fredag, 22 11 2019

Fra Revolusjon nr 13, våren 1997

Det kan virke som om deler av venstresida har lagt fra seg hodet i sin sikkert velmente kamp mot rasismen.

Redselen for å gi etter for de hurtig voksende rasistiske understrømningene, må ikke føre til politisk blindhet. Det er på tide at (IS-)myten om «åpne grenser» som et obligatorisk «radikalt» krav for venstresida, blir punktert.

25.000 innvandrere årlig

foreslo landsstyret i RV nylig som valgkampsak - angivelig som ledd i den anti-rasistiske kampen. I dagens situasjon er denne parolen like «klok» som Jon Michelets berømte og berykta «en million innvandrere i vår tid». Det er ikke borgerlig-liberale holdninger eller filantropi som trengs i den antirasistiske kampen, men klassemessig tenkning og et minimum av realisme og taktisk fingerspitzgefühl.

Åpne grenser – feil parole i dagens virkelighet

Vi kan gjerne ønske oss «åpne grenser» som en ideell framtidsvisjon, men i praktisk politikk er dette en feilaktig og farlig parole. I praksis fremmer den rasismen.
Så lenge vi har nasjonalstater, vil disse statene operere med en eller annen form for grensekontroll. Det er en legitim rett for enhver suveren stat å avgjøre hvem som skal få komme inn i landet, hvem som skal få bosette seg der og fastsette vilkår for oppholdstillatelsen (eventuelt statsborgerskapet).

Krev lik behandling

Spørsmålet står derfor ikke om grensene skal åpnes eller lukkes, men om vi skal akseptere forskjellsbehandling på bakgrunn av hudfarge og nasjonalitet, slik f.eks. EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet innebærer, og som allerede i lang tid er blitt praktisert av Justisdepartementet for å returnere alle mørkhuda.

Sosialismen

Ingen land og stater kan eller vil praktisere «fri innvandring», men har alltid knyttet bestemte forutsetninger og vilkår til immigrasjonen. Heller ikke land som sverger til anti-imperialisme og sosialisme. Det ville for eksempel være ganske absurd om vi krevde at Cuba skulle praktisere fri innvandring av eksil-fascister fra USA?
Åpne grenser i egentlig mening hører kommunismen til.

Klassekamp og solidaritet

Den anti-rasistiske kampen må ikke føres på moralistisk grunn-lag, den er en del av klassekampen. Rasismen i arbeiderklassen vil avta i samme takt som norske arbeidere skjønner at det er nødvendig at arbeidskamerater, uansett hudfarge og bakgrunn, står sammen mot klassefienden, og i samme takt som arbeidere med fremmed bakgrunn viser vilje til å slåss og ta del i den norske klassekampen. Erfaringene fra klubben ved hotell SAS Scandinavia er i så måte et eksempel til etterfølgelse.