Kypros har vært delt i to siden 1974. Britiske baser i rødt.
Kypros har vært delt i to siden 1974. Britiske baser i rødt. Kart fra Wikipedia.
Den 1. oktober markerte Kypros femti års uavhengighet fra den britiske kolonimakta. Tross en stor offisiell markering og hyllest fra EU-kommisjonen, er feststemninga ikke særlig merkbar blant kyprioter flest, verken sør eller nord i den delte øystaten. Noen varig fredsløsning for Kypros er ikke stort nærmere enn da den skjøre forfatninga ble til i 1960.

Den egentlige datoen for uavhengigheten er 16. august, men siden de fleste kyprioter da er på ferie, er 1. oktober fastsatt som offisiell frigjøringsdag. Markeringa er beskjeden trass i det runde tallet, og grunnen er relativt åpenbar: Det gresk-kypriotiske flertallets visjon om forening inn i den hellenske familie, dvs. å bli en del av Hellas, er like fjern som da den borgerlig-religiøse nasjonale motstandsbevegelsen EOKA (Ethniki Organosis Kyprion Agoniston) innledet kampen mot britene med dette på sitt program. Tyrkisk-kypriotene har heller ikke stort å feire der de befinner seg nord på øya i en militær okkupasjonssone og med en «regjering» som ingen andre stater i verden enn Tyrkia anerkjenner.

– Plikt til gjenforening

I sin tale i anledning 50-årsjubileet for uavhengigheten sa republikkens president Demetris Christofias at kypriotene har en plikt overfor sitt land og overfor seg sjøl til å gjenforene Kypros og leve sammen i fred. Han minnet samtidig om at i republikkens 50-årige historie har bare ti av disse åra vært preget av egentlig fred og sameksistens mellom kypriotene på tvers av religiøse og etniske skiller.

Frigjøringsmonument. Landingsstedet for våpenlast til EOKA i 1955 sørvest på Kypros.
Minnesmerke: Her i Chlorakas vest på øya var det at en våpenlast til geriljaen ble tatt av britene. EOKA-folkene ble tatt til fange og utsatt for mishandling. Den militære lederen George Grivas spilte seinere en reaksjonær rolle med sin nye organisasjon EOKA-B som fra 1971 til 1974 ble et redskap for den greske fascistjuntaen og deltok i statskuppet mot Makarios.

Det skapte stort oppstyr da presidenten under sitt besøk i USA noen dager i forveien sammenholdt den tyrkiske invasjonen i 1974 med det greskstøtta statskuppet samme år. Det gjorde han under et foredrag i tankesmia «The Brooking Institute» i Washington. Christofias har blitt unisont fordømt av de sosialdemokratiske og høyreorienterte greske opposisjonspartiene som hevder at han med sine uttalelser har «fornærmet» grekere og gresk-kyprioter.

Presidenten kommer fra det progressive AKEL (Det arbeidende folkets progressive parti), som tidligere har gått inn for en føderal løsning på den delte øya.

Væpnet frigjøringskamp mot britene

Sjølstyret i 1960 kom etter fem års frigjøringskrig mot britene, som nektet kypriotene sjølstendighet til tross for at tusener av frivillige hadde sloss på britisk side under Den annen verdenskrig. Britene innførte drakoniske lover, fengslet og torturerte hundrevis av «opprørere». Mer enn hundre motstandsfolk ble drept i kamp. Det var i hovedsak EOKA, i mindre grad også det tyrkiske TMT, som førte væpna motstand mot britene sist på 50-tallet, samtidig som de likviderte titalls medlemmer av den rivaliserende organisasjonen. Det anti-imperialistiske AKEL med støtte i arbeiderklassen sverget i all hovedsak til massemobiliseringer og former for sivil motstand.

Etter innbitt motstandskamp og trestatsforhandlinger fikk landet en grunnlov som delvis ble ført i pennen av Storbritannia, Hellas og Tyrkia gjennom garantitraktaten av 1960. Traktaten ga britene rett til å beholde to militærbaser (Sovereign Base Areas) på øya og utelukket eksplisitt en union med Hellas. I traktaten «garanterte» de tre maktene at ingen av dem ville forsøke å annektere republikken Kypros, en avtale alle maktene mer eller mindre åpenlyst siden har forbrutt seg mot, Tyrkia med åpne militære midler.

En gresk-kypriotisk majoritet og et tyrkisk-kypriotisk mindretall utgjør Republikken Kypros. Små nasjonale minoriteter omfatter blant annet maronitter, armenere og flyktninger fra Palestina og Libanon. Republikkens grunnlov inneholdt en rekke forbehold og kompliserte foranstaltninger som skulle sikre rettighetene til både gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter. Men både under og etter frigjøringa har Hellas og Tyrkia oppmuntret til nasjonal splittelse.

Kupp og okkupasjon

Tyrkisk-kypriotene har latt sine plasser i nasjonalforsamlinga stå tomme siden 1965, og de tyrkisk-kypriotiske lederne har ikke villet anerkjenne Republikkens konstitusjonelle myndighet. Det hele kulminerte med et statskupp mot erkebiskop Macharios i 1974 regissert av NATO-generalene i Aten. Fem dager seinere invaderte Tyrkia den nordlige delen av øya med 40.000 mann.

Siden har ca en tredjedel av øya vært under tyrkisk okkupasjon, inkludert en sektor av hovedstaden Nicosia (Lefkosia). Rundt 150.000 gresk-kyprioter ble fordrevet fra nord, mens omlag 60.000 tyrkisk-kyprioter i sør søkte tilflukt i den tyrkisk-okkuperte sonen. En demarkasjonslinje har siden blitt voktet av FN-observatører. Bare Tyrkia anerkjenner det sjølerklærte regimet nord på øya, Republikken Kypros er den FN-anerkjente regjeringa. I dag er det bare landsbyen Pyla nær Larnaca som har en blandet befolkning.

Den kunstige delinga av øya er etter 36 år i ferd med å bli sementert, og det råder stor bitterhet blant det gresk-kypriotiske flertallet, spesielt blant de som mistet hus og eiendom i Famagusta, Morfou og andre steder. Flere forsøk på å få til fredsløsninger har strandet, sist den såkalte Annan-planen i 2004. Den ble kontant avvist av det greske flertallet i sør.

AKEL og Enosis

Det tidligere kommunistpartiet (CPC), nå AKEL (venstrereformistisk), er det eneste som har gjort seriøse forsøk på å få til en nasjonal forsoning. Partiets president Christofias ser ut til å fortsette denne linja.

AKEL ble dannet under annen verdenskrig med utspring i det kypriotiske kommunistpartiet, som ble illegalt i 1931. Under frigjøringskrigen mot britene sto AKEL for en progressiv uavhengighetslinje, mens EOKA var en borgerlig-nasjonalistisk og antikommunistisk organisasjon med tette bånd til Aten. Forening med Hellas var det overordna målet straks britene var kastet ut. På tyrkisk side presset en reaksjonær nasjonalistisk organisasjon, TMT, tyrkisk-kyprioter til å melde seg ut av AKEL, og gjennomførte i 60-åra også likvideringer av flere av partiets tyrkisk-kypriotiske kadre. Dette har trolig bidratt til at også AKEL i dag ser ut til å støtte det som kalles Enosis, det vil si en retning som går inn for at Kypros både praktisk og formelt blir en del av Hellas.

Et sånt krav vil alltid være uakseptabelt for det tyrkisk-kypriotiske mindretallet, og gjør den politiske situasjonen minst like fastlåst som den har vært de siste 36 åra. Det er trolig en tilstand som passer USA og NATO bra. Samtlige stormakter med direkte innflytelse på øya, Hellas, Tyrkia og Storbritannia, er del av denne aggressive militæralliansen.

NATO står i veien

Som president Demetris Christofias sier, så finnes ingen andre alternativer enn fredelige forhandlinger mellom de to befolkningsgruppene og «naturligvis, i siste instans, også medvirkning fra de tre garantimaktene (Hellas, Tyrkia, UK) som alle dessverre har spilt en negativ rolle i forhold til utviklinga på Kypros».

Eller sagt på en annen måte: Hadde USA og NATO villet, var Kyproskonflikten løst for lenge siden. Mange kyprioter har satt sin lit til EU. Men heller ikke EU-medlemskapet har bidratt til noen løsning for Kypros. I stedet er landet snarere blitt en sjakkbrikke i medlemskapsforhandlingene mellom EU og Tyrkia.

Kypros og kypriotene har fortsatt til gode å fullføre sin frigjøringskamp, og stå opp mot alle imperialistene som poserer som det kypriotiske folkets venner og velgjørere.