Ytringsfrihetskommisjonen har levert sin rapport om ytringsfrihetens stilling i Norge, og konkluderer med at den har svært gode vilkår i Norge sjøl om bare ti prosent gjør bruk av den.
Store ord blir brukt om ytringsfrihetens kår i Norge. «Ingen steder er pressefriheten bedre, og få steder er oppslutningen om ytringsfrihet som verdi større.»
Når det likevel er nedsatt en kommisjon, indikerer det at alt ikke nødvendigvis er såre vel, hovedkonklusjonen til tross. Med utgangspunkt i Grunnloven § 100 har kommisjonen utredet «de sosiale, teknologiske, juridiske og økonomiske rammene for ytringsfrihet i dagens samfunn».
Bare en av ti ytrer seg om politikk
Påstanden om den unike norske pressefriheten står i kontrast til en annen konklusjon i rapporten, nemlig at bare rundt ti prosent av befolkningen deltar jevnlig i offentligheten med ytringer om politikk eller samfunnsliv. Og de som gjør det, er i stor grad godt voksne som har lite å tape på å uttrykke seg kontroversielt.
Pustehullet for vanlige mennesker har vært internett og sosiale medier. Medier og infrastruktur som er under de globale nettgigantenes kontroll. Ytringsfriheten gjelder akkurat like lenge som disse selskapene tillater at den finner sted.
Kjersti Løken Stavrum har vært leder for utvalget. Stavrum har bakgrunn fra blant annet NHO. Hun er styreleder i Norges største mediekonsern Schibsted og styremedlem i den «upartiske» sannhetsvokteren faktisk.no, eid av Dagbladet, NRK, TV2 m.fl. For øvrig er hun gift med Nettavisens redaktør Gunnar Stavrum. Altså litt som å la direktøren for Statkraft lede et utvalg som skal vurdere om strømmarkedet fungerer optimalt.
«Konsentrert eierskap»
Ikke desto mindre er det en rekke fornuftige observasjoner i rapporten «En åpen og opplyst offentlig samtale (NOU 2022:9)». Det innrømmes at mediene er blitt likere og at det bør være oppmerksomhet rundt faren for ensretting, blant annet som følge av mer konsentrert eierskap og stoffutveksling. Når den gamle partipressa er borte, framfører avisene også mer eller mindre samme politiske budskap godt støtta av en «homogen journalistkultur». Utvalget presterer i den forbindelse å hevde at denne kulturen har sitt «tyngdepunkt på venstresiden politisk»! Det må formodentlig bety alt til venstre for Frp.
En av anbefalingene er å tillate politisk reklame i mediene. Hvordan det å la de største pengesekkene påvirke den offentlige samtalen styrker ytringsfriheten, forblir en ubesvart gåte.
Problemet med enorm maktkonsentrasjon i de norske mediehusene tones ned, ettersom dette snarere blir sett på som en fordel gitt at noen få amerikanske selskaper dominerer de mest brukte arenaene for informasjonsutveksling og debatt, samt den fysiske infrastruklturen. Rapporten viser til at Alphabet og Meta de siste årene har stått bak 80 prosent av alle investeringer i nye internettkabler globalt, og hvordan disse selskapene også dominerer kabler, nettverk, skylagringstjenester osv. som brukes av norske bedrifter, kommuner osv.
I utvalgsmandatet står at «Framveksten av elektroniske plattformer og sosiale nettverk har medført en eksplosiv utvidelse av den enkeltes informasjonstilgang og ytringsmuligheter.»
På den annen side «kan man også se tendenser til økt sårbarhet, som bl.a. kan slå ut i krav om å nekte kontroversielle personer og meninger en plass i offentligheten».
Det kan lønne seg å holde kjeft
I arbeidslivet, ikke minst i offentlig sektor, vet alle at det lønner seg å holde kjeft – så lenge du ikke melder de «riktige» meningene i de riktige kanalene. Mange arbeidstakere kvier seg for å delta i et offentlig ordskifte i kraft av sin stilling, har kommisjonen notert seg: «Det kan se ut som om ytringsrommet oppleves trangere enn ytringsfrihetens grenser og arbeidslivets regler tilsier.»
Utredningen peker på økt forekomst av trusler og hatytringer på nettet. Det ser vi alle. Og det som gradvis har senket terskelen for hatprat fra enkeltpersoner, er at rasistiske og fascistiske organisasjoner lovlig får operere med systematisk propaganda så lenge de opererer i straffelovens gråsone.
Etter rasediskrimineringskonvensjonen er Norge pålagt å forby sånne organisasjoner. Det bekymrer ikke Ytringsfrihetskommisjonen, som omskriver pålegget fra FNs Rasedikrimineringskomité om forbud mot rasistiske organisasjoner til å være en «anbefaling».
Kommisjonen avviser et sånt forbud med at straffeloven gir «et tilstrekkelig vern mot de skadevirkningene rasistiske organisasjoner kan påføre utsatte grupper i samfunnet».
Nei til FN, ja til EU
Utvalget tar ikke FN helt på alvor, men er desto mer begeistret for pålegg som kommer fra EU. En av reseptene er uforbeholden omfavnelse av EUs forordning om digitale tjenester, Digital Services Act (DSA). Ytringsfrihetskommisjonen slår et slag for at innføring av DSA i EØS-avtalen og utforming av «effektivt nasjonalt tilsyn» prioriteres.
DSA skal blant annet begrense nettgiganter som Meta, Amazon osv. i å lagre persondata på amerikanske servere. «Portvoktere» og sannhetskommissærer skal løpende overvåke trafikken. Kommisjonen vurderer det slik at DSA «balanserer hensynet til ytringsfrihet på en forsvarlig måte opp mot behovet for en rettslig innramming som gir flere rettigheter til brukerne, sikrer større innsyn og håndterer potensiell samfunnsrisiko». Det springende punkt er sjølsagt hvem som til enhver tid avgjør hvilke meninger som utgjølr en potensiell samfunnsrisiko.
Megafoner for myndighetene
Kommisjonen er med rette urolig for skadevirkninger av desinformasjon og feilinformasjon, ikke minst i alternative medier. Den erkjenner en viss grad av ensretting i de etablerte mediene. Men den er blind for at myndigheter og ansvarlige medier er de farligste kildene til forvrengninger av virkeligheten.
Rapporten kommer i en tid hvor medienes krigspropaganda og NATO-ensretting har vært enorm etter den russiske invasjonen av Ukraina, og der den meningsbærende pressa i stor grad har vært ukritiske budbringere av myndighetenes desinformasjon om kraftsituasjonen og strømmarkedet.
Det later ikke til å bekymre Ytringfrihetskommisjonen nevneverdig. Men så er det da også regjeringa som har bestilt rapporten.
Alle sitater er fra utvalgets rapport NOU (2022:9).