fredag, 18 10 2019

Campo Anti-imperialista Italia om Romano Prodis seierstap

Sentrum-venstre vant valget, eller rettere sagt avstemninga, om Berlusconi med en hårsbredd. Men bekreftelsen kom ikke før imperiehøvdingen Bush til slutt ringte til Prodi og dermed autoriserte innsettelsen. 

Politikken døde sammen med forvitringa av den nasjonale suvereniteten, og det som gjenstår er bare fordelinga av postene og av de offentlige ressursene. I følge D´Alema, leder for DS, er valgløfter vage og av mindre betydning. Det som virkelig betyr noe, er tildelinga av regjeringskontorene. Padoa Schioppa, en kjent eldre bank-direktør, har fått jobben som økonomiminister og Bertinotti, leder for Rifondazione Communista, blir parlamentsleder. Dette er signaler i forskjellige retninger, men som allikevel passer sammen. Det første gir vampyrene i den internasjonale finansverden signal om stabilitet, mens det andre signalet sier til venstresida at de skal holde munn.

Nå som valgkampen er over, er slagordet klart: alle må brette opp ermene for å redde den italienske kapitalismen fra å bli ytterligere ødelagt av globaliseringa. Alle veit hva dette betyr. Innstramminger for å konsentrere enda flere ressurser i hendene på storkapitalen, og samtidig en ny bekreftelse på at Italia hører til den euro-atlanitiske blokken (se f.eks. den avtalen alle partiene har inngått om sanksjoner mot Hviterussland, eller avtalen om avstraffelse av det palestinske folket for at de har valgt Hamas).

Enhver som ikke vet å forberede seg på at situasjonen vil forverres, vil stå igjen som taper. De som stemte på Prodi bare for å bli kvitt Berlusconi vil snart måtte betale dyrt for blankofullmakten de ga. Det som kommer til å skje, er forutsigbart: på venstresida vil skuffelsen vokse, mens høyresida, som ikke blei slått med mye i valgene, vil samle mer folkelig støtte. På denne måten vil etter fem år akkurat den samme farsen gjenta seg. Denne bi-polariteten er fullstendig. Motpolene står ikke lenger for forskjellige interesser eller forskjellige verdier, de er bare forskjellige klikker i det samme kapitalistiske oligarkiet. Bertinotti prøvde til og med å gi mening til dette skitne spillet: i følge den vismannen utgjør denne vekslinga forspillet til alternativet.

Det finnes dem som tror at det vil bli en stor ny syklus av samfunnskamper, som vil sette et spørsmålstegn ved alt dette. Vi håper også at dette vil skje, men vi kan ikke sette vår lit til slike usikre faktorer. Vi, på vår side, ser for oss en periode med tilbakegang i samfunnskampen, når sentrum-venstre arbeider for å lamme og nøytralisere de sosiale konfliktene. De anti-kapitalistiske og anti-imperialistiske kreftene må derfor forberede seg på en vanskelig periode med uenigheter, og med vansker med å mønstre motstanden.

Den regjeringsvennlige degenereringa til den såkalte radikale venstresida, vil også påvirke viktige deler av den kjempende venstresida. Etter å ha skriki høyt mot Berlusconi, har de nå dempa seg kraftig. Det eneste positive aspektet ved denne krisa, er at den muligens kan riste liv i venstresida, og vi må støtte en slik prosess. Hvemsomhelst som ikke forstår at han må kutte navlestrengen til sentrum/venstre, og  til det bi-polare regimet, er tapt og dømt til å gå under. Vi står ikke foran noen store sprang, vi kan bare stole på våre egne krefter og vår egen besluttsomhet i opposisjon.

Campo Anti-imperialista
Fredag 28. april 2006

Oversettelse: SH