Missil på vei mot målet. Bildet er KI-generert. Illustrasjon av Vilius Kukanauskas fra Pixabay
Spørsmålet er ikke om Israel og USA vil gå til nye angrepstokt i Midtøsten, bare når og hvor.
Våpenhvilen etter 12-dagerskrigen mellom Israel og Iran er nettopp dét: Et midlertidig opphør av krigshandlingene. Benjamin Netenyahus visitt til Washington og Det hvite hus tidlig i juli varsler nye katastrofer. Der ba han om grønt lys til å iverksette nye militære overfall når Israel finner det «nødvendig». For å smøre Trump litt ekstra, nominerte krigsforbryteren Netanyahu sin vert som kandidat til Nobels fredspris. I imperialismens endetid overgår virkeligheten de mest forskrudde fantasier.
Den amerikanske Kongressen skal vurdere et lovforslag som gir president Trump fullmakt til å stasjonere B2-bombefly i Israel. Dette er de eneste flyene som kan frakte 13 tonn tunge «bunker busters» og som USA brukte i angrepet på tre iranske atomanlegg. Loven og presidentfullmakten skal blant annet sikre Israels «kvalitative militære overtak i regionen, samtidig som evnen til å avskrekke Iran opprettholdes». Representanter fra «begge leire» står bak lovforslaget, demokraten Josh Gottheimer og republikaneren Mike Lawler. Felles for dem er at de har sionistlobbyen AIPAC som hovedsponsor.
Sannsynligheten er stor for at forslaget blir vedtatt. Det er i så fall en illevarslende eskalering.
Lunkne SCO-partnere
I et intervju med Tucker Carlson 7. juli klargjør president Masoud Pezeshkian at Iran aldri vil angripe noen, men at landet står parat til å forsvare seg. Han omgikk spørsmål om hvorvidt Iran forventer militær støtte fra sine allierte i Shanghai Cooperation Organization (SCO), som Russland og Kina.
Iranske militærkilder melder at Iran skal ha mottatt kinesiske luftvernsystemer og 40 jagerfly av typen J-10 – et kampfly som viste sin effektivitet i den kortvarige luftkrigen mellom Pakistan og India. Kina har ikke offisielt dementert påstandene. En annen sak er at kampflyene krever trente piloter med et halvt års opplæring bak spakene.
Russland har på sin side holdt igjen leveranser av det avanserte kampflyet SU-35 og luftvernsystemet S-400, av grunner en bare kan spekulere i. Spesielt ettersom Moskva har tilbudt India – som står USA nærmere – et stort antall SU-35M og SU-57. Men store Iljusjin transportfly av typen IL-76 har nylig avlevert ukjent last i Teheran.
Det som er klart, er at Russland er varsom med å foreta seg noe som setter forholdet til Israel over styr. Dette later til å gjelde også etter at Israel har blitt en mer aktiv støttespiller for Ukraina. Grunnen til russisk tilbakeholdenhet er blant annet å finne i at to millioner israelere har eller har hatt russisk statsborgerskap.
Pezeshkian gjentok Irans vilje til forhandlinger og åpenhet rundt atomprogrammet, og minnet om at Iran satt ved forhandlingsbordet da Israel iverksatte sin angrepskrig. Han avslørte samtidig det iranske regimets kapitalistiske karakter bak det religiøse sløret da han overfor Tucker Carlson inviterte amerikanske investorer og næringsliv til Iran. Regimet i Teheran har aldri stått i veien for amerikanske investeringer, sa Pezeshkian. Når disse har uteblitt, skyldes det de amerikanske sanksjonene mot landet.
Arabiske satelitter
Sioniststaten vil ha lydige og lojale arabiske satellittstater omkring seg. Etter å ha regissert opprøret mot Bashar al-Assad i november 2024 i tett samspill med Tyrkia, al-Qaida og ISIL, er målet kommet nærmere. USA og Israel vil inkludere salafistregimet i Syria blant de arabiske overløperstatene som har normalisert sine relasjoner til sioniststaten. Al-Qaida-terroristen Abu Mohammad al-Jolani (nå sjøloppnevnt president under navnet Ahmed al-Sharaa) er mer enn villig til å pleie nære forbindelser til det samme Israel som har okkupert deler av landet og knust den syriske militærmaskinen til pinneved. Det var tross alt dem som brakte ham og Hayat Tahrir al-Sham (HTS) til makta.
Foreløpig omfatter Abrahams-avtalen Emiratene og Bahrain, i tillegg til Camp David-kapitulantene Egypt og Jordan. Saudi-Arabia var på vei inn i klubben før Israels massakrering av palestinerne i kjølvannet av 7. oktober 2023 tvang Mohammad bin Salman (MBS) til å tverrvende. Tidspunktet for når Hamas og andre palestinske motstandsgrupper iverksatte operasjon al-Aqsa-floden, indikerer at det å hindre ytterligere forsoning mellom Riyadh og Tel Aviv inngikk i de taktiske beregningene til motstandsfronten.
Saudi-Arabia prøver nå å gardere seg i flere retninger, blant annet ved å delta på BRICS-møter uten å bli formelt medlem av den økonomiske blokken dominert av Kina og Russland. Landet har normalisert forholdet til Iran og var raskt ute med å fordømme de israelske angrepene på landet. Men strategien til MBS er å unngå direkte involvering og å opprettholde bånda til USA, regimets garantist i siste instans.
Israel har i årevis kunngjort støtte til kurdernes kamp for nasjonalt sjølstyre, parallelt med at palestinerne slaktes ned. Dette er ikke bare uttrykk for sionistenes bisarre form for ironi. Det handler om realpolitikk for å svekke regimene i Irak og Iran. I Irak trener israelske kommandosoldater peshmergaer fra KDP. Mossad-agenter i Iran har vært særlig aktive overfor kurderne, en kjensgjerning Revolusjonsgarden viser til for dermed å intensivere undertrykkinga og forfølgelsen. De iransk-kurdiske organisasjonene Komala, PAK and PJAK la alle hovedansvaret på presteregimet i Teheran da Israel gikk til krig mot Iran. Flere av dem oppfordrer til opprør og regimeendring. Angivelig foregår det forberedelser til et opprør i Erbil, i det kurdiske Nord-Irak. Hvis dette viser seg å stemme, er det en indikasjon på at Israel vil mobilisere sine «ressurser» i Irak for å angripe Iran i flanken ved neste konfrontasjon.
Omgitt av farer
For Iran lurer andre potensielle farer fra nord. Også Kaukasus kan raskt bli dratt inn i nye felttog mot Iran. Her, mellom Kaspihavet og Svartehavet går hovedpulsårer for de konkurrerende handels- og forsyningsrutene mellom Asia og Europa. Russiske, amerikanske, kinesiske, tyrkiske og andre regionale stormaktsinteresser krysser hverandre i dette skjæringspunktet for Eurasia.
Det sentrale Eurasia. © OpenStreetMap-bidragsyterene
Aserbajdsjan grenser til det nordøstlige Iran ved Kaspihavet. Landet har lenge vært storeksportør av olje til Israel via rørledningen Baku-Tbilisi-Ceyhan og åpnet for to år siden en ambassade i Jerusalem. Ved den anledningen kunngjorde sioniststatens utenriksminister Eli Cohen på den felles pressekonferansen med Jeyhun Bajramov at «Aserbajdsjan er en strategisk partner for Israel». Baku er i disse dager også vertskap for den syriske terrorpresidenten al-Sharaa, der det også skal foregå samtaler mellom utsendinger for Israel og Syria.
Israel har forsynt regjeringa til president Ilham Alijev med våpen over lang tid. Iran mistenker at israelske droner og kampfly passerte gjennom aserbajdsjansk luftrom på sin ferd mot mål i Iran under 12-dagerskrigen i juni. Dette benekter Baku. Sammen med Irans øvrige nabostater har Aserbajdsjan forsikret om at Israel ikke vil få benytte deres territorium til aktiviteter mot Iran. Teheran tar disse forsikringene med en stor klype salt.
EU og NATO har i over tjue år siklet etter å absorbere Georgia, så langt uten suksess. Men den vestlige imperialistblokken har fått større innflytelse over både Aserbajdsjan og Armenia, særlig etter krigen om kontrollen over Nagorno-Karabakh i 2020. Denne første, store dronekrigen, gikk Aserbajdsjan seirende ut av. Russland hadde tidligere meklerrolla mellom de to statene, men ble utmanøvrert av NATO og Jens Stoltenberg da Moskva fikk hendene fulle med krigen i Ukraina. Armenia forsøker å holde seg inne med flere stormakter, men landet ligger inneklemt ellom Tyrkia og Aserbajdsjan og avhengig av et godt forhold til Iran.
Deportering av et folk
IDF innser at de ikke klarer å slakte flere millioner palestinere, skjønt det ikke er viljen det står på. Dagens utryddingstakt med hundre kvinner og barn om dagen vil bli for tidkrevende. I mellomtida pågår forsøk på å finne land som lar seg bestikke til å overta dette menneskelige «problemet». Netanyahu sa etter møter med Trump at Israel jobber sammen med USA for å finne land som vil gi palestinerne «ei bedre framtid».
Palestinerne i Gaza stues sammen i en diger ghetto ved Rafah, nær grensa mot Egypt, før de får valget mellom tvangsdeportering eller eliminasjon. Egypt sier fortsatt nei til å åpne Sinai, enten fordi president al-Sisi mener den økonomiske kompensasjonen er for lav, eller fordi den politiske prisen blir for høy. Det eneste som mangler er at det norske diplomatiet kaster seg inn med noen oljemilliarder og sammen med Egypt tilbyr en modernisert «tostatsløsning» – denne gang i Sinai-ørkenen.
Libanon, Jemen, Irak og Iran gjenstår som hindrene for sionistenes prosjekt for fordrivelse av palestinerne og for å realisere et ekspansivt Stor-Israel. Alle fire land er potensielle mål for neste storangrep fra pitbullstaten. Etter at iranerne demonstrerte evnen til å påføre Israel store ødeleggelser og rammet minst fem viktige militære mål, kan Israel og USA komme til å gå mer indirekte til verks i neste fase.
Forbereder krigens neste akt
Iran har stor innflytelse i Bagdad og blant den sjiamuslimske majoriteten i Irak. I Libanon er Hizbollah kraftig svekket etter vedvarende israelske attentater og systematisk bombing, men langt ifra slått. Jemenittene, palestinernes eneste sanne venner i regionen, sender stadig raketter mot sioniststaten – samt mot skip i Rødehavet med Israel som destinasjon eller oppdragsgiver. Det gresk-eide, Liberia-registrerte bulkskipet Eternity C ble senket den 7. juli da det var på vei til havnebyen Eilat (Umm al-Rashrāsh). Det er overveiende sannsynlig at Netanyahu og Trump diskuterte hvordan få has på den såkalte houthi-militsen. Militsen har kunngjort at alle skip vil være mål dersom de deltar i et angrep på Iran.
Iran er ei hard nøtt som kan knekke tennene på USA og Israel. USA risikerer dessuten at lydriker som Pakistan bytter side. Bekymringene vokser i Islamabad over at Pakistan og den svære grenseprovinsen Balutsjistan kan bli Israels neste mål, dersom de lykkes mot Iran. Pakistan hamstrer nå avanserte våpen. De kommer for det meste fra Kina, ikke fra USA.
Det som holder Israel tilbake, bortsett fra frykten for at Iran ikke har spilt ut alle sine militærteknologiske kort, er USA sine løpende prioriteringer og risikovurderinger ved å bli involvert i enda en storkrig i Midtøsten. Kanskje Donald Trump innser at det å gi fredsprisen til hovedbrannstifteren vil være i drøyeste laget, sjøl for Den norske nobelkomité.
