tirsdag, 12 11 2019

Nei til EU har ingen planer om noen «nasjonalistisk» feiring av 100-året for unionsoppløsninga i 2005.

– Markeringa er forsvar av et internasjonalt prinsipp: Selvråderett. Og en takk til de svenske arbeiderne som med sin støtte til dette prinsippet viste sann internasjonalisme.logo Det sier Kristine Mollø-Christensen, som leder 2005-utvalget i Nei til EU. Utvalget er godt i gang med planlegginga av neste års arrangement, sier hun til Revolusjon.

– Den 7. juni 2005 markerer 100-året for oppløsninga av unionen med Sverige. Det offisielle Norge 2005 AS planlegger å markere begivenheten på sin måte. Hvorfor skal Nei til EU lage sin egen markering?

– Nei til EU bestemte for et år siden at vi ville ha egen markering for opprettelsen av den norske nasjonalstaten. Bakgrunnen for dette var skissen til program for det offisielle Norge 2005, som så ut til i veldig liten grad å fokusere på norsk selvstendighet og den norske nasjonalstaten, men mer på hendelser i dette hundreåret og det gode forholdet til Sverige. Alt i alt gode og interessante temaer, men etter Nei til EUs mening ikke det mest sentrale i forbindelse med feiringa av jubileet.

– Norge 2005 har satt i gang mange gode og interessante prosjekter, men omgår i stor grad det sentrale ved 100-årsmarkeringa. For Nei til EU har det vært viktig å vise det folkelige engasjementet som var i kampen for selvstendigheten. Den folkelige kampen for nasjonal selvråderett med rett til å drive egen utenrikspolitikk, har sin arvtaker i bl.a. Nei til EU. Derfor vil hovedmarkeringa til Nei til EU ligge rundt 13. august, som var folkeavstemningsdatoen. Det var en valgoppslutning blant de stemmeberettigede som bare kan sammenliknes med EU-avstemningene, det vil si rundt 90 prosent.

Kvinnenes rolle

– Kvinnene hadde ikke stemmerett i 1905, men de engasjerte seg sterkt i kampen for norsk selvstendighet. I juli ble det startet en underskriftsaksjon for å vise Stortinget hva kvinner i Norge mente om dette spørsmålet. Underskrifter for oppløsning av unionen med Sverige ble samlet inn på kirkebakken, i manufakturen, i skobutikker, i syklubber, på gata. Den 22. august ble over 250.000 underskrifter overlevert Stortinget. Flere av de aktive hadde som slagord «vi må ikke sitte furtne hjemme» – med andre ord at kvinnene måtte være aktive selv om de ennå ikke hadde vunnet stemmeretten (det skjedde først i 1913).

– Resultatet av folkeavstemninga var at det bare var 184 personer som stemte nei til oppløsning av unionen. Som en kuriositet kan jeg fortelle at min bestefar var en av dem!

Takk til de svenske arbeiderne

– Er det mulig å gjøre dette uten å få stemplet «nasjonalistisk» eller anti-svensk?

– Det ligger ingen anti-svensk tendens i dette, tvert imot. Den svenske arbeiderklassen var helt essensiell for oppløsninga av unionen og at dette foregikk på fredelig vis. Den svenske arbeiderklassen og de (daværende) sosialdemokratiskie organisasjonene støttet Norges krav om suverenitet og nektet å la seg mobilisere mot et broderfolk. De viste eksemplarisk internasjonal solidaritet.

– Det offisielle Norge 2005 er veldig opptatt av at feiringen ikke må bli «nasjonalistisk», og Thorbjørn Jagland har uttrykt redsel for at 100-årsjubileet skal bli en «orgie i nasjonalisme». Jagland og kanskje også Norge 2005 ønsker å se bort fra spørsmålet om nasjonal selvstendighet i et valgår der et nytt Storting skal settes sammen. Et Storting som sannsynligvis skal avgjøre om det skal sendes en ny søknad om norsk EU-medlemskap eller ikke.

– Nasjonal selvstendighet og råderett over naturressursene har vært av enorm betydning for utvikling av det norske samfunnet, av lokaldemokrati og velferdsstat. Spørsmålet om nasjonal selvråderett er et av de viktigste spørsmål i verden i dag. Det er dette prinsippet som står i veien for de store monopolene og de internasjonale selskapenes utplyndring av ressursene i bl.a. den tredje verden. Den nasjonale selvråderetten er truet av og utvannes gjennom EØS-avtalen.

– Nei til EU planlegger ingen «nasjonalistisk» feiring. Markeringa har ikke til hensikt å demonstrere norsk fortreffelighet, men å forsvare prinsippet om nasjonal selvråderett. Ikke bare for Norge, men som et allment prinsipp, slår Kristine Mollø-Christensen fast med ettertrykk.

Revolusjon nr 29, høsten 2004