbrytelser.

Russland er som andre imperialistmakter

Deler av venstresida har hatt illusjoner om Russland som «snillere» enn USA. Signalene fra utenriksminister Sergej Lavrov bekrefter at lederne i Moskva er akkurat som andre imperialister. Lavrov har underkjent ukrainsk suverenitet ved å hevde at en sentralmakt som ikke har full kontroll over hele sitt territorium, heller ikke er å oppfatte som en suveren stat. Det er farlig stormaktsretorikk som raskt kan vendes mot Syria, der en tredjedel av landet er okkupert av jihadister og andre krefter med militær ryggdekning fra USA og Tyrkia. Med sånne uttalelser setter Russland også forholdet til Kina på prøve. Kina maner til dialog og er ekstremt på vakt mot alle former for separatisme.

Russland har også laget ris til egen bak: Sannsynligheten for at opinionen i Finland og Sverige nå lar seg vende til fordel for NATO-medlemskap, har økt dramatisk. Det kan også gjelde på hjemmebane. Russerne har stor sympati for at befolkningen i Donbass måtte reddes fra Kiev-regimet og bombardement fra hirden som har sverget troskap til fascisten og forræderen fra Annen verdenskrig, Stepan Bandera.

Noe helt annet er hvis den russiske offensiven innebærer blodige gatekamper mellom russiske og ukrainske soldater og sivilister. Trekker krigen i langdrag, kan det bety begynnelsen på slutten for Putin-regimet. Russerne har ikke glemt okkupasjonen av Afghanistan og likposene som kom hjem derfra. Nå handler det i tillegg om et broderfolk med et langt historisk kulturfellesskap. I tillegg kan Putin ha feilvurdert moralen til de russiske styrkene som nå er slitne etter måneder i beredskap langs grensa.

Det er de ukrainske og de russiske arbeiderne som kan sette en stopper for krigen og blodsutgytelsene. Oppgaven til arbeiderklassen i Norge og resten av verden er å støtte dem og å hindre at vårt eget NATO-borgerskap bærer bensin til bålet med militære leveranser og skjulte eller åpne intervensjonsforsøk.

Russiske styrker ut! Fordøm all imperialistisk innblanding i Ukraina!