lørdag 27 november 2021

2002kobenh

 

28. november markeres 25-årsdagen for det norske folkets andre nei til medlemskap i Den europeiske union (EU), tidligere EF (EEC). Nei-seieren viste hvordan folket kan seire over overmakta. De siste 25 åra har også vist hvordan kapitalmakta systematisk kan støtte seg på EØS-avtalen for å undergrave suvereniteten og våre demokratiske og faglige rettigheter. Artikkelen er fra mai 1994, da den store EU-striden spissa seg til for alvor.

Ja-sida har lagd spillereglene. De har makta. De har pengene. Men de skal ikke vinne!

EU har helt siden sin spede begynnelse som Kull- og Stålfellesskap vært et redskap for den europeiske storkapitalen. I tråd med kapitalens nye krav, har også «Fellesskapet» endret utseende underveis. Fra å være et handelspolitisk redskap, har det skritt for skritt utviklet seg til et mer og mer omfattende politisk statsforbund.

Alt på ordre fra de europeiske kapitalmagnatene samlet i European Roundtable of Industrialists (ERT), som satte fart i Unionsprosessen midt på 80-tallet.

Rikmannsklubb

Forsida på Revolusjon nr. 12, mai 1994.Denne industrilobbyen, som består av 40 ledere fra Europas storkonserner, setter dagsorden for EU-kommisjonens arbeid. EU-kommisjonens forskjellige hvitbøker er ofte reine avskrifter av ERT-rapporter som f.eks. «Making Europe Work» og «Missing Links». Det sier det meste om hvilke klassekrefter EU-systemet tjener.

Truer freden

EU-systemets «grunnlov» er å la kapitalkreftene herje som de vil, uten politisk innblanding. Samtidig trenger eurokapitalen en fast organisasjon og ei sterk militærmakt for å sikre sine interesser i og utenfor Europa. EU består av en rekke gamle kolonimakter, som hver for seg er for svake til å utfordre USA, Japan og Russland. Men sammen er de sterke. Vestunionen blir bygd opp som et aggressivt redskap og en alvorlig trussel mot freden i Europa.

Unionen (EU) er ikke først og fremst en trussel mot den nasjonale suvereniteten. Først og fremst står EU for et systematisk angrep på arbeiderklassens rettigheter og kampvilkår. Når sjølråderetten likevel står sentralt i kampen, er det fordi spørsmålet om hvem som har den politiske og juridiske styringa over naturressurser, konsesjonsbestemmelser, budsjettmidler, trygdesystemer osv., får avgjørende betydning for det framtidige styrkeforholdet mellom rikfolka på den ene sida og arbeidsfolk på den andre.

Fra Revolusjon nr. 12, mai 1994.