fredag, 15 11 2019

Abduljabbar al-Kubaisi er leder for Iraks patriotiske allianse. Han slapp nylig ut av amerikansk fangenskap. Intervju med Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi 1), generalsekretær for Iraks Patriotiske Allianse 2). Intervjuet er gjort av Anti-imperialist Camp i slutten av januar 2006.

– Hvordan ser du på parlamentsvalget som nylig fant sted? (valget ble avholdt den 15. desember 2005, o.a.)

I likhet med de andre såkalte valgene som USA og medløperne har iscenesatt, så var også parlamentsvalget en farse. Det savner enhver legitimitet, fordi hele regimet er illegitimt og ulovlig, påtvunget og holdt oppe av fremmede okkupantstyrker. Det er grunnen til at motstandsbevegelsen oppfordret til boikott.

Fusk og svindel

Valgkampanjen hisset til sekterisk strid, noe som var og er i okkupantens interesse. De sunnimuslimske lederne som gikk i denne amerikanske fella, mobiliserte sine tilhengere ved å advare mot at sjiamuslimene ville erobre makta. De sjiamuslimske lederne gjorde nøyaktig det samme – og skapte derved en spiral som setter den nasjonale enheten som vi kjemper for i fare.

Især fra de sunnimuslimske kreftene var bedraget omfattende. De lovte at folk ved å delta i valget og velge representanter til parlamentet ville kunne endre forfatninga, som var blitt påtvunget det overveldende flertallet i de sunnimuslimske provinsene ved hjelp av svindel. Men de visste fra første stund at sjøl med maksimal sunnimuslimsk valgdeltakelse, ville de ikke kunne oppnå de nødvendige mandater til å få forfatninga kjent ugyldig.

Grunnlovsavstemninga var preget av omfattende svindel, noe som ikke bare står klart for vårt folk, men for hele verden. Det som ikke er så kjent er at reglene tilsa at et samla flertall på to tredjedeler i tre provinser kunne forkaste grunnloven. Dette kan lett etterprøves ved å  lese den arabiske og engelske versjon av forfatningsteksten. Så også i forhold til de reglene som amerikanerne sjøl hadde lagd, ble forfatninga forkastet. Men siden omfortolket de reglene med tilbakevirkende kraft på en slik måte at to tredjedeler i hver enkelt av de tre provinser måtte si «nei» for at forfatninga skulle forkastes. Så vi advarte folk om at fusk og svindel var uunngåelig. Det var og er en del av amerikanernes planer.

Det er også i høy grad på grunn av svindelen at stemmeprosenten var så stor. I områdene som de sekteriske partiene og listene kontrollerer, fylte de sjøl stemmeurnene. Det eneste stedet hvor dette ikke var mulig, var i de store etnisk og religiøst blanda områdene i Bagdad. I disse områdene forekom det ikke bare konflikter, men stemmeprosenten var også betydelig lavere.

Brikker i USAs spill

– Motstandsbevegelsen har – i det minste i den sunnimuslimske del av den irakiske befolkningen, nytt godt av stor oppslutning. Kan det ikke tenkes at noen av de nyvalgte parlamentarikerne vil kunne fremme noen av motstandsbevegelsens krav?

Nei, absolutt ikke. Det er ikke et spørsmål om at en eller annen parlamentariker reiser noen av motstandsbevegelsens krav. Det kan nok forekomme, ettersom disse ønsker å vinne støtte fra massene. Det dreier seg om hvorvidt man går med på amerikanernes spill eller ikke. Uansett hvilket politisk banner disse listene stiller seg bak, så hjelper de den såkalte politiske prosessen. USA har innsett at de ikke kan beseire motstandsbevegelsen ved hjelp av militære midler aleine. Så de trenger å suge opp politiske krefter som de kan støtte seg på. Det er derfor amerikanerne gjorde alt de kunne for å få sunnimuslimske lister med i valget.

Angående Al-Dulaimis liste (Rådet for Iraks Folk, Adnan Al-Dulaimi, sunnimuslimsk prest, o.a.) så har de som står bak dem, Iraks Islamske Parti, samarbeidet åpent med okkupasjonsmakta helt fra starten. Eksempelvis deltok partiet i Styringsrådet til Paul Bremer (innsatt den 13. juli 2003, o.a.), og de godtok forfatninga for å holde seg inne med USA. Iraks Islamske Parti er en amerikansk brikke.

Med Al-Mutlaq (Salah Al-Mutlaq, leder av den sunnimuslimske Iraks Front for Nasjonal Dialog, o.a.) og lista hans er det litt annerledes. Han kommer fra Falluja og kan derfor ikke gi inntrykk av å være imot motstandsbevegelsen. Så han vil være tvunget til å låne øre til motstanden. Men han kan ikke på noen måte uttale seg på vegne av motstandsbevegelsen. Han har ikke bedt om fullmakt til å gjøre det, og en  slik fullmakt er heller ikke gitt ham. Man har også kunnet iaktta at hans holdning i forhold til forfatninga er blitt mjukere. Mens han avviste den i starten, har han nå skjøvet det spørsmålet i bakgrunnen.
Valgdeltakelse undergraver motstandsbevegelsen og er til gunst for okkupasjonsmakta.

– Hvorfor valgte da motstandsbevegelsen ikke å legge militære hindringer i veien for valget?

Motstandsbevegelsen ønsket ikke å skape konflikter i forhold til dem som ville stemme, sjøl om de bare utgjorde et mindretall. Hvis et medlem av en stamme blir såret eller drept, så ville det bety at man har hele stammen imot motstandsbevegelsen. Den type problemer må unngås.

Motsetningene blant sjiamuslimene

– Dere gikk hardt ut mot de sunnimuslimske listene for at de tok del i valget, men dere gjorde ikke det samme overfor Moqtada Al-Sadr, som ikke en gang stilte med sin egen valgliste, men lot sine folk stille opp på samme liste som kollaboratørene i SCIRI og Al-Dawa (iranskstøtta sjiamuslimske partier, o.a.). Hvorfor denne forskjellsbehandlinga?

De politiske forholdene i de sjiamuslimske miljøene er annerledes. For det første er det ingen væpna, folkelig motstandsbevegelse. For det andre finnes det et mektig og rikt presteskap med bånd til Iran, som utøver en betydelig innflytelse ved hjelp av religionen til tross for sin politiske støtte til det amerikansk-støtta marionettstyret. For det tredje er det en direkte iransk tilstedeværelse, både i form av militære og etterretningsvesen og partiene SCIRI og Al-Dawa, som utgjør en fare for alle som kjemper mot okkupasjonen. Under dekke av å rykke baathismen opp med rota, forsøker de å nedkjempe motstandsbevegelsen. Til nå har de allerede drept tusenvis av dissidenter og torturert enda flere. Når det gjelder å utløse terror, ligger de ikke etter for amerikanerne.

Al-Sadr har derfor hendene bundet. Da hans tilhengere demonstrerte på årsdagen for Bagdads fall, meldte vestlige medier at det var bannere hvor Saddam Hussein ble likestilt med George Bush og Tony Blair. Overfor de fattige sjiamuslimske massene forsøkte man å vise at det gamle styret var like ille som okkupasjonen. Mens det er sant at sånne bannere imot Saddam Hussein fantes på demonstrasjonen, så er man nødt til å se på proporsjonene. Der var et hav av antiamerikanske og antibritiske flagg og bannere, mens dem som var rettet imot Saddam Hussein, bare forekom sporadisk. Dette uttrykker at Al-Sadr – for å unngå beskyldninger fra de proiranske sjiamuslimske kreftene om å være for positiv overfor Saddam Hussein – valgte å la paroler av denne typen, rettet imot Saddam Hussein, være med i demonstrasjonen. Men reint faktisk var det okkupasjonen han satte fokus på.

Man må ikke undervurdere spenningene som finnes innafor den sjiamuslimske bevegelsen. Under overflaten pågår det en konflikt mellom Al-Sadr på den ene sida og SCIRI, Al-Dawa og co. på den andre, mens de utad prøver å opptre samlet. Dette er vår vurdering av situasjonen, og grunnen til at vi forstår Al-Sadrs forsonlige holdning. Men det vil komme en situasjon hvor Al-Sadrs motsetninger med proiranske krefter og iranerne vil eksplodere. Vi er nødt til å være tålmodige. Vi er bare tre år inne i motstandskampen.

USA og Iran står sammen i Irak

– Mange mennesker sier at det har skjedd en endring i USAs strategi. Ikke bare fordi den irakiske motstanden fortsatt er sterk, men også fordi USA forbereder en konflikt med Iran. Dette forklarer de opptrappa forsøkene på å få sunnimuslimske elementer i og utenfor motstandsbevegelsen til å samarbeide med okkupasjonsmakta. Løslatelsen av mange politiske fanger, inklusive deg sjøl, blir sett i sammenheng med dette. Deler du den oppfatninga?

Det er klart at USA er desperat etter å få fortgang i sin såkalte politiske prosess. I så måte søker de også etter kollaboratører blant sunnimuslimer. Men dette er ingen ny strategi.
Dette er forresten også et argument som kollaboratørene brukte for å delta i parlamentsvalget. De hevder at USA har endret innstilling, og at vi derfor skal utnytte muligheten til å komme med i den såkalte politiske prosessen.

Det som er fullstendig feil i antakelsen, er vurderinga av den iranske faktor. Det finnes ingen virkelig konflikt mellom USA og Iran. Det er bare et skuespill. USA og Iran står sammen om oppgaven å tilintetgjøre Irak som arabisk nasjon. Det finnes ikke engang forskjeller mellom de iranske fraksjonene, mellom såkalte moderate og radikale krefter. Uten Irans hjelp ville USA ikke kunne bli i Irak. Det er derfor vi også snakker om en iransk okkupasjon av Irak.

USA vil sette inn arabiske tropper

– Det går hardnakka rykter om forhandlinger mellom USA og motstandsbevegelsen. Er disse ryktene sanne?

Etter hva jeg har hørt, har motstandsbevegelsens største grupper besluttet ikke å innlede noen forhandlinger på dette tidspunkt. Enkeltpersoner som går i dialog med okkupasjonsmakta, har følgelig ikke noe mandat til å snakke på vegne av motstandsbevegelsen.

Det er derimot korrekt at amerikanerne lider alt for store tap og så snart som råd gjerne vil trekke seg tilbake til militærbasene som de har anlagt overalt i landet vårt. De ønsker å holde seg på basene, så de ikke blir ydmyket gjennom daglige angrep, mens de forteller verden at det ikke lenger pågår noen okkupasjon.

De vil fylle maktvakuumet med tropper fra arabiske land som Saudi-Arabia, Kuwait eller Jordan. USAs diplomati er i full gang med å få arabiske tropper til Irak for å avlaste dem. Jeg tror at marionettregimene i disse landa vil gjøre det som USA ønsker av dem.

Den politiske motstandsfronten hjemme og ute

– Hva med den politiske fronten for motstandsbevegelsen som du har kjempet for, og som formodentlig var grunnen til at du ble fengslet av USA?

Sist sommer fant det sted en konferanse som stifta Iraks Patriotiske Nasjonale Islamske Frigjøringsfront. Den omfatter Baath-partiet, Iraks Patriotiske Allianse, Iraks Kommunistiske Parti - Sentralledelsen, som er ei gruppe som brøt ut av Iraks Kommunistiske Parti på slutten 1960-tallet, samt andre politiske grupper.

Men for øyeblikkket er det ingen som har mandat til å representere fronten i offentligheten og enda mindre i utlandet. Tvertimot foreligger det en oppfordring til alle patrioter som bor i utlandet om å vende tilbake til Irak og slutte seg til frigjøringskampen. Det er slutt på de store orda. Vi vil se handling. Iraks Patriotiske Allianse sendte allerede ved okkupasjonens start en slik oppfordring til sine medlemmer og sympatisører. Dessverre var det få som vendte hjem. Man foretrekker det rolige livet i eksil framfor kampen. Og det er nettopp i eksiltilværelsen at folk blir mottakelige overfor opportunisme og samarbeid. De hopper fra konferanse til konferanse og bruker motstandsbevegelsen som sitt varemerke for å framheve sin egen betydning. For å forhindre dette har fronten avvist å la seg representere i utlandet.

Men vi må være forsiktige. Avvisningen av den politiske arena som en markedsplass for personlige interesser og korrupsjon er en utbredt stemning blant motstandskjemperne. De ønsker ikke å opprette et nytt regime med diplomatiske innskrenkninger til fordel for USA, av typen de kjenner fra resten av den arabiske verden. Det er en følelse som vi er nødt til å overvinne, men samtidig må vi forstå at dette er stemninga.

– Vi vil seire når Al-Sadr blir med i fronten

Men fronten har ennå ikke evnet å bygge bro til de folkelige sjiamuslimske massene? Er erfaringen med Baath-partiets styre hovedårsaken?

Sett i historisk lys vil vi avgjort beseire USA så snart vi får Al-Sadr med i fronten. Dette vil torpedere alle de amerikanske planene om å splitte opp landet. Men som jeg alt har forklart, så er betingelsene ikke modne ennå. Motsetningene innafor det sjiamuslimske miljøet må bli skarpere. De ydmyka folkelige massene er nødt til å gjøre opprør imot de proiranske kreftene. Vi vil støtte dem, men vi veit at det vil ta sin tid.

Med omsyn til Baath-partiet står ikke problemet sånn. Alle veit at det gamle Baath-partiet og det gamle styret ikke lenger finnes og ikke vil komme tilbake. Et samfunn er ikke et mekanisk apparat, som bare kan skrus tilbake til sin opprinnelige tilstand. Folkets motstand forandrer allting. Det er en slags revolusjon som foregår. Alle i Irak snakker politikk. Man fornemmer en allmenn politisering.
Folk aksepterer de deler av Baath-partiet som spiller en enestående rolle i motstandskampen. Da forskjellige krefter i motstandsbevegelsen, heriblant de islamske, møttes, ble møtet ledet av Izzat Ibrahim Al-Douri, en av toppfigurene i den tidligere baathistiske regjeringa (Al-Douri var nestformann i Revolusjonsrådet, det sjølstendige Iraks høyeste organ, nå fungerende leder for Baath-partiet, o.a.). Ingen hadde noen innvendinger. Men hvis folk er sinte på de eks-baathistene som tjente gode penger og vendte sitt land ryggen, så har de all mulig grunn til å være det.

Videre er det klart at ei regjering i et frigjort Irak må og kan bare hvile på en meget brei basis og ikke bare på en familie eller klan. De folkelige massene må ha innflytelse og få den medbestemmelsen som de lengter etter. Det er derfor jeg tror at vi til slutt også vil få en frigjøringsfront sammen med Moqtada Al-Sadr og de fattige sjiamuslimske massene som følger ham.

NOTER

1. Hvem er Abd al-Jabbar al-Kubaisi?

Abd Al-Jabbar Al-Kubaisi ble som 15-åring medlem av den irakiske delen av Baath-partiet (Det arabiske sosialistiske Baath-parti) som var blitt stiftet i Syria i 1947. Han er utdannet sivilingeniør ved Det amerikanske universitet i Beirut. Herfra vendte han tilbake til Irak i 1967 og var aktiv på venstrefløyen i Baath-partiet. Han ble deretter fengslet i flere omganger av høyrefløyen i partiet som tok makta i 1968. I 1976 flyktet han til Syria, og deretter til Europa.
Årene i eksil brukte han på å samle den irakiske opposisjonen mot Saddam Hussein på et anti-imperialistisk grunnlag. Hans aktivitet har kostet dyrt, ikke minst personlig. Hans to brødre ble i 1981 henrettet av Saddam-regimet på grunn av al-Jabbars politiske virksomhet.

I 1992 var Abd al-Jabbar al-Kubaisi med på å grunnlegge Iraks Patriotiske Allianse, som han nå er leder for. Han vendte tilbake til Irak like før USA innledet angrepskrigen våren 2003, og har vært en viktig drivkraft for å bygge en brei, nasjonal motstandsfront for å frigjøre Irak fra okkupantenes terror og bajonetter. I september 2004 ble han tatt til fange av amerikanerne og satt i fengsel. Han ble løslatt etter 15 måneder, i desember 2005.

2. Iraks Patriotiske Allianse (Tahaluf Al-Watani Al-Iraqi), stiftet i 1992, består av følgende: Arabisk Arbeiderparti (Hizb Al-Amal Al-Arabi), Opposisjonsfløyen i Det Arabiske Sosialistiske Baath Parti-Irakisk Ledelse (Hizb Al-Baath Al-Arabi Al-Ishtiraki/Al-Qiyada Al-Iraq), Den Arabiske Sosialistiske Bevegelse (Harakat Al-Ishtirakiya Al-Arabiya), Bevegelsen for fornyelse av det sivile samfunn (Harakat Tajdid Al-Mujtama Al-Madani), Iraks Beduinråd (Majlis Al-Badw Al-Iraqi), Iraks Nasjonale Demokratiske Kommunistiske Bevegelse (Harakat Al-Shuyuiya Al-Dimuqratiya Al-Wataniya Al-Iraqiya), Kurdistans Fredsparti (Hizb Al-Salam Al-Kurdistani), Kurdistans Islamske Hær (Jaysh Al-Islam Al-Kurdistani), Miljøpartiet (Hizb Al-Bia), Partiet for Rettferdighet og Reform (Hizb Al-Adala wa Al-Islah), Sosialistisk Enhetsparti (Hizb Al-Wahda Al-Ishtiraki) og uavhengige politiske og intellektuelle personligheter. Iraks Patriotiske Allianse var imot krigen mot Irak og oppfordret irakerne til å forsvare Irak imot aggresjonen. Den er i dag en del av den irakiske motstandsbevegelsen, som slåss mot den amerikanskleda okkupasjonen.

Oversatt av JRS for Komiteen for et fritt Irak og Revolusjon fra «All patriotic Iraqis should return home to liberate their country», Anti-imperialist Camp, www.antiimperialista.com, januar 2006. Fotnoter og oversetters anmerkninger bygger delvis på Carsten Kofoeds danske oversettelse. Overskrift og mellomtitler er satt til av oversetter/redaksjonen.