søndag, 08 12 2019

2003 – 2010  Sju år under okkupasjon

Mot nederlag i Irak som i Vietnam. Ill. av Carlos Latuff (CC)Den irakiske parlamentsvalget den 7. mars lovprises i USA og i alle de gamle okkupasjonsmaktenes medier. Ordsjongløren Barack Obama har sagt: «Irakernes deltakelse viser at det irakiske folk valgte å forme sin framtid med en politisk tilnærming. Den irakiske valget er en milepæl i Iraks historie» – som om det å si ordet Irak flere ganger gjør det hele mindre amerikansk.

De imperialistiske mediene er enige om å beskrive det som en stor suksess for den amerikanske presidentens oppskrift: «Jeg har stor respekt for de millioner av irakere som nektet å la seg skremme av vold og har brukt sin rett til å stemme i dag», meddelte Obama.

Med både det forrige irakiske parlamentsvalget i 2005 og det nylige svindelvalget i Afghanistan i tankene, er det gode grunner til å ikke ta verken propaganda om utviklinga av demokrati eller såkalt faktainformasjon om valgutfallet for pålydende.

«Valgdeltakelsen må ikke bli sett på som uttrykk for støtte til det amerikansk-etablerte parlamentariske systemet i Irak eller dets parter, og langt mindre som støtte til okkupantene og deres liksom-demokrati.»

Ifølge offisielle tall stemte 62 prosent av totalt 19 millioner (angivelig, men usikkert) stemmeberettigede. Dette inkluderer irakere i utlandet. Dette er en klar nedgang i forhold til i valget i 2005, der 76 prosent deltok, også det i henhold til offisielle tall …

Den nåværende sjia-sekteriske statsminister Maliki, som er både amerikanernes og iranernes mann, ble før valget anklaget av flere politiske motstandere for å forberede valgfusk – blant annet ved å trykke 25 millioner stemmesedler i stedet for maks 19 millioner. Blant disse kritikerne er den første midlertidige lederen av marionettregimet som USA innsatte, Ayad Allawi. Allawi er nå leder for en mer sekulær partikoalisjon, som også omfatter såkalte «moderate sunnier».

Det er før og etter valget blitt rapportert om kaos og uregelmessigheter ved valglokalene, slik som det også blir meldt om juks mange steder i utlandet, der folk med irakisk bakgrunn har kunnet stemme.

Sju år med ulovlig krig

Sju år med krig og okkupasjon har etterlatt det mineralrike Irak – tidligere det mest utvikla og mest sekulære landet i Midtøsten – i ruiner med over én million mennesker drept, millioner som har flyktet til utlandet, en rasert infrastruktur og et hav av sosial elendighet og sjukdom, også forårsaket av bruk av ulovlige våpen. Rundt 2,7 millioner er internt fordrevne, og ca en tredjedel av irakiske barn, rundt fem millioner, er foreldreløse.

I de første årene etter starten på den ulovlige krigen og okkupasjonen i mars 2003 lyktes den irakiske motstanden å rette så harde slag mot okkupasjonsmaktene at okkupantenes koalisjon gikk i oppløsning og det ene etter den andre landet trakk sine styrker ut. Danmark gjorde det i 2007. Nå er det om lag 100.000 amerikanske soldater i landet – og nesten dobbelt så mange private sikkerhetsstyrker og leiesoldater.

Den hardt pressa amerikanske okkupasjonsmakten oppretta spesielt etter 2005 et tett samarbeid med sjiamuslimske religiøse partier og organisasjoner, alle mer eller mindre knyttet til Iran, de største av dem med egne militser. Den iranske innflytelse i Irak er enorm. Kvinnene i det sekulære landet ble pålagt slør og hijab.

USA jobbet ut fra en strategi om å splitte Irak etter religiøse og etniske skillelinjer. Sjiamuslimske militser fikk frie tøyler til å forfølge, drepe og fordrive «sunnier» og baath'ister. Det forbudte Baath-partiet var hovedstyrken i den irakiske motstanden mot okkupasjonen, og dets medlemmer og støttespillere ble mål for sekteriske hevnaksjoner.

Vel ett år etter okkupasjonen oppsto det såkalte Al Qaida i Irak, som kunngjorde at de ville bekjempe okkupasjonsmaktene, men som sto i spissen for sekterisk krig og angrep på både sunnier og sjiaer. Dette fikk i neste runde noen «sunnimuslimske» opprørsgrupper til å samarbeide med okkupasjonsstyrkene og Malikis regjeringssoldater for å bekjempe denne skumle militsen

Maliki og Bush – en suksess?

I Vesten framstilles George Bush sin troppeforsterkning og offensiv (surge) i 2007 – som nå kopieres av Barack Obama i Afghanistan – som en kjempemessig suksess som har brakt noe som likner fred og sikkerhet til landet. Det er misvisende. Det råder en ustabil intern maktbalanse, med Iran som den sterke faktor i kulissene og de kurdiske partiene som medspillere, mens de amerikanske troppene er flyttet til forlegninger utenfor byene.

Malikis regjering har vært beskytter av de sekteriske, sjiamuslimske militsene som har terrorisert, torturert, drept og drevet ut politiske motstandere og sunnimuslimer. Den har som amerikansk og iransk marionett splittet det irakiske folket på religiøst og etnisk grunnlag og har innført en rekke religiøse påbud i det ellers sekulære irakiske samfunnet. Okkupasjonsmaktene har med andre ord styrket islamsk fundamentalisme i Irak.

Malikis regjering holder nå til i Bagdads Grønne Sone, forhatt av store deler av befolkningen. Mange stemmer rett og slett på noe annet enn Maliki i protest mot hans rolle som amerikansk håndlanger og agent for nabostaten Den islamske republikken. Han vil ha mange grunner for å ty til valgfusk for å beholde makten – sånn som USAs marionett Karzai hadde hell med å gjøre i Afghanistan.

Krigen i Irak har utmattet USA. Den irakiske motstanden satte kjepper i hjulet for gjennomføringen av Bush sin kriminelle og krigerske Midtøste- strategi og hans «krig mot terror» og ga blant annet den afghanske motstanden mulighet til å bygge seg opp. Barack Obama som presidentkandidat lovet å bringe amerikanske tropper hjem fra Irak. I desember 2008 inngikk Bush-administrasjonen en avtale med Maliki om at alle amerikanske soldater skal være ute av Irak innen utgangen av 2011.
Det har Obama holdt fast ved, samtidig som han vil la 50.000 soldater bli værendee for å «støtte den irakiske hæren», og har samtidig åpnet opp muligheten for å forlenge tilstedeværelsen, hvis ...

Motstand og okkupasjonsvalg

Den irakiske motstanden, fortsatt med Baath-partiet som viktigste kraft, omfatter en rekke sekulære og religiøse opposisjonelle organisasjoner. Den har uavbrutt videreført sine angrep på okkupasjonsstyrkene og håndlangerne deres. Når de amerikanske tapene i Irak er betydelig redusert knytter det seg i hovedsak til det faktum at amerikanske soldater langt sjeldnere våger seg ut fra sine befestede baser.

Parlamentsvalget er ikke et reelt demokratisk valg av den enkle grunn at det er et valg som foregår under okkupasjon – og i realiteten under kontroll av den åpne okkupanten USA og den tilslørte okkupanten Iran. Baath-partiet, landets største, er forbudt og alle mennesker med selv den fjerneste historiske tilknytning til Saddam Hussein regime og hans parti ble fjernet fra kandidatlistene. En betydelig del av den irakiske befolkningen har ingen mulighet til parlamentarisk representasjon. Dertil kommer at valgbedrag, trakassering og diverse fiksing og triksing har som siktemål å gi «valgseieren» til USAs allierte al-Maliki for en ny periode.

Den irakiske motstanden oppfordret til boikott av valget. Men det er ikke motstanden som er ansvarlig for bombene på valgdagen, retta mot irakere som skulle stemme. Den avviser en sånn anklage med et solid argument: Hvilken interesse skulle den ha av å drepe og terrorisere den irakiske befolkningen? Det er mørke krefter med bånd til andre makter som står bak dette. Bombeangrepene mobiliserte snarere folk til valglokalene, rapporterte vestlige medier.

Ingen støtte til okkupasjonen

38 prosent, tilsvarende rundt 4 av10 stemmeberettigede irakere har ikke stemt ved valget, ifølge foreløpige tall. Når litt over halvparten stemte kan det jo sammenlignes med det danske Folketingsvalget under den tyske okkupasjonen mars 1943, som satte velgerrekord med en valgdeltakelse på over 90 prosent. Den ble beskrevet som en blåstempling av de gamle partienes samarbeidslinje. Kommunistpartiet var forbudt og motstandsbevegelsen deltok ikke, men et halvt år senere var kollaborasjonspolitikken kollapset og kollaboratørregjeringen falt.

Den sjiamuslimske religiøse høvdingen og militslederen Moqtada al-Sadr oppfordret til å delta i valget som en «måte å gjøre slutt på okkupasjonen». Ved dette valget konkurrerer de sjia-muslimske partiene med hverandre med stadig dypere motsetninger. Allawi har brutt med den sjiamuslimske blokken som består hovedsakelig av SCIRI (Det øverste islamske rådet i Irak) og al-Sadr og Mahdi-bevegelsen. Ibrahim al-Jaafari, leder for denne blokken, er den tredje statsministerkandidaten.

Til tross for forbudet mot Baath-partiet og underrepresentation av «sunnipolitikere» har mange Baath-tilhengere og sunnimuslimer likevel lagt sine stemmer i urna, i håp om å redusere innflytelsen til Maliki og innflytelsen til de sjiamuslimske og kurdiske partiene som fikk absolutt dominans etter valget i 2005. Mange av deres stemmer vil gå til Allawiblokken.

Valgdeltakelsen må ikke bli sett på som uttrykk for støtte til det amerikansk-etablerte parlamentariske systemet i Irak eller dets parter, og langt mindre som støtte til okkupantene og deres liksom-demokrati. Den er et uttrykk for irakernes avvisning av så vel den amerikanske okkupasjon som et signal om at de ikke godtar at Iran får etablere seg som den reelle maktfaktoren i Irak. Det er et signal om avvisning av sekterisk og etnisk vold.

Men den er ikke et tegn på at den folkelige støtten til motstanden mot USAs okkupasjon eller mot vasallregimet har opphørt, eller at irakerne støtter «okkupasjonsdemokrati». Det offisielle valgresultatet foreligger tidligst den 18. mars.

Motstandskampen fortsetter, både i væpnet form og på andre måter, helt til okkupasjonsstyrkene er borte. I mellomtida fortsetter den kriminelle krigen og okkupasjonen av Irak, med en stor del av den imperialistiske verdens statsmenn og ledere som direkte ansvarlige for krigsforbrytelser av groveste slag, ifølge definisjonene gitt av Nürnberg-tribunalet.

Oversatt av Revolusjon fra Stop terrorkrigen, Danmark. [Til originalartikkelen]