Utenriksminister Marco Rubio taler på sikkerhetskonferansen i München 14. februar 2026. (Official State Department photo by Freddie Everett)
Statsledere og næringslivstopper i Europa er «lettet» etter München-talen til USAs utenriksminister Marco Rubio. Enten gleder de seg over muligheten til å gjenopplive vestlig kolonialisme, eller så har de ikke skjønt at de ble stilt overfor et ultimatum: – Dere får være med på leken, men bare så lenge det tjener USA.
Da Rubio talte på sikkerhetskonferansen i München i februar, ble han hilst med stående applaus fra det meste av salen. Kommentariatet gledet seg over «et mer forsonlig USA» enn det kvessa budskapet visepresident J. D. Vance framførte samme sted året før. I bunn og grunn var budskapet det samme.
Bare noen få var i stand til å oppfatte at «Marco Rubio la ned NATO til stående applaus», som Altinget.no treffende oppsummerte det i en overskrift. Og det gjorde han uten å nevne NATO med ett ord. Rubio gjorde det klart at tida var omme for allianser som «tillater at makten deres blir satt bort til andre, begrenset eller underordnet systemer utenfor deres kontroll».
Irrelevante institusjoner
Det er lenge siden det hadde noen praktisk betydning, men NATO-pakten har en rekke referanser til FN som – på papiret – begrenser alliansens handlefrihet. «Partene forplikter seg, som fastsatt i De forente nasjoners pakt, til å løse enhver internasjonal tvist de måtte være involvert i med fredelige midler på en slik måte at internasjonal fred, sikkerhet og rettferdighet ikke settes i fare, og til å avstå i sine internasjonale forbindelser fra trusler om eller bruk av makt på noen måte som er uforenlig med De forente nasjoners formål», heter det i paktens artikkel 1. Også artiklene 5, 7 og 12 refererer direkte til FN-charteret.
I den sist vedtatte NATO-strategien er det et mål å gjøre alliansen mer overnasjonal, ikke mindre. USA vil gå motsatt vei i alle internasjonale relasjoner. Uten å si det direkte, ugyldiggjorde Rubio NATO-pakten. Han avskrev både etterkrigstidas «regelbaserte» verdensorden, overnasjonale institusjoner og et maktesløst FN – et FN som USA imidlertid vil utnytte når og hvis det tjener amerikanske interesser.
Hyller kolonialismen
Få, om noen, blant den vestlige eliten ble utilpass av Rubios utilslørte hyllest av vestlig kolonialisme og hvit overlegenhet. Rubio vemmet seg ikke bare over de «gudløse kommunistene», men også over de likså gudløse frigjøringsbevegelsene i de gamle koloniene som påførte de vestlige imperiene smertelige nederlag.
«I fem århundrer, før slutten av andre verdenskrig, hadde Vesten ekspandert – misjonærer, pilegrimer, soldater og oppdagelsesreisende strømmet ut fra kysten for å krysse hav, bosette seg på nye kontinenter og bygge enorme imperier som strakte seg over hele kloden.
Men i 1945, for første gang siden Columbus' tid, krympet det. Europa lå i ruiner. Halvparten levde bak et jernteppe, og resten så ut til å snart følge etter. De store vestlige imperiene var på vei mot undergang, akselerert av gudløse kommunistiske revolusjoner og antikoloniale opprør som ville forvandle verden og drapere den røde hammeren og sigden over store deler av kartet i årene som kom.»
Til alt hell klarte USA og Europa i fellesskap å gjenreise «sivilisasjonen», iallfall delvis. Men nå glipper det igjen, hvis ikke Europa tar seg sammen og følger taktstokken til Donald Trump.
Et nytt vestlig århundre
Nå gjelder det ifølge Rubio å «bygge et nytt vestlig århundre» der man skaper «en vestlig forsyningskjede for kritiske mineraler som ikke er sårbare for utpressing fra andre makter; og en samlet innsats for å konkurrere om markedsandeler i økonomiene i det globale sør».
«Det vi ønsker er en fornyet allianse som erkjenner at det som har plaget samfunnene våre ikke bare er et sett med dårlig politikk, men en ubehagelig tilstand av håpløshet og selvtilfredshet. En allianse – alliansen vi ønsker er en som ikke er lammet til handling av frykt – frykt for klimaendringer, frykt for krig, frykt for teknologi. I stedet ønsker vi en allianse som frimodig løper inn i fremtiden. Og den eneste frykten vi har er frykten for skammen over å ikke etterlate nasjonene våre stoltere, sterkere og rikere for barna våre.»
Og han fortsatte med å gni budskapet inn:
«En allianse som er klar til å forsvare våre folk, ivareta våre interesser og bevare handlefriheten som lar oss forme vår egen skjebne – ikke en som eksisterer for å drive en global velferdsstat og sone for tidligere generasjoners påståtte synder.»
Ettersom sikkerhetskonferansen fant sted i München, må vi anta at Rubio mener Tyskland ikke har grunn til å ta et oppgjør med nazistenes «påståtte synder» før og under Den andre verdenskrigen. Heller ikke britisk, fransk, dansk og norsk kolonialisme og slavehandel er det noen grunn til å skjemmes over.
– Likvidér velferdsstaten
Hans forakt for de europeiske velferdsstatene, la Rubio heller ikke skjul på. Etterkrigsinvesteringene i sosiale ordninger (en sosialdemokratisk nødvendighet for å unngå rød smitte fra «de gudløse» over jernteppet), har visstnok gått på bekostning av forsvarsevnen. Ikke rart at klappsalvene smalt fra krigsivrige europeiske ledere.
Det vi forsvarer, sa Rubio, er «en stor sivilisasjon som har all grunn til å være stolt av sin historie, trygg på sin fremtid, og som alltid har som mål å være herre over sin egen økonomiske og politiske skjebne». Denne store vestlige sivilisasjonens imperialisme og kolonialisme er det altså grunn til å være stolt av, helt fra Columbus’ tid og fram til denne dag.
Reaksjonene på talen har ikke uteblitt i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Det å framstille kolonial ekspansjon som et sivilisatorisk framsteg er en imperialistisk retorikk som fornekter århundrer med utbytting, tvangsarbeid og økonomisk utplyndring.
Marco Rubio gjør som Donald Trump og J.D. Vance: Retorikken hyller åpenlyst et aggressivt, imperialistisk USA som tar seg til rette etter forgodtbefinnende. De gamle, fallerte stormaktene i Europa må ikke innbille seg noe. Men de kan være med på å høste byttet som i «gode, gamle dager», så lenge de ikke ypper seg mot USA.
