pcrviImperialistene har gått til ny kolonikrig i Afrika, med Frankrike i spissen. Situasjonen er svært alvorlig, og kommunistene i Vest-Afrika advarer mot konsekvensene samtidig som de ber om solidaritet fra arbeiderne og alle progressive i de imperialistiske statene.

Nedenfor gjengir vi en uttalelse fra Elfenbenskystens revolusjonære kommunistiske parti som gir viktig bakgrunn for å forstå situasjonen.
Se også artikkelen «Nei til fransk militær intervensjon i Mali».

Situasjonen i Mali med trusselen om ekstern intervensjon har lenge vært urovekkende. Holdninga til de kommunistiske partiene i Vest-Afrika framkom i en uttalelse av 10. desember 2012. [Les den her i dansk oversettelse.]

For suverenitet, mot innblanding

I atmosfæren av trusler om væpnet intervensjon annonsert av afrikanske regjeringer med velsignelse av vestmaktene, sa underskriverne av ovennevnte resolusjon at situasjonen var alvorlig og full av farer for proletariatet og folkene i Mali og andre land i Sahara-regionen i Vest-Afrika.

De:

  1. fordømte nærværet av utenlandske soldater og imperialistisk aggresjon i Vest-Afrika, spesielt i Sahel-Sahara og krevde at disse trekkes ut.
  2. fordømte at de kriminelle marionetteregjeringene har åpnet sine lands territorier for disse styrkene (inkludert Mali, Elfenbenskysten, Burkina Faso, Niger, Senegal, Mauritania).
  3. har fordømt den reaksjonære planen til ECOWAS, AU og de franske imperialister om å sende tropper fra medlemslandene i ECOWAS og Afrikaunionen (AU) til Mali.
  4. fordømte eventyrpolitikken og den kriminelle mafiaklanen til Blaise Compaoré, som representerer en fare for proletariatet og folkene i Mali, Burkina Faso og hele sub-regionen i Vest-Afrika.
  5. har fordømt uavhengighetserklæringa av staten Azawad (nord i Mali) fra MNLA som et forsøk på å splitte og slavebinde og utnytte folkene i Mali. De har oppfordret til progressive i Mali om å sikre en nasjonal politikk som gir alle innbyggerne trygghet uansett statsborgerskap, rase eller opprinnelse i et udelt og uavhengig Mali. Her som ellers i Afrika må det nasjonale spørsmålet behandles med stor forsiktighet, og på et riktig grunnlag.
  6. ga sin støtte til kravene fra maliske demokratiske og patriotiske krefter som er imot enhver utenlandsk intervensjon på deres jord og ba om at Malis egne problemer blir løst i full suverenitet av folket i Mali sjøl og uten utenlandsk innblanding.
  7. de fordømte og fordømmer forbrytelsene som er begått mot folkene i Nord-Mali av terroristgruppa AQIM, MNLA og jihadistene fra Ansar Dine («Islams forsvarere») i MUJAO (Bevegelsen for enhet og jihad i Vest-Afrika). De støttet den modige motstanden fra mennesker, spesielt de unge, mot undertrykking og den middelalderske politikken til reaksjonære og obskurantiske grupper.
  8. fastholdt sin motstand mot terrorisme og kuppmakeri.
  9. bekreftet sin forpliktelse på grunnlag av den proletariske internasjonalisme til å:
    • Arbeide for å mobilisere og organisere proletariatet og folkene i sine respektive land for å kjempe mot innblanding fra utenlandske tropper i Mali.
    • Støtte proletariatet og folkene i Mali på alle mulige vis i den vanskelige situasjonen de befinner seg i.

Elfenbenkystens president Alassane Ouattara, i sin kapasitet som formann i ECOWAS, ble fordømt som en av arkitektene bak koalisjonen for underletting av imperialistisk intervensjon i Mali og konsolidering av imperialistisk dominans, spesielt i fransk Vest-Afrika.

Solidaritet med folkene i Mali og Vest-Afrika

Partiene appellerte til proletariatet, folkene, demokratiske og revolusjonære krefter i de imperialistiske landene til å motsette seg militær intervensjon i Mali, og om å vise solidaritet med proletariatet og folket i Mali og hele sub-regionen Vest-Afrika.
Det som de kommunistiske partiene i regionen fryktet skjedde fredag 11. januar 2013 med oppstart av den franske intervensjonen. Den franske regjeringen har besluttet å sette inn 750 militære i Mali, samt fly og stridsvogner. De uttalte målene med intervensjonen er:

  • Å stoppe framrykkinga av islamister til Bamako
  • Å forhindre sammenbruddet til makthaverne i Bamako og destabilisering av Vest-Afrika.

Som en umiddelbar konsekvens av denne situasjonen, har FN allerede anslått at den væpnede konflikten har skapt 150000 flyktninger og 230.000 fordrevne.

De afrikanske ny-koloniale regimene er ute av stand til å forsvare eget folk og blir underbruk av imperialistene.

Det som foregår er ikke ulikt det som skjedde i Elfenbenskysten og Libya i 2011. Visse fellesstrekk er lette å observere:

  • Metoden med kolonialistisk intervensjon for å bevare de økonomiske og strategiske interessene til den internasjonale imperialismen, særlig den franske.
  • Svikten til de afrikanske ny-koloniale regimer blir mer åpenbar, de er ute av stand til å forsvare eget folk og blir underbruk av imperialistene.
  • Det maliske folk som ønsket å sikre fremtiden, engasjere seg i kamp for sin suverenitet, ble stoppet og forhindret av ECOWAS i å få hånd om våpen som ble skipet inn til forskjellige havner i Afrika; de pro-imperialistiske regimer og deres afrikanske medløpere ville hindre eksempler på at folk er i stand til å kjempe for sin frihet og suverenitet.
  • I Côte d'Ivoire (Elfenbenskysten) hyllet alle partier uten unntak denne intervensjonen som Elfenbenskystens revolusjonære kommunistiske parti alltid har fordømt. Disse partiene er på dette vis i ferd med å legitimere rolla til fransk imperialisme som Afrikas gendarmer med Elfenbenskysten som et knutepunkt for den franske intervensjonen. Dette skjer i strid med de afrikanske folkenes vilje.

Imperialistenes politikk gir næring til jihadistene

Folk i Mali har vært utsatt for alle slags former for press, de er så utmattet av de mange lidelsene at ekstern intervensjon kan framstå som en redningsaksjon, den franske hæren framstilles som den eneste utvei, som en «høyeste frelser». De maliske og afrikanske folk har tapt en kamp, ​​men ikke sjølve krigen. Slik som i Afghanistan, Somalia og andre steder, vil de imperialistiske hærene bare øke innflytelsen til jihadistene og andre terrorister. Disse har også vært i stand til å bosette seg i Nord-Mali og true andre deler av Afrika på grunn av elendigheten skapt av det kapitalistiske systemet og dets nykolonialistisk politikk. Ødeleggelsen av afrikanske økonomier med strukturtilpasningsprogrammer siden 1980-tallet og den ekstreme utviklingen av elendighet som fulgte, er blant årsakene til sosiale og politiske kriser og framveksten av jihadister og terrorister.

Når imperialistene har nådd sine mål, mål som nødvendigvis ikke er de samme som dem til arbeiderne og folkene er oppfylt, vil de overlate dem til sin skjebne. Erfaring viser at de imperialistiske hærenes intervensjoner ikke løser de viktigste spørsmålene (Irak, Afghanistan, Somalia, etc.). De fattige massene i Mali vil måtte møte sine problemer, og de vil fortsette med å få støtte fra revolusjonære og demokrater for å søke løsninger gjennom ulike strategier. Prinsipielle spørsmål som å vinne politisk frihet, skaffe bedre levekår er fortsatt store bekymringer for de afrikanske massene og Mali spesielt.

Disse bekymringene kan løses når man velger revolusjonære strategier, noe som viser seg stadig mer uunngåelig. Etter hvert vil man innse at imperialismen og deres marionettregimer er hovedmål som må beseires for å åpne veien for at makten kommer i hendene på arbeiderne og folkene. Erfaringene fra ting som skjer foran øynene våre framskynder den erkjennelse at bare revolusjonen er den farbare veien for å føre Afrika ut av trelldom, elendighet og skam

Abidjan, 15. januar 2013

Elfenbenkystens revolusjonære kommunistiske parti

Mellomtitler er satt til av redaksjonen. Vi tar forbehold om mulige unøyaktigheter i oversettelsen. Red.

Personvern