Utøya 2011. CC BY-SA Paal Sørensen (Wikipedia)
Artikkelen er fra 2021
Etter ti år våkner viljen til et oppgjør med høyreekstremismen i sosialdemokratiet og i fagbevegelsen. Det er bra. Men fremdeles er det berøringsangst for å henge bjella på den svarte katten.
Man skulle tro at massedrapene på 69 ungdommer på Utøya og åtte andre i regjeringskvartalet 22. juli 2011 ville ha fullvaksinert det norske folket mot fascisme og høyreekstremisme – også de yngre generasjonene som ikke opplevde fem år med naziokkupasjon og NS-styre.
Det har ikke skjedd. Tvert imot har det brune tankegodset blitt normalisert, både i den offentlige politiske debatten og enda mer i kommentarfeltene i sosiale medier. Typisk for forsøkene på å avpolitisere og avdramatisere denne realiteten, er å bortforklare det hele med den teknologiske utviklinga og internett som en ny arena der folkeskikk er mangelvare.
Årsakene til at rasistisk og fascistisk «tankegods» brer om seg er mange og sammensatte, men alle har de sitt utspring i et kapitalistisk og imperialistisk system i allmenn krise og politisk, økonomisk, sosialt, moralsk og kulturelt forfall. Noen enkeltstående grunner bør likevel framheves.
En av dem er at den advarende røsten fra krigsgenerasjonen, den som kjente den fascistiske lusa på gangen, er nesten borte.
En annen er et forkvakla «liberalt» syn på ytringsfrihet, der nazisme ikke lengre blir sett på som organisert politisk kriminalitet og en dødelig trussel mot alle andres ytringsfrihet.
En tredje er et politisk og juridisk maktapparat som insisterer på at organisert rasistisk og nazistisk virksomhet og finansiering er lovlig så lenge voldsoppfordringer ikke utløser handling(!). For sikkerhets skyld gir regjeringa direkte statsstøtte til hatfabrikker som Hege Storhaugs Human Rights Service (hvilket er forbudt dersom Norge tok FN-konvensjonen på alvor).
En fjerde er at den norske staten dobbeltkommuniserer «toleranse» mens det imperialistiske Norge fører brutale kriger mot muslimske folk og utviser flyktninger fra de samme landa som Vesten legger i grus. Norske jagerfly gjennomførte terrorbombing i Libya på oppdrag for NATO på samme tid som massakrene på Utøya fant sted.
En femte er en løpende historisk hvitvasking av nazismens forbrytelser i bøker, film og medier, forklart med at disse «ariske patriotene» hadde som sitt høyverdige mål å bekjempe kommunismen.
Målretta politisk terror fra høyre
AUF som politisk og «kulturmarxistisk» organisasjon var målet for terroren 22. juli 2011, i tillegg til regjeringskvartalet. Tidligere mål for fascistisk terror i Norge var AKP (m-l) og Blitz-miljøet. Da massemorderen sjøl ringte politiet fra Utøya presenterte han seg som «kommandør Anders Behring Breivik i den norske antikommunistiske motstandsbevegelsen».
Fremskrittspartiet eller Høyre var uaktuelle mål, Breivik hadde da også sin bakgrunn i førstnevnte. Som noen har oppsummert: «Ikke alle tidligere medlemmer av Fremskrittspartiet har sprengt Oslo sentrum i lufta, men alle som har sprengt Oslo sentrum i lufta er tidligere medlemmer av Fremskrittspartiet.» Først etter terrorudåden 22. juli fant Unge Høyre ut at slagordet «Heller død enn rød», som de hadde lånt fra Franco-fascistene og nazistene, var litt upassende å bære på jakkeslaget.
Terrorhandlingene var et angrep på alt som kunne assosieres med arbeiderbevegelse, marxisme og antirasisme.
Like fordømt har den offisielle versjonen vært at terrorhandlingene var «et angrep på oss alle». Det var de ikke. De var et angrep på alt som kunne assosieres med arbeiderbevegelse, marxisme og antirasisme.
De gangene AUF likevel antydet at nettopp deres organisasjon var det utvalgte målet, har høyresida umiddelbart beskyldt dem for å «dra 22. juli-kortet». Og et AUF som pleiet traumene i egen organisasjon og blant sine mange unge ofre, skadde og etterlatte, valgte å ligge lavt.
Det er kanskje forståelig for en organisasjon som har vært i djup sorg og sjokk, men ikke desto mindre en alvorlig forsømmelse. Nettopp fordi de var angrepsmålet, var – og er – AUF i en posisjon til å forlange et totaloppgjør med fascismen og rasismen.
Terroristen utførte handlingene på egen hånd, men de var langt ifra «gal manns verk». Terroren var nøye planlagt og direkte politisk og ideologisk inspirert av organiserte fascistiske og muslimhatende nettverk og miljøer, noe massemorderen heller aldri har lagt skjul på.
Noen dager etter terrorangrepet, den 25. juli, sendte Revolusjon en kondolansehilsen til AUF der vi uttrykte vår solidaritet, sympati og medfølelse. Brevet avslutta slik: «AUF er fra før av Norges mest innflytelsesrike ungdomsorganisasjon. Nå har Ungdomsfylkingen høyst ufrivillig havnet i en stilling der organisasjonens holdning er enda viktigere enn før. Når det verste sjokket er overvunnet, håper vi at AUF aktivt vil støtte kravet om å forby alle nazistiske og fascistiske organisasjoner og grupper, slik Norge gjennom FN-konvensjonen mot rasediskriminering er forpliktet til.»
Kommunistisk plattform (KPml) var på gata med krav om forbud mot rasistiske og fascistiske organisasjoner, som i denne løpeseddelen.I tida som fulgte ble dette kravet aktivt framsatt av Kommunistisk plattform (KPML) i skrift, tale og gatemarkeringer, blant annet opp mot kommunevalget det året.
Oss bekjent kom det aldri noe slikt initiativ fra AUF. Det kan ha mange grunner. Ansvaret ligger vel så mye på moderpartiet og den rødgrønne regjeringa (inkludert SV), som satt i posisjon i 2011 og fram til stortingsvalget i 2013.
Daværende statsminister Jens Stoltenberg fikk mye skryt for sin håndtering av det nasjonale traumet etter 22. juli. I praksis skjedde lite annet enn vakre taler om toleranse, om å slå ring om demokratiet, og et hav av roser. Samtidig som rakettene fra norske F-16 hvinte over libysk territorium på vei mot sine mål. «Med det sterkeste av alle verdens våpen, det frie ord og demokrati, staker vi ut kursen for Norge etter 22. juli 2011», sa statsministeren som siden ble NATO-sjef i sin tale til Rosetoget 25. juli 2011.
Javel. Talen var retorisk god og orda varmet sikkert mange, men var knapt egnet til å få dem som hadde sans for Breiviks hatfylte «manifest» på bedre tanker. Som en bisarr påminnelse om statsministerens budskap fikk fascisten seinere framføre sin «forsvarstale» og sine heilhilsener i retten for åpent kamera. I demokratiets navn!
Siden har kommentarfeltene i sosiale medier blitt brunere enn noensinne, og SIAN reiser på propagandaturné i norske byer og tettsteder. Med politiets velsignelse og vern.
Aldri tie, aldri glemme
Etter ti år har AUF kommet til at nok er nok.
– Vi i AUF ønsker sammen med arbeiderbevegelsen å gjøre vårt for at vi endelig skal bli kvitt den kollektive berøringsangsten. Vi håper boka derfor inviterer til en bred debatt om tankegodset og det politiske oppgjøret etter 22. juli, sier leder i AUF Astrid Hoem. Boka hun viser til er «Aldri tie, aldri glemme» som utkom i juni 2021 og som er vel verdt å lese.
En av få bidragsytere i boka som bidrar til å vise de historiske trådene til fascismen, er Terje Emberland, forsker ved Holocaustsenteret. Han skriver blant annet følgende: «Et begrep Nasjonal Samling introduserte i tilknytning til Arbeiderpartiets lumske og fordekte fremgangsmåte, var "kulturbolsjevismen". Denne infiserte kultur- og samfunnsliv med dekadente og "semittiske" ideer. Den var et ledd i jødenes plan om verdensherredømme. Begrepet er nærmest identisk med det Brevik og andre av dagens arbeiderpartihatere benytter: "kulturmarxisme".»
Og videre: «Under rettssaken benektet Breivik at han var fascist eller nasjonalsosialist. To år senere var han altså kommet på andre tanker og skrev seg åpenlyst inn i tradisjonen hvor det konspirasjonsteoretiske arbeiderpartihatet har sitt opphav.»
Minnesmerke over 22. juli ved Eidsvoll Verk. Foto: CC BY-NC-SA Revolusjon | JRSFlere tidligere AUF-ledere har bidratt med sine skildringer av tida på og etter 22. juli 2011. Ina Libak (som sjøl ble rammet fire ganger av fascistens kuler) er den som tydeligst peker på savnet av et politisk oppgjør. «Vi lot historien bli skrevet av noen andre», som hun sier det. «22. juli 2011 var i ferd med å bli slipt om til noe annet enn det var. Historien ble en annen enn den burde være. Det som begynte som et høyreekstremt terrorangrep, ble med årene noe annet, omtalt med andre formuleringer, ofte mildere enn før. Det stod oftere "hendelse", eller "tragedie", ikke "angrep" eller "terror".»
Også Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre har et lengre bidrag i boka. Her medgir han i ettertid at «Arbeiderpartiet i for stor grad ble preget av hensynet til kollektivet, av "dette er et angrep på alle"-mentaliteten.»
Støre oppsummerer slik: «Det trengs kraftfulle tiltak for å bekjempe fremmedfrykt, konspirasjonsteorier og rasisme. Det første som må erkjennes, er at ord teller, at ord kommer fra holdninger, og at ord og holdninger kan lede til handling. Det erfarte vi 22. juli.» (s. 124.)
Krev handling, ikke handlingsplaner
Men de kraftfulle tiltakene uteblir til fordel for ordrike handlingsplaner mot rasisme, skjønt FN for lenge siden har vedtatt høyst konkrete «handlingsplaner» i form av Rasediskrimineringskonvensjonen og resolusjoner mot glorifisering av nazisme, den siste så seint som i 2012. Norge ratifiserte den første i 1970, men stemte avholdende (!) da generalforsamlinga behandla den siste. I 2012 hadde Norge ei rødgrønn regjering med Jonas Gahr Støre som utenriksminister. (155 land stilte seg bak resolusjonen. Også Israel stemte for, mens USA stemte mot.)
Reis krav om forbud av rasistiske og fascistiske organisasjoner!
Sosialdemokratiet, 22. juli-senteret og hele det offisielle og «liberale» Norge har i ti år omhyggelig unngått å bruke begrepet fascisme om terroren og organisasjonene som i dag vegeterer på de samme ideene. SIAN og Den nordiske motstandsbevegelsen får avholde møter og demonstrasjoner i norske byer – under massiv politibeskyttelse. Man «tar avstand» fra dem. Men det er ingen politiske signaler om at denne typen fascistiske organisasjoner som oppmuntrer til diskriminering, hat, vold og terror skal forbys, eller at finansiering av dem skal strupes. Heller ikke fra venstresida, i form av SV eller Rødt. Dette til tross for at Norge er bundet av et femti år gammelt pålegg fra FNs rasediskrimineringskonvensjon om å gjøre nettopp det. I mellomtida bekrefter PST at tilhengerskaren rundt disse organiserte brune miljøene vokser, og at sannsynligheten for at de tyr til enda mer vold i tida som kommer, er økende.
Også LO har funnet ut at det er på tide å ta bladet fra munnen og reise kamp mot høyreekstremismen. I årenes løp har forslag med krav om forbud mot fascistiske og rasistiske organisasjoner fra tid til annen vært fremmet i klubber, foreninger og forbund. Som regel har de ikke fått nødvendig flertall. Dette enda fagbevegelsen har en historie som er gjennomsyret av kamp mot fascismen; fra kampen mot Franco-fascismen i Spania og motstandskampen mot de nazistiske okkupantene til solidaritetsaksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika og Pinochet i Chile og til markeringer mot rasisme og fascisme i nyere tid.
Det må være et hovedanliggende for fagbevegelsen å gå til frontalangrep på den organiserte rasismen og fascismen og rykke den opp med rota. Får vi se en endring nå, ti år på overtid?