fredag 14 august 2020

Under Ben Alis diktatur satt talsmannen for Tunisias Kommunistiske Arbeiderparti (PCOT), Hamma Hammami, i fengsel flere ganger. I dag er han en av de mest kjente personene i den tunisiske revolusjonen. Nedenfor følger et intervju med Hamma Hammami fra Det belgiske arbeiderpartiets avis Solidaire (nå i norsk oversettelse).

hamma_pcoth2tIntervjuet ble foretatt før fredag 25. februar da 100 000 demonstranter i Tunis krevde statsminister Mohammed Ghannouchis avgang. Om søndagen gikk han av og om mandagen ble han fulgt av de siste to ministrene fra Ben Alis regjering. Det er en delseier. Men som Hammami påpeker er diktaturets maktstrukturer betydelig mer omfattende enn som så.

– Revolusjonene og de store demonstrasjonene i den arabiske verden sprer en vind av optimisme i hele verden. Hva innebærer denne bevegelsen som startet i ditt land?

– Det er en stor revolusjon, både i de arabiske landene og andre land i vår region. Andre folk kan dra lærdommer fra denne revolusjonen. Først og fremst har det tunisiske folket gjennomført denne revolusjonen av egen kraft.

– I mange araberland mente man at det var umulig å gjøre revolusjon mot diktaturer som Ben Alis uten støtte fra Frankrike, USA eller andre utenlandske krefter. Vårt folk har vist at man kan kvitte seg med en diktator som Ben Ali på tross av hans gigantiske sikkerhetsapparat.

– Dessuten har det tunisiske folket gjort denne revolusjonen i nesten total enighet. I mer enn en måned har man ikke hørt ett eneste religiøst slagord som hadde kunnet splitte folket. Det tunisiske folket har samlet seg rundt sine demokratiske, økonomiske og sosiale krav.

For dere er denne revolusjonen ikke avsluttet. Hvorfor?

– Revolusjonen pågår fortsatt. Den har ennå ikke virkeliggjort våre demokratiske og sosiale mål. Den har beseiret en diktator, men den har ennå ikke beseiret diktaturet. Det politiske politiet, som utgjør en grunnpilar for diktaturet, er der fortsatt og er for øvrig svært aktivt. Parlamentet er der ennå. Det er et marionetteparlament ettersom man må godkjennes av Ben Ali for å få en plass der. Interimspresidenten står svært nær Ben Ali og er medlem av hans parti. Regjeringen ledes fortsatt av Ben Alis statsminister, Mohammed Ghannouchi, og hans ministre kommer fra samme krets. De korrumperte øverste ansvarlige sitter fortsatt på postene sine. [Ghannouchi og to andre ministre er siden blitt presset til å gå av – red. anm.]

– Konstitusjonen har gjort diktaturet mulig, og den har ikke blitt endret. Diktaturet har innført et utall antidemokratiske og antisosiale lover for å beskytte seg selv, og disse lovene gjelder fortsatt. I hendene på den nåværende regjeringen kan alle disse lovene og institusjonene igjen brukes mot folket. Ben Alis regime er altså fortsatt på plass.

– Det er derfor den folkelige bevegelsen fortsetter, på tross av den nåværende regjeringens løfter. Vi krever en oppløsning av den nåværende regjeringen. Vi aksepterer ikke den «regjeringsomdannelsen» som nå har blitt gjennomført. Det gamle partiet ved makten, RCD (det Demokratiske Konstitusjonelle Samlingspartiet, som frem til 18. januar inngikk i Den Sosialistiske Internasjonale, red. anm.), bør oppløses fullstendig.

- Nei, man kan altså ikke si at revolusjonen er avsluttet. Den har ennå ikke beseiret de reaksjonære kreftene. De er der ennå, men de er svekket. Vi må fortsette denne revolusjonen med stor besluttsomhet, men også med en slik taktikk at det tunisiske folkets enighet bevares. En uenighet ville kunne virke svært negativt inn på utviklingen av denne revolusjonen som folkene i araberverdenen fester så stort håp til.

– Revolusjonen i Tunisia fremstilles iblant som en spontan hendelse …

– Det er feil. De sier dette for å diskreditere og fornekte den rollen som de revolusjonære og progressive kreftene har spilt de siste årene. Det er også en måte å si at denne revolusjonen kan avsluttes med det gamle partiet ved makten, at de tradisjonelle politikerne igjen må ta ledelsen fra en bevegelse som mangler ledelse. Denne bevegelsen var spontan kun i den betydningen at den ikke var organisert på nasjonalt nivå. Den hadde ingen felles ledelse og ikke noe felles program. Men det betyr ikke at den manglet bevissthet og organisasjon.

– Bevisstheten finnes der. De aktive i denne bevegelsen er fremfor alt venstreaktivister, progressive, fagforeningskjempere, forkjempere for menneskerettigheter. Det er unge arbeidsløse med akademisk eksamen som tilhører studentbevegelsen. Vårt parti er med. Islamistene har derimot ikke deltatt, i grunnen. Det er derfor det ikke finnes noen religiøse paroler i denne revolusjonen, selv om islamistene har støttet bevegelsen politisk.

– Aktivistene organiserte seg svært raskt i komiteer. Da revolusjonen begynte oppsto det i enkelte byer et maktvakuum. Sammen med demokratene oppfordret vi da folk til å organisere seg. Det oppsto da i byer og regioner «folkeforsamlinger» eller «forsamlinger for revolusjonens forsvar», og iblant komiteer eller foreninger, alt etter omstendighetene. Her i Tunis organiserte man seg i folkekomiteer eller nabolagskomiteer. De som var mest aktive i revolusjonen ble utpekt til ledere.

– Strukturen er fortsatt svak og uutviklet. Det finnes ennå ingen ordentlig nasjonal ledelse. Men litt etter litt har disse komiteene utviklet seg til å diskutere situasjonen og fremtiden, det som folket kan gjøre.

– For noen uker siden ble 14. januar-fronten dannet. Hva slags program og hvilke krav har den?

– Når det gjelder politikken, så har venstresiden klart å samle seg i en front som heter «14. januar-fronten», som henspiller på den datoen Ben Ali flyktet. Venstresiden spiller en viktig rolle i landet vårt, politisk og faglig, blant ungdommer, i kvinnebevegelsen, i kampen for menneskerettigheter og innen kulturen. Denne fronten har samlet seg rundt folkelige paroler og krav, for eksempel kravet om oppløsning av regjeringen og av regjeringspartiet.

– Fronten krever også opprettelsen av en provisorisk regjering, bestående av personer som ikke har noe å gjøre med Ben Alis regime, med hans parti, med diktaturet. Den viktigste oppgaven for denne provisoriske regjeringen blir å forberede valg til en grunnlovsgivende forsamling. Det er den som skal utarbeide grunnloven, institusjonene og de viktigste lovene i en demokratisk folkerepublikk.

– Vi er også forent rundt en økonomisk og sosial plattform, ettersom vi mener at diktaturet var forbundet med en økonomisk og sosial base, et kompradorborgerskap (et borgerskap som beriker seg gjennom sine forbindelser med utenlandske multinasjonale selskaper, red. anm.) som plyndrer Tunisia sammen med franske, italienske, spanske, portugisiske og belgiske selskaper. Vi vil ikke bare ha et politisk demokrati, men også et sosialt demokrati, ettersom vi mener at denne revolusjonen er demokratisk, nasjonal og folkelig og bør forberede grunnleggende forandringer for hele det fremtidige tunisiske samfunnet.

– 14. januar-fronten hadde sitt første offentlige møte den 12. februar i Kongresspalasset i Tunis. Det ble en suksess som langt overgikk våre forventninger. Mobiliseringen tok ikke mer enn tre, fire dager. Over 8000 personer deltok, og mange fikk ikke plass. Vi har aldri sett noe lignende.

– 11. februar ble en mye større komité dannet.

– Ja, på et møte i den nasjonale advokatforeningens lokaler samlet det seg representanter for 28 organisasjoner. Nesten hele opposisjonen mot Ben Ali, bortsett fra to partier som har gått inn i Ghannouchis regjering. Foruten de ti organisasjonene i 14. januar-fronten, inngår den faglige sentralorganisasjonen UGTT, det islamistiske partiet Ennadha, advokat-, forfatter- og journalistforeninger, Den Tunisiske Studentunionen og flere andre. Alle er enige om forslaget om å danne et «Det nasjonale rådet til forsvar av revolusjonen».

– Plattformen går ikke like langt som 14. januar-komiteens, ettersom den ikke krever en oppløsning av regjeringen. UGTT og noen andre har akseptert regjeringen. Men de 28 undertegnerne krever at «Det nasjonale rådet» skal bestemme over forberedelsene til de nye valgene for å garantere at de virkelig blir demokratiske og at de blir gjennomført helt fritt. De krever også retten til å kontrollere alle regjeringens beslutninger og ansettelsen av alle høyere tjenestemenn. Undertegnerne oppfordrer befolkningen i alle regioner og fylker til å danne komiteer for Revolusjonens forsvar, og UGTT stiller alle sine lokaler til disposisjon for komiteene. Disse komiteene vil bli representert i Det nasjonale Rådet.

– Dere samler altså de ulike klassene og samfunnsskiktene som var og er i opposisjon til diktaturet. Denne fremgangsmåten tilsvarer karakteren til denne revolusjonen som dere kaller nasjonal og demokratisk. Hvorfor?

- Siden Hannibal (general i det antikke Kartago, Tunisias «forfader», red.anm.) har aldri Tunisia opplevd demokrati. Hverken bøndene, småbedriftene, håndverkerne, lærerne eller arbeiderne. Alle streber fremfor alt demokrati, sammen med arbeiderne. Det må man være bevisst på.

- Vi forsøker å samle folket rundt én eneste oppgave: å bli kvitt diktaturet. Vi forsøker å unngå alle meningsforskjeller blant de folkelige bevegelsene, ettersom slikt kan utnyttes av reaksjonen. Vi har kommet overens med islamistene og andre bevegelser om å opprettholde denne enigheten og å unngå indre stridigheter.

- Men denne revolusjonen er også nasjonal. Folk innser at den korrupte borgerlige eliten plyndrer landet i samarbeid med utenlandske selskaper. Disse selskapene forsøker å produsere billig for å eksportere produktene sine til deres markeder, og ikke for å tilfredsstille det tunisiske samfunnets behov. de europeiske landenes og USAs innblanding skyldes blant annet at de for enhver pris vil beskytte sine multinasjonale selskaper. Vi trenger en industrialiseringsplan som tjener vårt folks behov. Det er det folket krever. 14. januar-fronten vil bygge opp en nasjonal økonomi i folkets tjeneste der de viktige og strategiske sektorene kontrolleres av staten.

– Du er talsmann for et kommunistisk parti. Hvordan er forutsetningene når det gjelder sosialismen i Tunisia?

– En sosialistisk revolusjon står ikke på dagsordenen i dag. Men som marxister mener vi at det må bli en overgang til sosialisme. Det vil bli nødvendig for ikke å bli fanget i verdenskapitalismens nett som blant annet styres av USAs multinasjonale selskaper. Det er også den eneste måten å få slutt på menneskets utbytting av mennesket. Men dette er slett ikke en allmenn oppfatning ennå. Vi må ikke gå for fort frem.

– Man må tenke på styrkeforholdene. Arbeiderklassen er fortsatt uutviklet når det gjelder bevissthet og organisasjon. Den kommunistiske bevegelsen er fortsatt ganske svak i landet vårt, selv om den gjør bra fremskritt. De andre klassene er godt representert via liberale og islamistiske organisasjoner … Vi må ikke gjøre noen feil.

– Gjennom denne revolusjonen begynner vi ikke desto mindre på utviklingen mot sosialisme når det gjelder økonomien. Vi er for nasjonalisering av de store bedriftene til fordel for arbeiderne. Som tidligere nevnt er dette nødvendig for at vi skal få tilbake vår nasjonale uavhengighet. Vi ønsker ikke å nasjonalisere for å gagne et statsborgerskap (en klasse som beriker seg gjennom å sitte i statsledelsen, red.anm.). Arbeiderklassen må kunne lede disse bedriftene på en demokratisk måte.

– Men det gjelder ikke alle sektorer i økonomien. Vi ville skremme småbedriftene, håndverkerne, eierne av alle små verksteder som finnes i dette landet. Vi ville vende dem imot revolusjonen.

– Og fremfor alt må vi tenke på bøndene, som i vårt land er svært uorganiserte og politisk ubevisste. De er mer avanserte i visse regioner der det finnes jordbruksarbeidere som iblant har blitt fattige bønder. De har fått små jordlapper, men de kan ikke bearbeide jorden på grunn av mangel på penger. De ser derfor kollektivjordbruk som en positiv utvei. Men det finnes også regioner der bøndene i årtier har krevd retten til jorden de arbeider på, men som er blitt konfiskert av storkapitalister. Å snakke om kollektiv eiendom med disse vil minne dem om tyveriet av jorden deres på 1960-tallet.

– Etter vår oppfatning kan overgangen til sosialisme skje gradvis og med hensyn til ulike forutsetninger. Det gjelder å opprettholde størst mulig enhet hos folket og vente til folks erfaringer får dem til å innse nytten og nødvendigheten av sosialisme. Det finnes ikke noe enhetlig skjema. Men det finnes et enhetlig mål, sosialismen.

Baudouin Deckers

Basert på Proletärens svenske oversettelse fra den franske originalteksten.