søndag, 21 04 2019

Al-Kubaisi i sitt hjem i Paris 2006.Intervju med Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi, leder for Iraks Patriotiske Allianse, foretatt av Kulu Al-Arab den 28. desember 2005 – kort etter at Al-Kubaisi ble løslatt fra amerikansk fangenskap.

Bildet: Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi i sitt hjem i Paris i januar 2006.

– Kan du oppsummere tida du tilbragte i fangenskap?

Jeg satt i 16 måneder innesperret i et fengsel ved Bagdads internasjonale flyplass, i Camp Cropper, som også er USAs største militærbase i Irak. I begynnelsen av fengselsoppholdet viste de amerikanske forhørslederne meg papirer som de sa inneholdt informasjoner om meg helt tilbake fra 1960. Avhørene av meg pågikk i seks måneder og var hovedsaklig av politisk karakter. De spurte meg endog ut om arabiske og utenlandske personligheter. I den siste del av forhøret sa de til meg at de ikke trodde på noe av det som jeg hadde fortalt dem. Jeg svarte: «Det er deres eget problem».

De første 11 dagene tilbrakte jeg i en trekasse, hvor det såvidt var plass til kroppen. De neste seks månedene satt jeg i et trebur som var bygd inn i ei litt større celle.
Etter disse seks måneder ble jeg overflyttet til avdelinga for politiske fanger. Mens jeg var i fengsel, fikk jeg snakke med dem alle unntatt Tariq Aziz (Iraks tidligere visestatsminister, o.a.) og Taha Yassin Ramadan (Iraks tidligere visepresident, o.a.), som jeg så på avstand, men som jeg aldri kom i nærheten av. Jeg snakket ofte med Qays Al-Azami, Humam Abdel Kader, Humam Abdel Jalek, Abdel Atawab Hwich, Amhed Mortada, Hussam Mohamed Amin, Sutam Al-Hammud, Abd Hammud samt atskillige ansatte i den tidligere irakiske sikkerhetstjenesten.

Før amerikanerne løslot oss, spurte de om vi hadde spesielle ønsker med hensyn til hvor vi ville settes fri. Jeg og fem andre valgte Bagdad. Fem andre bestemte seg for Tikrit. Andre igjen, heriblant Huda Saleh Ammash og Rihab Taha (to framstående kvinnelige vitenskapsfolk, o.a.), bestemte seg for Amman i Jordan, fordi de var redde for å bli likvidert av Badr-militsen (det iranskstøtta SCIRIs væpna grein, o.a.).

I fengselet ved den internasjonale flyplassen sitter det fortsatt omkring 65 ledende personligheter fra den avsatte irakiske regjeringa og Baath-partiet og avventer sin videre skjebne. Men det er sannsynlig at noen av dem, som for eksempel Mohamed Mahdi Saleh (Iraks tidligere handelsminister), Abdel Atawab Hwich og Saad Abdel Majid Al-Faysal (tidligere ansatte i Iraks utenriksdepartement), Fadel Mahmud Gharib og Jalil Sarhan (medlemmer av Baath-partiets nasjonale ledelse) samt Hamed Challah (øverstkommanderende for det irakiske flyvåpenet) vil bli løslatt. Det er 12 fanger som ennå ikke er stilt foran en dommer, noe som kanskje vil skje i tida som kommer.

Det som kjennetegner denne fangeleiren er at den er fullstendig isolert fra omverdenen. Fangene ser bare amerikanske soldater, selv om de seinere innvilget meg ti minutters kontakt med min familie hver 40. dag. Andre fanger fikk lov til å se sine familier i 20 minutter hver fjerde måned. Vi ble alle påvirket av disse foranstaltningene.

– Hva slags behandling fikk du av okkupansjonsmakta i dagene før du ble løslatt?

Før de slapp meg fri, ba amerikanerne meg undertegne en erklæring imot vold, der jeg skulle forplikte meg til ikke å handle imot den irakiske regjering og de multinasjonale okkupasjonsstyrkene og til å avholde meg fra enhver aktivitet imot dem. Jeg skulle også frasi meg retten til å uttrykke meg politisk i massemediene i halvannet år.

Jeg spurte amerikanerne hvordan de kunne innbille seg at jeg ville ende med å arbeide som deres fortrolige, og jeg nektet å underskrive dokumentet. Jeg sa også til en amerikansk general at når jeg allerede hadde tilbrakt så lang tid i fengsel for å ha nektet å gjøre det som de nå presenterte for meg, hvorfor trodde de så nå at de kunne omvende meg til å bli deres spion? Og jeg tilføyde: «Tror dere at jeg kan tie stille omkring det som skjer i landet mitt?»

Jeg forlot derpå forhørsrommet og gikk på cella. Generalen fulgte etter og sa til meg: «Ok, skriv under på det du vil, og stryk det som du ikke ønsker å skrive under på.»  […]
Da jeg ble satt fri, ga amerikanerne meg et papir der det stod at jeg hadde vært tatt til fange, samt et telefonnummer som jeg kan ringe hvis okkupasjonsmakta arresterer meg igjen.

 

Forhørene

– Hvordan foregikk forhørene?

Forhørene og prosedyrene omkring disse var utmattende. De endret seg uavlatelig, og de varte mer enn 20 timer av gangen. Under avhørene var vi alltid bundet på hender og føtter og hadde bind for øynene. Forhørsteamene bestod av grupper med fire amerikanere fra CIA eller fra andre etterretningstjenester, og ble hele tiden skiftet på.
De ville ha informasjoner om motstandsbevegelsen, om Fallujas moskeer eller andre konkrete spørsmål. Snart begynte forhørene å dreie seg om selve okkupasjonen.

For å rettferdiggjøre min fengsling framsatte forhørslederne noen beskyldninger som aldri rakk å bli til egentlige anklager, fordi de visse at de ikke var sanne. De holdt fram med å beskylde meg for å mobilisere arabiske og europeiske krefter imot okkupasjonen, for at jeg hadde hatt møter med Saddam Hussein for å organisere motstandskampen etter okkupasjonen, eller for at jeg var den politiske koordinator for islamister, Al-Sadr-tilhengere og baathister, utover å være motstandsbevegelsens politiske teoretiker.

En av forhørslederne presenterte meg for noen av mine skrifter som et bevis på at jeg var motstandsbevegelsens teoretiker, skrifter der jeg hadde satt fram noen ideer om betingelsene for å kunne gjøre slutt på okkupasjonen. […]

Jeg hadde skrevet i en artikkel at fire betingelser må være til stede for å gjøre slutt på okkupasjonen. For det første å øke den geografiske spredningen av den væpna motstanden slik at den blir en nasjonal motstand uten religiøse uoverensstemmelser. For det andre å høyne kvaliteten på angrepene slik at USA-troppene blir påført større materielle og menneskelige tap. For det tredje at Irak ikke blir isolert fra sine omgivelser verken historisk eller i regional og geopolitisk forstand, og at alt som foregår i Irak derfor vil ha ringvirkninger for hele sonen. Dette ville tvinge regjeringene i Midtøsten som er lojale mot USA til å forklare (overfor Bush-administrasjonen) risikoen de utsetter seg for ved å fortsette okkupasjonen av Irak og styrkinga av den irakiske motstanden, på en slik måte at USA vil skjønne at den sionistiske innhegninga i Palestina [Israel] som USA har vernet ved å føre krig på dens vegne, står i fare. Og for det fjerde at USA har mista troverdighet.
Til sammen vil dette bevege det amerikanske samfunnet til å motsette seg okkupasjonen og krigen i Irak.

Etterpå spurte han meg: «Hvorfor slåss dere ikke imot den iranske okkupasjonen?» og jeg svarte at den iranske okkupasjonen vil ta slutt minuttet før han [USA] trekker seg ut av Irak, fordi det er en fryktsom okkupasjon som skjedde etter at de hærtok landet og som vil ta slutt i samme øyeblikk som US Army blir utmattet og flykter fra Irak. Det er en okkupasjon som foregår i ly av amerikanske soldathjelmer og som blir opprettholdt av de iranske hemmelige tjenester og organisasjoner og institusjoner som kontrolleres av disse tjenestene, og som mottar titalls millioner av dollar.

Han svarte: «Da kan det hele eksplodere i en borgerkrig». Jeg sa til ham: «Reis, og la oss drepe hverandre. I Irak har vi aldri tenkt på om vi var sjia eller sunni, og har bare begynt å høre på det øret etter at dere kom og innsatte regjeringa til al-Jaafari og de iranske partiene, og dette vil uansett opphøre så snart dere forlater landet mitt. Dere er fienden nå og vår eneste utvei er å få kastet dere på dør, og det vil motstandsbevegelsen sørge for». Da begynte han å fornærme meg og jeg ham, og jeg sa til ham at han var maktesløs så sant han ikke satte ei kule gjennom panna på meg.

Siden kom en annen forhørsleder fra CIA og sa til meg at Irak var i fare og at USA har gapt over for mye, og at de respekterte vår analyse av situasjonen. Han lovte meg jamvel at han skulle overbringe den til Washington.

Torturen

– Hva foregår i Camp Cropper med hensyn til tortur?

Personlig har jeg ikke sett at folk er blitt torturert, bortsett fra i fire tilfeller: Taha Yassin Ramadan, Iraks tidligere visepresident (jeg så ham innhyllet i blod, mens han forsøkte å vaske sine sår med saltvann), Jamis Sarhan, medlem av Baath-partiets øverste ledelse, dr. Hazen Achaij Arrawi, forsker og biolog, og Mohammad Al-Saghir fra Iraks tidligere etterretningstjeneste. Jeg snakker ikke om den vanlige praksisen med å sette bind for øynene og bakbinde fangene, eller å binde føttene i dagevis mens fangene tvinges inn i ei trehule inni et trangt og mørkt avlukke. Nei, jeg snakker ikke om disse handlingene som vi alle fikk gjennomleve mens forhørene pågikk i dagevis, og som også jeg har gjennomlidd.

La meg legge til at når vi skulle spise, så ble hendene våre ikke frigjort, og bindet for øynene ble heller ikke fjernet. I stedet bandt de hendene foran, sånn at vi kunne strekke oss etter maten uten å se. Inntaket av mat varte ti minutter, etterpå ble vi bakbundet på ny.

– Vet du om noen som er bukket under for torturen?

Ja, flere personer døde, blant dem Adel Al-Douri, som var over 60 år og medlem av Baath-partiets ledelse, Hamza Zubaidi, tidligere statsminister og over 70 år samt Waddah Achaij, en etterretningsoffiser, som var cirka 58 år gammel.

– Hvor mange fanger på høyt nivå satt i Camp Cropper?

103 personer, bortsett fra motstandsfolkene som var isolert i en atskilt avdeling, slik som jeg var de første seks månedene. Denne gruppa bestod av cirka 17 menn og ni kvinner. Da jeg ble løslatt, var de fortsatt i isolasjon, og jeg vet ikke hva som har skjedd med dem siden.

– Bortsett fra torturen har det også vært forsøk på å bestikke fangene. Opplevde du også det?

Selvfølgelig. Amerikanerne tilbød meg penger og posisjoner i den nye regjeringa. De sa tilmed at jeg kunne kritisere dem, bare jeg ga mitt samtykke til deltakelse i den politiske prosessen og i valget [den 15. desember] 2005. Jeg avviste 'tilbudet'. Og derfor sa de at jeg ikke ville bli løslatt før de hadde fått gjennomført valget. Det var nettopp det som skjedde.

Jeg sa også til dem at jeg støtter motstanden og at jeg ville kjempe mot dem om det så tok 30 år, og fikk til svar fra en av generalene: «Mobiliser to bataljoner imot oss, men ikke lag skrifter imot oss». Da sa jeg: «Jeg er ingen militær og jeg er over 60 år gammel, så det eneste jeg kan gjøre er å skrive. Og det er hva jeg har tenkt å fortsette med.»

– Hva er det største problemet i fengslet?

Det er maten. Fangene lider under en fryktelig sult. Amerikanerne gav oss en skje ris sammen med 20-30 gram mais og et stykke kjøtt. Jeg overdriver ikke. Da de endret på menyen, fikk vi tre skjeer med makaroni. Maten har vært noe av det som har opptatt fangene mest, noe som gjenspeiles i brevene som er stilet til det internasjonale Røde Kors.

Lett forkortet og oversatt til norsk av Revolusjon, basert på « Several prisoners died under torture» fra www.al-bashrah.net og www.antiimperialista.com den 6. januar 2006. Dessuten på Carsten Kofoeds danske oversettelse på fritirak.blogspot.com