{jcomments off}Stemmeretten var lenge et kjønnsspørsmål, men til syvende og sist også et klassespørsmål.
Kampen i Norge for stemmerett for kvinner var nøye knyttet sammen med kampen for demokrati, arbeiderklassens framvekst og kampen for nasjonal selvstendighet. I år vil mange av de kvinnene som drev fram denne kampen bli hedret. Menn fikk allmenn stemmerett i 1898, det skulle gå 15 år før det også gjaldt kvinner.
Stemmerettskampen fikk sin første organisasjon i 1885 da Kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet, med Gina Krogh fra Kvinnesaksforeningen som leder. I 1890 ble spørsmålet om kvinners stemmerett for første gang tatt opp i Stortinget av Venstre-representanten Viggo Ullmann. Forslaget fikk liten støtte. Etter store konflikter i Kvinnesaksforeningen om hvilken linje som skulle velges i kampen for stemmeretten, ble foreningen til dels kuppet av de som sto for en «skrittvis» tilnærming. Det vil si at en først skulle kjempe for at velhavende kvinner skulle ha stemmerett. Gina Krogh med flere dannet da en ny organisasjon i 1898, nemlig Landskvinnestemmerettsforeningen. Denne foreningen overtok det gamle programmet om stemmerett på samme betingelser som menn. Ledet av Fredrikke Marie Qvam ble dette på få år en landsomfattende organisasjon med nesten 2500 medlemmer. Brev til stortingsrepresentanter og innsamling av underskrifter var en mye brukt metode i arbeidet for å samle støtte til stemmerettssaken.. Etter å ha samlet inn 12.000 underskrifter ble det et gjennombrudd med den nye kommunevalgloven, som i 1901 ga kvinner med en viss inntekt – og også gifte kvinner, stemmerett i kommunevalg. Arbeiderpartiets kvinner hadde demonstrert for allmenn stemmerett hver 17. mai fra slutten av 1890-årene.
Kampen for norsk selvstendighet var sentral i årene opp mot 1905. Kampen for stemmeretten ble knyttet sammen med den. Da det ble klart at det skulle være en folkeavstemning om oppløsning av unionen med Sverige, sendte Landskvinnestemmerettsforeningen i slutten av juli 1905 en anmodning til Stortinget (se faksimile) om at kvinner måtte få delta i denne folkeavstemningen. Dette ble avslått. Allerede 2. august startet Norske kvinners sanitetsforening under ledelse av Fredrikke Marie Qvam sammen med Landskvinnestemmerettsforeningen innsamling av underskrifter for oppløsning av unionen med en annonsekampanje – og andre kvinneorganisasjoner kom raskt med. Dette arbeidet ble knyttet direkte sammen med kampen for allmenn stemmerett for kvinner. I løpet av noen sommermåneder ble det samlet inn nesten 300.000 underskrifter for oppløsning av unionen. Som Landskvinnestemmerettsforeningen sa: «Våre stemmer kan ikke telles, men de kan veies.»
Til sammenlikning stemte 368 208 menn for oppløsning (184 stemte mot). En skulle kanskje trodd at dette ble sett på som overveldende argumentasjon for at kvinnene skulle få stemmerett ved den neste folkeavstemningen, om republikk eller kongedømme. Men slik ble det ikke. Underskriftsaksjonen i 1905 viste likevel at kvinnenes engasjement og kamp for demokrati og nasjonal selvstendighet ikke lot seg stoppe.
I 1919 ble også bestemmelsen som fratok stemmeretten for personer med fattigunderstøttelse opphevet. Den hadde rammet kvinner hardest, fordi det var flere kvinner som mottok fattigunderstøttelse enn menn. Først da kan en kanskje snakke om allmenn stemmerett i Norge. Det var altså lenge et kjønnsspørsmål, men til syvende og sist – også et klassespørsmål.
Fra Revolusjon nr. 42, januar 2013.