19 Nov, 2018

Artikkelindeks

Fagbevegelsen i hele Europa protesterer mot  tjenestedirektivet, og krever at det trekkes tilbake. Store europeiske faglige markeringer er planlagt i Strasbourg den 11. og 14. februar når forslaget skal opp til behandling i EU-parlamentet.

stopbolklogoSom EØS-land har Norge mulighet til å reservere seg hvis direktivet presses igjennom. Ministrene Åslaug Haga (Sp) og Kristin Halvorsen (SV) har erklært at de vil nedlegge veto. Men Stoltenberg og arbeidsminister Bjarne Håkon Hansen (Ap) stritter imot.

Norske arbeidere må både aktivt støtte våre europeiske klassefellers kamp mot direktivet, og kreve at regjeringa bruker reservasjonsretten hvis dette EU-diktatet likevel blir vedtatt.

Den 22. november 2005 vedtok EU-parlamentets komité for Det indre marked loven for liberalisering av tjenestesektoren – også kjent som «Bolkesteindirektivet», oppkalt etter opphavsmannen, den tidligere Shell-direktøren og nederlandske EU-kommisjonæren Frits Bolkestein. Motstanden mot dette direktivet var en av grunnene til at franskmennene sa nei ved grunnlovsavstemninga i mai 2005. Etter en bølge av streiker og protestaksjoner imot det første utkastet til tjenestedirektiv, måtte både den tyske og den franske regjeringa true med å stemme ned forslaget i Ministerrådet.

Opprinnelseslandprinsippet

Det grunnleggende i forslaget som skal opp til endelig votering i parlamentet i Strasbourg i januar eller februar 2006, er «opprinnelseslandprinsippet». Det vil si at bedrifter som har lov til å yte bestemte tjenester i ett EU- eller EØS-land, skal kunne tilby de samme tjenestene i alle andre EU- og EØS-land etter hjemlandets standarder. Og det betyr at ansvaret for å kontrollere selskap som yter tjenester i andre land, skal legges til det landet der selskapet har registrert seg – og ikke i det landet der tjenestene utføres. Sosial dumping er et opplagt resultat.

Noen forsmaker har vi fått allerede: I Trondheim og Tromsø har polske bygningsarbeidere fått en lønn på ni kroner i timen med elendige boforhold. På vestlandet har et norsk utleiefirma leid ut baltiske jenter til hoteller for 12 kroner timen.

I Sverige fikk et firma fra Latvia et byggeoppdrag på en skole i Vaxholm utenfor Stockholm. Firmaet betale de lettiske arbeiderne lettisk lønn. Svensk fagbevegelse gikk til  blokade og boikott. EU-kommisær Charlie McCreevy gikk ut med at Sverige trolig må godta lettiske lønninger i Sverige, fordi et forbud forhindrer den frie flyten av tjenester. Vaxholm-saken er blitt en het potet i hele EU-systemet. Den svenske Arbeidsretten har bedt EU-domstolen uttale seg. En domsavgjørelse, som også vil berøre EØS-landa,  kan muligvis sette bom for den norske loven om allmenngjøring.

Allmenngjøring er en kortsiktig løsning

Allmenngjøring av tariffavtaler er lansert som en løsning av sosial dumping-problematikken. Dette er allerede gjennomført ved flere petrokjemiske anlegg, og byggoverenskomsten er allmenngjort rundt Oslofjorden.

For arbeiderklassen som helhet er dette i beste fall en kortsiktig løsning. Ei allmenngjøring forankret i lovverket betyr i praksis at det er minstesatsene i tariffen som blir lov – og altså minimumsstandarder. Det er dette som er det vanlige systemet i de fleste av dagens EU-land. For noen avtaleområder kan dette være greit nok. Men for deler av privat sektor er dette et system som på sikt kan bety gradvis lønnsdumping med statlig velsignelse, og det kan undergrave rolla til fagforeningene og arbeidernes behov for sjølstendig organisering og kamp for sine krav. I norsk arbeidsliv er det et fåtall som lønnes etter overenskomstens minstesatser, de fleste ligger langt over. Med allmenngjøring som prinsipp kan vi risikere både en langsiktig lønnssenkning og ei gradvis undergraving av fagbevegelsen. Men også allmenngjøring kan vise seg å være for «arbeidervennlig», sett med EU-domstolens øyne.

EFTA kan sette foten ned

Franske arbeidere i protestmarsj.Hensikten med tjenestedirektivet er å liberalisere handelen med tjenester og sørge for mer konkurranse innenfor tjenestesektoren innen det indre markedet, som omfatter de 25 medlemslandene i EU i tillegg til EØS-landa Island, Liechtenstein og Norge. Direktivet er en viktig brekkstang for å nå Lisboa-prosessens mål om at EU skal bli verdens mest konkurransedyktige og dynamiske økonomi innen 2010.

Den såkalte tjenestesektoren står for ca 70 prosent av omsetninga i EU-området. Tjenestene det er snakk om omfatter blant annet vann- og energiforsyning, mens helsetjenester inntil videre er holdt utenfor, som del av et såkalt kompromiss mellom høyrepartiene og den sosialdemokratiske blokken.

I de pågående WTO-forhandlingene er GATS-delen om tjenester den store kampsaken. Også her går EU i front for å påskynde liberalisering og privatisering av bank-, forsikring- vannforsyning og andre tjenester, særlig overfor de imperialistisk undertrykte landa. Fem hemmelige EU-dokumenter inneholder over 100 spesifiserte krav på disse og andre områder.  Organisasjonen Christian Aid har i en egen rapport dokumentert hvordan offensiven fra EU slår ut i flere fattige land. Den norske regjeringa er blitt pressa til å trekke sine krav overfor en rekke av de minst utvikla landa. Men en rekke norske krav om liberalisering blir fortsatt opprettholdt.

Uutprøvd reservasjonsmulighet

EFTA-landa (minus Sveits) er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å implementere alle EU-direktiv i eget lovverk, men har på visse vilkår rett til å reservere seg mot enkeltdirektiver «[D]ersom alvorlige økonomiske, samfunnsmessige eller miljømessige vanskeligheter som kan vedvare, er i ferd med å oppstå» (EØS-avtalen Art 112. 1).
Dette er hva som noe misvisende blir omtalt som «vetoretten», ettersom reservasjonen er betinget og «skal med hensyn til omfang og varighet begrenses til det som er strengt nødvendig for å rette opp situasjonen.»Et mulig nei til implementering av et direktiv kan lett bli et kort intermesso. Avtalen legger opp til at en eventuell avvisning av et direktiv i form av beskyttelsestiltak kontinuerlig blir tatt opp til ny vurdering, nærmere bestemt hver tredje måned(!): «5. Iverksatte beskyttelsestiltak skal være gjenstand for rådslagninger i EØS-komiteen hver tredje måned fra det tidspunkt de ble vedtatt, med sikte på å avvikle dem før den fastsatte opphørsdag eller å innskrenke deres virkeområde.
Hver avtalepart kan til enhver tid be EØS-komiteen om å gjennomgå tiltakene påny.» (Art. 113)

Norsk veto eller ikke?

Norge har til dags dato unnlatt å gjøre bruk av beskyttelsestiltak gjennom å si nei til et direktiv, etter 12 år som del av EØS. Sannsynligheten for at Norge for aller første gang vil reservere seg, er nå  større enn tidligere. Både LO-ledelsen og Fagforbundet har gått høyt på banen med krav om å stoppe tjenestedirektivet. Kommunalminister Åslaug Haga (Sp) sa på Dagsrevyen at hun hadde vondt for tro at regjeringen ville akseptere EUs nye tjenestedirektiv, fordi det åpner for sosial dumping. Finansminister Kristin Halvorsen fulgte opp med at det er aktuelt med et veto fra regjeringa sin side.

Arbeidsminister og EU-tilhenger Bjarne Håkon Hanssen står for motsatt linje. Hanssen, som nylig har vært ute med krav om kutt i velferden, påstår at direktivet ikke vil bety noen særlig endring av norsk lov og at det ikke åpner for sosial dumping ‘i større utstrekning’, ifølge Dagsavisen.

Sterke krefter vil for enhver pris unngå åpen norsk konflikt med EU, blant annet fordi det vil sette søkelys på hele EØS-avtalen, og avdekke at heller ikke den såkalte vetoretten gir sikkerhet for noe som helst.

Doble signaler

LO-ledelsen har på bakgrunn av motstanden på grunnplanet gått kraftig ut og krevd at regjeringa legger ned veto mot direktivet. Det samme gjelder LOs største forbund, Fagforbundet. Gerd-Liv Valla har vært overraskende klar, og utfordret Jens Stoltenberg på om regjeringa ville nedlegge veto på LO Stat-konferansen på Gol sist i november. Statsministeren unnlot å gi noe klart svar, og  advarte i stedet mot at EU kan innføre mottiltak hvis Norge bruker den såkalte vetoretten.

I likhet med NHO poengterer Stoltenberg at det er EFTA og ikke Norge som er «avtalepart» i EØS, og at et norsk nei til direktivet derfor må ha støtte fra de andre EFTA-statene i EØS, Island og Liechtenstein.

Formelt sett er dette riktig, og den islandske statsminister Halldor Asgrimsson sa til NRK 9. desember at bruk av vetoretten er lite realistisk. «Skulle Island gjøre bruk av vetorett ville det kunne gå ut over Norge, og omvendt», sa Asgrimsson.

Upløyd mark

Ingen av spissfindighetene og forbeholdene i EØS-avtalen gjør det mindre riktig å kreve at reservasjonsretten nå blir tatt i bruk. Da EØS-avtalen ble kuppet igjennom av Stortinget i 1992, var et av de viktigste salgsargumentene nettopp den såkalte vetoretten. Hva som skjer hvis Norge faktisk nekter å implementere tjenestedirektivet, er det ingen som vet, ettersom dette er upløyd mark. Her handler det like mye om politikk og trykk fra en massebevegelse i folket, som det handler om juss.

I regjeringserklæringa fra Soria Moria står det at «Regjeringen vil arbeide for at EU ikke gjennomfører et tjenestedirektiv som fører til sosial dumping». Og videre: «Norge er gjennomgående tjent med utvikling av felles regler og standarder for virksomheten i det europeiske markedet. Der opplegg for slike regler er i direkte strid med norske interesser, skal Norge bruke alle de mulighetene avtaleverket gir oss til å sikre norske interesser. Dersom andre virkemidler strander, vil Regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen hvis særlig viktige norske interesser trues av rettsakter som planlegges innlemmet i EØS-avtalen.»

Vekk med både direktivet og husmannskontrakten!

Disse formuleringene kan bli vanskelige å komme rundt, og det jobbes derfor intenst fra NHO og annet hold for å «bevise» at tjenestedirektivet egentlig ikke får noen praktisk betydning på dette området, at det slett ikke åpner for privatisering av offentlige tjenester osv.

Tunge deler av sosialdemokratiet og kapitalen frykter utsiktene til at et norsk veto kan underminere hele husmannskontrakten som EØS-avtalen er, ikke minst fordi det kan avsløre at den såkalte vetoretten er fullstendig fiktiv. Det kommer også motstridende signaler fra LO. Journalist Nina Sandås i LO-aktuelt advarer om at «i dag gjelder det å holde tunga rett i munnen og ikke rope høyt om bruk av reservasjonsrett som kan få uante konsekvenser. Som en EU-diplomat formulerte det under et lukket møte i Brussel for to uker siden: Hvis man i Norge er dum nok til å komme til det stadiet, vil deler av EØS-avtalen først bli oppløst for så å bryte sammen etter hvert.» (LO-Aktuelt)

For vår del vil vi si: Utmerket! Jo fortere, jo bedre! Enda en grunn til å stå hardt på at regjeringa gjør bruk av reservasjonsretten.

Personvern

© CC-BY Revolusjon 1996–2018 | Marxist-leninistisk forlag, tidsskrift og nettmagasin  Facebook 30px twitter 30px