tirsdag, 16 07 2019

Ursula von der Leyen, tysk forsvarsminister. Foto: Den europeiske unionUrsula von der Leyen fra Tyskland får EUs viktigste verv. Det kalles et gjennombrudd for kvinnene, med kampanjer som «Europe is a Woman». Sannheten er at ingen rammes hardere av EU-politikken enn de arbeidende kvinnene i Europa. På bildet undertegner von der Leyen som forsvarsminister en erklæring om utvikling av en militær drone (SIDM) som nå brukes aktivt i bl.a. Libya og Afghanistan. Foto: Den europeiske union (2015).

Den tyske forsvarsministeren Ursula von der Leyen er utpekt til ny sjef for EU-kommisjonen. Etter en lettere kaotisk maktkamp mellom EU-parlamentet og regjeringssjefene fra medlemslanda om hvem som har rett til å utnevne presidenten for den neste kommisjonen, besluttet Rådet å vrake EU-parlamentets såkalte spisskandidater. Stormaktene vil ha Europas Forente Stater og intet mindre.

Det er ikke det at det betyr allverden hvem som kommer til å sitte i spissen for byråkratiet. Politikken er diktert av EUs storbedrifter og deres interesser. Deres jobbeskrivelse er utbygging av makta til EU, med en blanding av brutalitet og dyre middager. Men det er et meget tydelig signal når EU-landa har utpekt en åpen føderalist som den som skal sette turbofart på unionsbygginga i den kommende periode.

Margrethe Vestager og Frans Timmermans – som var blant EU-parlamentets spisskandidater – blir i stedet en del av den kommende kommisjon der de får tittel av visepresidenter. På den måten sikrer de seg kr 250.000 mer i lønn, til i alt ca. 2,5 millioner om året de neste fem åra. Så det ble smilt bredt til alle kanter.

«Ursula von der Leyen har i virkeligheten vært en skyggekandidat som Tyskland og Frankrike har hatt i bakhånd hele tiden.»

Ursula von der Leyen har i virkeligheten vært en skyggekandidat som Tyskland og Frankrike har hatt i bakhånd hele tiden, hun representerer deres felles ambisjoner om en stadig tettere union og en felles utenriks- og forsvarspolitikk.

Eneste hindring er at presidenten og resten av kommisjonen skal godkjennes av EU-parlamentet før november. Og Margrete Auken (medlem av Europaparlamentet for Socialistisk Folkeparti – o.a.) synes f.eks. det er en skandale at regjeringssjefene selv er kommet frem til hvem de vil foreslå til toppstillingene, selv om det er nettopp den prosedyren som står i traktatene.

Etter utnevnelsen skrev Margrete Auken til pressen: «Dette er nær på skandale. Vi @GreensEP håper vi kan mobilisere et flertall til å si: nok er nok! Dette valget skulle handle om europeiske visjoner – ikke om partipolitiske og nasjonale fordelinger.»

Margrete Auken er tilsynelatende en av dem som ønsker seg en ordentlig «folkevalgt» president og at det skal være en del av neste traktatendring, altså i første omgang overdra retten til å fremme kandidater til parlamentet. Strategien er å fortsette maktspillet så lenge som mulig, for å sette dagsorden i neste runde.

En mere eller mindre folkevalgt president gir ikke demokratisk legitimitet til EUs lovgivning. Ei heller forestillingen om at det kan styrke oppslutningen om EU, eller en «europeisk debatt» å få en valgkamp om EUs topposter, som skal handle om «visjoner», eller rettere valgflesk. Kan hende vil det skape illusjoner om EU, men ikke legitimitet.

Makt som overføres til EU vil alltid skje på bekostning av medlemslandas demokratier, derfor er ingen beslutninger som er truffet av EU demokratiske, uansett hvordan pokker de vender og vrir på sine beslutningsprosesser. Det er i praksis hele grunnlaget, hele konstruksjonen som er udemokratisk. En konstruksjon som vil lede til et unionsprosjekt som ingen av EUs borgere er blitt spurt om de ønsker å være en del av.

Ursula von der Leyen er fra CDU, samme parti som Angela Merkel. Hun er Tysklands forsvarsminister og med i den indre kretsen av CDU, hvor hun har vært med på å formulere partiets EU-politikk. Det kan kokes ned til at fellesvalutaen – euroen – langtifra er nok, EU-landa må samarbeide tettere om viktige økonomiske og politiske spørsmål, hvis de vil seire i den globale konkurransen mot Kina og USA.

«Stormaktene vil ha Europas Forente Stater og intet mindre.»

Derfor er det om å gjøre å fremskynde planene om EUs forente stater. Enhver tanke om at unionsprosjektet nå må bremse eller senke tempoet etter et Brexit, vil føre til at de store medlemslanda går i hver sin retning og fokuserer på egne nasjonale særinteresser.

Hun har også uttalt at hun går inn for å bygge en EU-hær. Det kan skje gjennom et nært samarbeid på samme måte som tyske og hollandske soldater samarbeider på oppdrag i det nordlige Mali. «Hvert land bidrar med nøye definerte styrker med forskjellige kapasiteter, og samarbeidet skal være så tett at det er mulig for den kombinerte hæren å handle som en. Men inntil videre må avgjørelsen om deltakelse treffes av de nasjonale parlamenter. På den måten forblir ansvaret for soldater hos nasjonalstatene.»

Det er dog helt klart at EUs ambisjoner strekker seg betydelig lenger. Det er allerede lagt opp til at EU skal øke bemanningen av et grensekorps som blir opprettet direkte under EUs kommando.

For EU-motstanden fins kun et svar. Det er å styrke arbeidet for å komme ut i en fart. EU kan ikke reformeres innenfra, og stormaktene vil ikke skru EU tilbake til bare å være et handelsteknisk samarbeid. De vil ha Europas Forente Stater og intet mindre.

Fra KPnet 5. juli 2019.