mandag, 18 11 2019

I 1905 blei Norge som et av de siste landa i Vest-Europa uavhengig – et forholdsvis lite og tilbakestående land. Hvordan skulle det greie seg i en farlig og imperialistisk verden?

7. juni 1905 sa Norge farvel til over 90 års forening med Sverige ved et vedtak i det norske Stortinget, der unionen så å si «blei oppløst i en bisetning». Vedtaket vakte harme i Sverige, for sjøl om ansvarlige svenske ledere hadde innsett at unionens dager var talte, fantes det også storsvensker som gjerne ville holde på Norge med våpenmakt.

Social-DemokratenKrig blei det imidlertid ikke, men vanskelige forhandlinger. Etter ei folkeavstemning i Norge der 368 208 sa ja til unionsoppløsningen og bare 184 sa nei, endte det med at prins Carl av Danmark blei tilbudt kronen i det uavhengige Norge. Ny folkeavstemning: 259 563 sa ja til prins Carl, mens 69 264 sa nei, og i november kom den nye kongen til Norge og tok navnet Håkon 7.

For øvrig er det ingen tvil om at tida var overmoden for at Norge skulle ta sin plass blant Europas fullverdige uavhengige nasjoner, og at kampen mot unionen var en sak som mobiliserte folket – noe den første folkeavstemninga er et klart bevis på.

Nei til republikk?

Den siste folkeavstemninga er blitt utlagt som om Norge dermed sa nei til å innføre republikken. Det er ikke helt riktig. Det fantes sterke republikanske strømninger i Norge før 1905, men regjeringa og den herskende klassen i Norge var fast bestemt på å ha et monarki, ikke minst av frykt for hva det gode monarkiske fellesskap i Europa ville si til en ny republikk. De ville derfor ikke la det norske folk stemme over statsformen – spørsmålet i folkeavstemninga gjaldt bare «ja» eller «nei» til prins Carl.

Den herskende klassen i Norge – det var sjølsagt borgerskapet, men et borgerskap der skipsrederkapitalen hadde en dominerende stilling, naturlig nok i en sjøfartsnasjon som Norge var blitt. Det var typisk at bruddet med Sverige kom på spørsmålet om eget konsulatvesen, et spørsmål av største betydning for sjøfartsinteressene. Sjøfartens stilling gjenspeilte seg også i det faktum at i det uavhengige Norges første 15 år, var statsministeren en skipsreder i 11 av dem.
Etter at den nasjonale oppgava var løst, sto nye oppgaver og problemer på dagsordenen. For det nye Norge blei de første åra etter 1905 ei framgangstid på mange områder, og ikke minst på det økonomiske.

Vår ære og vår makt?

I åra etter 1905 var det vanlig å si at «den beste utenrikspolitikk er ingen utenrikspolitikk å ha.» En følte seg trygg under vingene til det mektige Storbritannia, som betrakta det nye Norge med velvilje – og som dessuten hadde en sterk marine som kunne holde orden på verdenshavene. Men første verdenskrig viste at Storbritannias velvilje ikke ga nok beskyttelse i et knipetak, sjøl om Norge greide å holde seg utafor krigen.

Men rederne tjente på krigen: Oppgangen i skipsfraktene, skipsverdiene og aksjekursene begynte å stige i november 1924 og fortsatte å stige til eventyrlige høyder i 1915, 1916 og 1917. Rederiene høsta fantastiske profitter, men det blei også tjent enorme formuer på aksjespekulasjon. Som en avis skreiv: «Hele samfunnet befinner seg i en oppløsningstilstand. Nyttig arbeid er kun for naive sjeler som ikke forstår sin tid.»

For de «naive sjelene», det vil si for folk flest, var høykonjunkturen først og fremst dyrtid, og den nøden som oppsto, var en viktig forutsetning for radikaliseringa av arbeiderbevegelsen etter krigen. Sjøfolka betalte naturlig nok den høyeste prisen for rederprofitten: Over 2000 sjøfolk fra det nøytrale Norge mista livet i krigen til sjøs.

Nye tider, nye venner

Om tilliten til Storbritannias beskyttelse fikk en knekk under første verdenskrig, fikk den dødsstøtet under den andre, og en begynte å se seg om etter nye muligheter, særlig da konturene av nye motsetninger – mellom det kapitalistiske Vesten og det sosialistiske Sovjetunionen – etter krigen begynte å vise seg i horisonten. Daværende utenriksminister Trygve Lie begynte allerede under krigen – mens Sovjetunionen ennå var en alliert – å agitere for at Norge skulle alliere seg med USA og Storbritannia etter krigen.

Han var riktignok litt tidlig ute. Først etter sosialismens frammarsj i Øst-Europa på 1940-tallet kom omlegginga av norsk utenrikspolitikk. Etter å ha sagt ja takk til den såkalte Marshall-hjelpa, som bandt opp den norske økonomien til USA-imperialismen, blei Norge med i den aggressive militæralliansen NATO i 1949. Det skjedde i konkurranse med tanken om et nordisk forsvarsforbund, som hadde mange tilhengere i Norge, og som Sverige gikk sterkt inn for.
Men Norge sa tvert nei.

Hva nå?

Siden 1949 har Norge ligget trygt bak NATO-skjoldet uten å begi seg ut på utenrikspolitiske eventyr, og utvikla sin økonomi slik at det ikke lenger kan regnes som tilbakestående. (Noen sier til og med at det er verdens rikeste land.) På 1970-tallet gjorde landet med stort hell en overgang fra skipsfartsnasjon til oljenasjon – noe virkelig industriland blei det aldri.

Men alltid skal det være noen skyer på himmelen. I det nye årtusenet blir motsigelsene mellom den gamle supermakta USA og det framstormende EU stadig mer tydelige, og det kan etter hvert bli vanskelig å holde seg inne med begge. I 1930-åra sa Hitler da han begynte å omredigere Europa-kartet: «De små nasjoners tid er forbi.» Mye tyder på at liknende tanker kan gjøre seg gjeldende hos EU-kapitalen, sjøl om metodene foreløpig er annerledes.

Norge vil feire 100-årsjubileet i ei tid med stort press på den nasjonale identiteten – politisk, økonomisk, kulturelt – og bakom lurer EU.

Fra Revolusjon nr 29