tirsdag 27 juli 2021

Sermitsiaq-fjellet sett fra Nuuk Greenland. Foto: Ken Mathiasen, Unsplash.Sermitsiaq-fjellet sett fra Nuuk. Foto: Ken Mathiasen, Unsplash.

Resultatet av det grønlandske valget i april i år var et uttrykk for skjerpede klassemotsetninger og den voksende motstanden mot den danske kolonimaktens ensidige utvikling av Grønland til sin egen fordel.

Inuit Ataqatigiit (IA) vant valget på sitt nei til multinasjonale selskapers plyndring og uranutvinning ved Kuannersuit (Kvanefjeldet), og sitt fokus på sosiale forhold og større autonomi fra Danmark. IA, sammen med Naleraq, har dannet en ny koalisjonsregjering.

Valget var også i høy grad et fravalg av det sosialdemokratiske Siumut, som nesten uavbrutt har sittet i regjering i 40 år og har blitt brukt som et instrument og alibi for den danske imperialismens interesser. Ett eksempel fra de siste åra er at Siumut-regjeringen i 2018 investerte tilsvarende 25 % av landets bruttonasjonalprodukt (BNP) i de to store flyplassprosjektene. Et prosjekt som daværende statsminister Lars Løkke grep inn for å sikre at ikke ble satt ut til Kina, da det egentlige formålet er NATOs militære flyplasser, store nok til å betjene de nye jagerflyene. Med vanlig kapitalistisk logikk skulle gjelden for byggingen dekkes ved at staten senket selskapsskatten med 5 %, og samtidig innførte prisøkninger som rammet hardt i et land der levestandarden er fallende for vanlige grønlendere. I 2019 utløste dette store demonstrasjoner mot regjeringens politikk, ikke bare i Nuuk, men også i en rekke andre byer.

Tilliten til det politiske systemet skapt av dansk nykolonialisme har blitt stadig mindre

Tilliten til det politiske systemet og politikerne skapt av dansk nykolonialisme har i det hele tatt blitt stadig mindre, ikke minst blant unge. Halvparten av befolkningen har ingen tillit til Naalakkersuisut (regjeringen), mens 46% har mistet tiltroen til Inatsisartut (Landstinget). Tallene ble lagt fram av Transparency International Greenland i vår. En av tre grønlendere lot være å stemme ved valget.

Det moderne Grønland bærer framtida i seg, med mange muligheter, ressurser og ikke minst en voksende nasjonal politisk bevissthet som vil forene framskritt med de opprinnelige folkelige verdier og respekt for naturen. Som verken ønsker å se Grønland som et friluftsmuseum for turister eller som et kolonialt avhengig utviklingsland. Men det bærer også med seg alle kapitalismens iboende sykdommer og stengsler for utvikling.

Klasseforskjeller og sosial ulikhet regnes for å være på linje med de i USA. En familie med to SIK-lønninger (fagforening for faglærte og ufaglærte arbeidstakere) lever som arbeidende fattige, selv med en arbeidsuke på 40 timer. Arbeidsløsheten er høy, ikke minst i bygdene som blir avfolket. Gamle mennesker har ikke råd til å pensjonere seg, unge mennesker som får utdanning reiser ofte til Danmark og blir der. Også på Grønland handler de sosiale kravene blant arbeiderklassen og folk på bygda i utgangspunktet om arbeid, mat, bolig, helse og utdanning.

Det faktum at Grønland også er geopolitisk i orkanens øye når det gjelder de imperialistiske stormaktenes rivalisering over plyndring av naturressurser, militær kontroll i lufta, på land og til sjøs med nye transportveier som klimaendringene åpner opp for, gjør behovet for autonomi og til å kunne bestemme sin egen utvikling større – men samtidig vokser også vanskelighetene med å oppnå det.

Imperialismen er ikke uovervinnelig

Imperialismen, som er hele det globale systemet som kapitalismen har utviklet seg til, kan virke så uovervinnelig at det kan virke nesten umulig. Men den er ikke uovervinnelig, den produserer også selv kreftene som svekker den. Som Stalin framhever med utgangspunkt i marxismen-leninismen: «Imperialismen skjerper kapitalismens motsetninger til det ekstreme, til de ekstreme grensene bak hvilke revolusjoner begynner. Av disse motsetningene må følgende tre betraktes som de viktigste:

Den første motsetning – det er motsetningen mellom arbeid og kapital. Imperialismen betyr allmakt for de monopolistiske truster og syndikater, for bankene og finansoligarkiet i industrilandene. I kampen mot denne allmakt viste det seg at de metoder som arbeiderklassen var vant til å bruke – fagforeninger og kooperativer, parlamentariske partier og parlamentarisk kamp – var helt utilstrekkelige.

For enten overgir du deg til kapitalen på nåde eller unåde, vegeterer videre som før og synker stadig dypere, eller så må du gripe til et nytt våpen – slik stiller imperialismen spørsmålet for proletariatets millionmasser. Imperialismen fører arbeiderklassen fram til revolusjonen.» (Stalin: Spørsmål i leninismen, Forlaget Oktober, side 9.)

Det kommer ikke til å skje av seg selv, det vet vi. Først og fremst krever det et revolusjonært parti som kan skape og organisere en revolusjonær, arbeiderklassebevissthet for et brudd med kapitalismen. Og som er i stand til å forene kampen for sosial frigjøring med kampen for nasjonal uavhengighet. Det er ikke noe slikt parti på Grønland i dag. Men spørsmålet, nødvendigheten, er aktuelt og objektivt. Kampen for uavhengighet er en bred folkelig kamp, men samtidig kan den være en kraftig drivkraft i klassekampen på Grønland hvis den er basert på arbeiderklassens og landsbyboernes behov og interesser og kan peke på en framtid for ungdommen.

«Den annen motsetning – det er motsetningen mellom de forskjellige finansgrupper og imperialistiske makter i deres kamp om råstoffkilder, om fremmede territorier. Imperialismen betyr eksport av kapital til råstoffkildene, rasende kamp om det monopolistiske herredømme over disse råstoffkilder, kamp om nyoppdelingen av den allerede oppdelte verden, en kamp som føres med særskilt raseri av de nye finansgrupper og makter som søker en ‘plass i solen’, mot de gamle grupper og makter som seigt klamrer seg fast til sine erobringer.

Denne rasende kamp mellom de forskjellige kapitalistgrupper er bemerkelsesverdig av den grunn at den innebærer imperialistiske kriger, kriger for erobring av fremmede områder som et uunngåelig element.

Denne omstendighet er på sin side igjen bemerkelsesverdig fordi den fører til at imperialistene gjensidig svekker hverandre, til at kapitalismens posisjoner overhodet svekkes, til at øyeblikket for den proletariske revolusjon framskyndes og at denne revolusjon blir en praktisk nødvendighet.» (Stalin: Spørsmål i leninismen.)

Grønland må sies å være midt i beskrivelsen Stalin her gir, der hele Arktis har blitt et brennpunkt for rivaliseringen mellom stormaktene og deres monopoler – og ikke minst den voldsomme militariseringen. Og hvor dansk imperialisme virkelig spiller sin rolle som trojansk hest for NATO. Så lenge Grønland er spekket med fremmede utenlandske (herunder også danske) baser, tropper, våpen og utstyr, kan det ikke oppnå reell uavhengighet.

«Den tredje motsetning – det er motsetningen mellom et fåtall herskende ‘siviliserte’ nasjoner og de hundrer av millioner koloniale og avhengige folk i verden. Imperialismen er den mest skamløse utbytting og den mest umenneskelige undertrykking av hundrevis av millioner mennesker i de veldige kolonier og avhengige land. Målet med denne utbytting og undertrykking er å trekke ut ekstraprofitt. Men imperialismen er nødt til å anlegge jernbaner, fabrikker og verksteder, industri- og handelssentrer i de landene som den utbytter. De uunngåelige følger av denne ‘politikk’ er at det dannes en klasse av proletarer, at det oppstår en innenlandsk intelligens, at den nasjonale selvbevissthet våkner, at frihetsbevegelsen styrkes. Veksten i den revolusjonære bevegelse i alle kolonier og avhengige land uten unntak er et tydelig bevis på dette. Denne omstendighet er viktig for proletariatet, fordi den fullstendig undergraver kapitalismens posisjoner og forvandler koloniene og de avhengige land fra å være reserver for imperialismen til å bli reserver for den proletariske revolusjon.»  (Stalin: Spørsmål i leninismen.)

Prosessene i denne motsetningen er også aktuelle. Folkets frigjøringskamper har vist – helt siden Stalin skrev dette, og fram til i dag – ikke bare dette, men også hvor store tilbakeskritt og mangel på utvikling og framgang det kan føre til om utbytting og undertrykkelse fra en imperialistisk makt blir byttet ut med en annen imperialistmakt.

Dansk imperialisme – nykolonial statsmakt

Den nye grønlandske regjeringen er valgt på og har i sin koalisjonsavtale at den ikke bare skal stenge gruveprosjektet i Kvanefjeldet, men arbeide for å gjeninnføre et forbud mot uranutvinning. Et forbud som Siumut opphevet i 2013. Derfor har Grønlands råvaredepartement fått i oppdrag å undersøke og utarbeide forslag til hvordan dette kan gjøres. Og her slår de rett inn i den danske imperialismens egen statsmakt i Danmark, hvor regjeringen vil opprettholde sine geopolitiske strategiske råvareinteresser. Og i den kjensgjerning at statsapparatet på Grønland er bygget ikke i henhold til grønlandske forhold og behov, men som en nykolonial kopi av det danske. En kopi av det borgerlige statsapparatet med dets klassestempel.

Gruveselskapet Greenland Minerals, GML, skulle stå for gruvedriften på Kvanefjeldet. Aksjeverdiene deres stupte da IA vant valget. Og de forbereder seg på en juridisk kamp om retten til gruvedrift nå som de har tapt den politiske kampen i offentligheten. Administrerende direktør i GML Jørgen Skov Nielsen fikk nylig sin stilling i selskapet som takk for sin innsats … nettopp som avdelingssjef for det samme råvaredirektoratet som nå skal avvikle uranholdig gruvedrift. Som toppembetsmann for Grønlands olje, gass, gruver, råvarer og med ansvar for utstedelse av plyndringskonsesjoner til multinasjonale selskaper, har han blitt kalt «Grønlands olje-tsar».

Vi vet fra Danmark at embetsmenn, politikere og folk i privat sektor bytter posisjoner og hatter innenfor samme nettverk av makteliten. På Grønland består embetsverket og statsadministrasjonen i høy grad av dansker fra kolonimakten i de sentrale posisjonene. De danner et særskilt klassemessig lag som lever atskilt og under helt andre forhold enn den vanlige grønlenderen. I Nuuk – med stor boligmangel – bor de i distrikter der hus og leiligheter koster millioner av kroner.

De er alle opplært i å drive statsapparatet og offentlig sektor som det danske, med samme metoder og klassekontroll. Det samme gjelder for grønlenderne som jobber der. Det sier seg selv at en arktisk stat med helt andre forhold trenger en annen måte å organisere og utvikle offentlig sektor og staten på enn her i Danmark. Hvor absurd nykolonialisme kan arte seg, viser innkjøpet av et dataprogram for å håndtere renovasjon. Der de grønlandske renholdsarbeiderne tidligere tok hensyn til hvilke gater som kunne blokkeres av meterhøy snø store deler av året, skulle det nå styres digitalt i henhold til et dataprogram utviklet for danske forhold og klima, der snø som kjent ikke spiller samme rolle.

Kjernen i problemet er statens klassekarakter. Dansk imperialisme kan ikke lenger oppføre seg med samme åpenlyse rå og brutale koloniale arroganse som før. Men til tross for mye mer raffinerte metoder i dag, er innholdet det samme. Og uttrykk for nykolonialisme.

Kolonialistisk tankegang

Et argument mot et selvstendig Grønland er at Grønland er altfor økonomisk svakt til å kunne klare seg selv. Da man må spørre: hvor blir det av Grønlands rikdom siden det forholder seg slik? De multinasjonale monopolene trekker råvarene og pengene for dem ut av landet, og Grønland sitter igjen med regningen for opprydding og miljøskader fra for eksempel gruvedrift.

Fiskeriene er Grønlands største næring, men pengene og verdiene hentes ut av Grønland. EU og Danmark tjener på Grønlands fisk, mens grønlandske fiskere avspises med småpenger og arbeiderne ved fiskefabrikkene sliter for 90 danske kroner timen før skatt i 80 timer på 14 dager. Bare mellom 2016 og 2018 fanget europeiske trålere 42 600 tonn fisk til en verdi av 1,5 milliarder kroner. EU betalte i underkant av 400 millioner kroner – om lag en fjerdedel av den reelle verdien – for grønlandsk fisk. Dette fremgår av EUs evaluering av fiskeriavtalen med Grønland, en avtale som det danske ja til EF i 1972 påtvang Grønland.

En liten håndfull fartøyer fra Tyskland og Danmark høster det meste (93 prosent) av all grønlandsk fisk fanget av EU-fartøy. Danske fartøyer står for nesten en tredjedel av all sjømat fanget av EU-fartøy på Grønland. Grønland sender i dag sin fisk til Danmark, Tyskland, Kina og Polen, hvor den videreforedles. Både IA og grønlandske fiskere mener at de selv bør ha ansvar for en større del av foredlingen for å sikre at de beholder verdiøkningen av fisken på Grønland, samt sikrer en større andel av EUs fiskekvoter.

Den grønlandske økonomien utvikles ikke mer enn at den kan tjene som underleverandør til de store monopolenes rovdrift, og derfor er den svak.

Et annet argument er at Grønland ikke kan unnvære det danske rammetilskuddet til Hjemmestyret og har for mange sosiale problemer landet ikke har råd til å løse. Nok et argument for å opprettholde et nykolonialt system. Rammeoverføringene er småpenger sammenlignet med summene danske bedrifter henter hjem fra Grønland. Bare det faktum at 2/3 av tilskuddet brukes til å importere varer fra Danmark, sier sitt. Og hvor ligger årsaken til de sosiale problemene – arbeidsløshet, boligmangel og utvandring fra bosetningene? De har ikke avtatt i årene Grønland har fått rammetilskudd, men vokser i takt med utbyttingen av det grønlandske folket.

Et tredje argument er at grønlenderne ikke har nok utdannelse til å lede og utvikle landet selv. Ren kolonialistisk tenkning. Hvem har skapt og vedlikeholder et skole- og utdanningssystem der barn skal undervises på fremmedspråket dansk og bare på grønlandsk hvis de er heldige nok til å ha en lærer som kan snakke og forstå det? Systemet biter seg i halen. For lærer blir du bare hvis du snakker og forstår dansk godt nok til å bli tatt opp og klare utdanningen. Halvparten av ungdommene fortsetter ikke med utdanning etter en folkeskole på dansk. Og mangelen på utdannede grønlandske lærere består. For kolonimakten er det ikke lønnsomt å gi alle grønlenderne den kunnskapen og utdanningen som et moderne samfunn krever.

EU inn den grønne bakdøren

USA har hatt militære baser på Grønland siden andre verdenskrig og har i stor grad spilt kortene sine gjennom NATO og dansk imperialisme. Etter Trumps arrogante tilbud om å kjøpe Grønland fra Danmark, har USA åpnet et konsulat i Nuuk for å øke sin direkte innflytelse. USA tilbyr penger som «hjelp» til Grønland, utdanningsmuligheter for unge grønlendere i USA, foruten forretningsmessige investeringer. Og de legger et enormt press på danske og grønlandske myndigheter for å stenge rivaliserende stormakter som Kina og Russland ute.

Man kan ikke bekjempe imperialismen ved å bytte ut en imperialistmakt med en annen

Enkelte politiske krefter ser på USA eller EU som en mulighet til å svekke den danske imperialismens grep om Grønland. Men man kan ikke bekjempe imperialismen ved å skifte ut den ene med en annen – da selger du ganske enkelt landet ditt og uavhengigheten din til høystbydende og erstatter en overmakt med en annen.

En velkjent metode for imperialismen er å arbeide innenfra uavhengighetsbevegelser ved hjelp av penger og ideologisk propaganda. Dette gjelder også i kampen om Grønland. Og her kommer klimakampen, og de statsstøttede frivillige organisasjonene (NGO-er), til nytte i den gode saks tjeneste. I februar i år oppfordret 141 klimaorganisasjoner «den grønlandske og danske regjering og EU til å beskytte det grønlandske og arktiske miljøet. Grønland har noen av verdens største olje- og gassressurser. For tiden er det om lag 70 aktive storskala lete- og utvinningstillatelser som dekker tusenvis av kvadratkilometer. Nesten alle vil være åpne, ofte høyereliggende dagbrudd.» (Oppfordring til regjeringene på Grønland og i Danmark og EU om å beskytte det grønlandske og arktiske miljøet, 10. februar 2021.)

Så hvor og når kom EU inn i bildet? Grønland stemte tross alt for å forlate EU på 1980-tallet. EU er det som kalles en ad hoc-observatør i Arktisk råd, og de store EU-landene som Tyskland og Frankrike er blant de faste observatørene. Om NGO-erklæringen fra de 141 organisasjonene sier en talsperson fra EUs miljøbyrå: «Vern av Grønland og Arktis er ikke bare et lokalt, nasjonalt og regionalt spørsmål, men også et globalt anliggende. EU-parlamentet har allerede erklært sin støtte til ideen om et arktisk naturvernområde.» EU ønsker en timeout i den globale kampen om Grønlands undergrunn for å komme sterkere inn i kampen, forkledd som klimaaktivist.

Et vern av Grønland og Arktis ville være å stoppe rovdriften og militariseringen, og det kommer ikke fra de samme kreftene som står bak dette. Det globale anliggende vil være internasjonal støtte og solidaritet fra verdens folk til det grønlandske folkets selvråderett over sine ressurser og sitt land og til å bestemme hvor de kan skape utvikling uten å skade miljøet.

Selvstyreordningen fra 2009 er en vesentlig hindring for å utvikle Grønlands selvstendighet. Den gir ikke rett til å bestemme over utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk (som omfatter alt som gjelder sikkerheten til dansk imperialisme/NATO,  ikke det grønlandske folket) eller valuta- og pengepolitikken. Og her står de overfor dansk imperialisme og næringsliv, som vil kjempe med nebb og klør for å forsvare sine økonomiske, politiske og militære interesser. Hvilket det grønlandske folket har opplevd flere ganger i løpet av den 300 år lange kolonitiden og nå i nykolonial tid. Men også i møte med et borgerskap som har århundrer med erfaring i kvasiavtaler som bare er overflatepynt, og som vet å skjule sannheten bak tilsynelatende innrømmelser, hvis det er det som trengs.

Ethvert skritt mot større autonomi må skje i kamp mot dansk imperialisme og den danske statens kolonimakt – og mot all annen imperialisme, hvis det skal bli reelle skritt.

Den danske arbeiderklassen og de danske revolusjonære har også en rolle og oppgave i kampen for Grønlands selvstendighet. Både ved å bekjempe dansk imperialisme og svekke den gjennom klassekampen i Danmark, men også konkret mot ethvert skritt den danske statsmakten tar økonomisk, militært og økonomisk for å opprettholde og utnytte sin nykoloniale makt. Og gjennom konkret og aktiv internasjonal solidaritet med arbeiderklassen og folket på Grønland.

Oversatt fra det danske teoretiske tidsskriftet Enhed og Kamp, mai 2021. Originaltittel: Et uavhengig Grønland - kampen om Grønland.