mandag, 18 11 2019

Regionens mest progressive partier har for første gang møttes i Tyrkia den 9. og 10 juni på invitasjon fra det tyrkiske arbeiderpartiet EMEP og og Tunisias kommunistiske arbeiderparti, som arrangerte konferansen «Folkenes motstand mot imperialistiske angrep i Midtøsten».

Akademikere og representanter fra forskjellige partier og organisasjoner deltok. Deltakere fra Tyrkia, Syria, Palestina, Irak, Tunisia, Frankrike og Colombia har utarbeidet denne erklæringen på bakgrunn av sine studier og analyser av regionen.

Midtøsten og Nord-Afrika er utsatt for et militært, politisk og kulturelt angrep fra imperialistene og sionistene. Disse angrepene har tiltatt i styrke spesielt etter begivenhetene den 11. september 2001. Formålet med disse angrepene er å erobre de underjordiske ressursene og oljereservoarene og å besette de strategiske punktene. Imperialistene vil nå sine mål i regionen i samspill med sionistene. Imperialistene og deres allierte utnytter alle midler for å nå sine mål. De bruker militær aggresjon, prøver seg på direkte okkupasjon, anvender politisk og diplomatisk press og dømmer folk til sult og fattigdom gjennom økonomiske sanksjoner. De fratar folkene selv deres grunnleggende menneskerettigheter.

De nøler ikke med å sette sunni opp mot sjia og kurdere opp mot arabere for å splitte folket gjennom å utnytte seg sekteriske konflikter, nasjonalisme og religiøse følelser. Imperialistenes siktemål er å omstrukturere og omforme regionen i overensstemmelse med deres strategiske mål. På den andre sida bakvasker de kampen og motstanden mot imperialismen som «terrorisme». De vil oppnå sine mål ved enten å undertrykke Islam og muslimene med nye ideologiske konstruksjoner, eller ved direkte å utrope dem til «fiender».

For tiden er hele regionen under militær overoppsyn fra USA. De har allerede tatt styringen over sine koloniale land. I resten gir de slipp på deler av landet og installerer militærbaser. De skaffer seg forskjellige åpninger i regionen. For å gjøre dette, må de destabilisere faktorene for den økonomiske og politiske likevekten. De avholder seg ikke fra å true alle regjeringer og folket i regionen for å nå sine mål og for å styrke sin autoritet og sitt hegemoni over hele verden.

I denne konteksten gjør de antidemokratiske regimene og de despotiske myndighetene i vår region det enda vanskelighere for folket. Regionen blir regjert av enten kongedømmer eller såkalte «republikanske» kongeriker.

Folk som lever i de okkuperte territoriene har lidd grenseløst. Fattigdom, arbeidsløshet, epidemisk sykdom og uvitenhet har nådd enorme proporsjoner på grunn av den nyliberale politikken. Parallelt med dette har profitten til stormakter, imperialistenes rikdom og hegemoni vokst mer og mer i omfang.

Våre folk erfarer ikke bare økonomisk, politisk og militær undertrykking, men også en gigantisk kulturell undertrykking. Man sikter mot å ødelegge våre kulturer, tro og nasjonalfølelse. Imperialiststyrkene plyndrer museer og biblioteker, de raserer skoler, forskningssentrer og universiteter, de enten dreper eller fengsler vitenskapsmennene og de intellektuelle. De har prøvd å gjøre det av med alle de religiøse og sivile organisasjonene. Utdanningssystemene til folkene er strengt regulert. Dessuten er alle mediene i Midtøsten styrt av grusomme herskere.

Til tross for disse negative omstendighetene, vil folkene i Midtøsten aldri sitte stille med hendene i fanget. De vil reise seg for å yte motstand. De vil innta stillinger til forsvar for sine politiske, sosiale og økonomiske retter. Den væpna kampen i Irak har forpurret planene til USA. Motstanden har triumfert over sionismen i Libanon også. Motstanden har blitt mer avansert og opprøret mot okkupantene har også vokst i Palestina. Motstandsbevegelsene har blitt blitt mer disiplinerte og forårsaker tunge tap for okkupantene i Afghanistan og Somalia. I alle land i regionen har bevegelsene mot imperialistenes despoti vist bedre evne og styrke enn før. Disse motstandsbevegelsene ligger an til å oppnå den politiske støtten fra folkene. Videre befinner [de nasjonale og religiøse] minoritetene i regionen seg under den doble undertrykkinga fra både imperialistene og de grusomme regimene. Oppgaven og ansvaret til folkene er å fjerne problemene i et demokratisk og sosialt rammeverk. Hvis ikke hjemlandet har frihet, kan det aldri bli demokratisk. Uavhengighet og frihet ville være meningsløs så lenge folk ikke har eiendomsrett til sine egne lokale ressurser og rikdommer på alle plan. Idet vi setter nasjonalisme, sekterisme og religionsstrid til side, motsetninger som imperialismen har derivert, utviklet og matet, bør vi forene folkene våre i mot imperialistene og sionistene. Kampen mot triangelet Reaksjon-Sionisme-Imperialisme bør føres på brei front. Det finns noen islamske krefter som kjemper mot reaksjonen-sionismen-imperialismen også. På det nåværende tidspunkt bør vi rette kreftene mot samme mål uten at vi oppgir våre egne programer og samtidig som vi er oss bevisste forskjellene mellom oss og dem. Den grunnleggendee plikten til alle revolusjonære i denne kampen er å forene alle arbeidere og arbeidere rundt en velfundert politikk og ideologi. Dette er eneste veien til suksess.

Deltakerne på dette symposiet i Istanbul støtter motstandbevegelser i Irak, Palestina, Afghanistan, Libanon og Somalia og avviser på det sterkeste at folk som kjemper mot okkupasjon har noe som helst å gjøre med «terrorisme». Den virkelige terroren er okkupasjonen og ødeleggelsen av kulturene. Innenfor denne ramma, er deltakerne enige om at det viktigste spørsmålet i regionen er Palestinaspørsmålet. Sikkerhet og stabilitet er umulig uten at dette problemet blir løst. Det palestinske folket må sjøl bestemme sin egen framtid. Målet til Palestinas folk er å etablere en demokratisk palestinsk stat på det historiske området Palestina.

[…]

Deltakere på konferansen :

  • Arbeiderpartiet (EMEP)  Tyrkia
  • Tunisias kommunistiske arbeiderparti (PCOT)
  • Syrias kommunistiske arbeiderparti
  • Syrias kommunistiske parti – Politisk Byrå
  • Organisasjonen av syriske kommunister
  • Demokratisk Vei – Marokko
  • Folkefronten for Palestinas frigjøring PFLP
  • Colombias Kommunistiske Parti (marxist-leninistisk)
  • Sahar Mehdi, Fritt Irak-komiteen
  • Sallameh Keileh, syrisk marxist
  • Prof. Georges Labica, Midtøstenkomiteen for en ekte fred - Frankrike
  • Jelloul Azzouna, leder av foreningen av frie skribenter - Tunisia