Nye fregatter til 125 milliarder blir britiske Type 26. Bildet viser HMS Glasgow under bygging i Skottland. Foto: Ian Dick from Glasgow, UK, CC BY 2.0 , via Wikimedia Commons.
Norske myndigheter legger marinen inn under den anglo-amerikanske imperialismens kommando.
Valget falt på Storbritannia som hovedankerfeste for norsk havimperialisme. Norske og britiske fregatter skal gå om hverandre i den grad at Den kongelige norske marine blir et vedheng til Royal Navy. Det «nasjonale» norske forsvaret blir stadig mindre nasjonalt.
Den foreløpige prislappen for de fem fregattene Norge skal kjøpe fra britiske BAE Systems er 125 milliarder kroner. Det er den største anskaffelsen i Forsvarets historie. Av ukjente årsaker kunne regjeringa Støre ikke vente til etter stortingsvalget med å kunngjøre denne strategiske samarbeidsavtalen. Pressekonferansen ble holdt på en søndag, bare ei uke før stortingsvalget 8. september.
Dyrest og minst egna til forsvar av Norge
Av de fire fregattalternativene er britiske Type 26 minst egna til forsvar av norsk territorium.
Den er spesialisert for ubåtjakt som del av en stridsgruppe av større fartøyer. I motsetning til den tyske og franske fregatt-typen har den dårlig luftvern og kan ikke forsvare norsk territorium mot missilangrep.
– Det er et fartøy med én rolle. Det er spisset mot jakt på ubåter. Det er altså ikke multirollefregatter, uttaler Tor Ivar Strømmen, forsker og hovedlærer ved Sjøkrigsskolen til Forsvarets Forum.
De britiske Type 26-fregattene er verken best eller billigst, ifølge flere fagmilitære. Hensikten fra norsk side er å befeste et strategisk marinepartnerskap med den anglo-amerikanske imperialismen, med eller uten USA på kommandobrua. Australia og Canada satser på den samme fregattypen, i tillegg til Storbritannia. Canada har bestilt opptil 15 fregatter, Australia 6 og Storbritannia 8. Sammen med New Zealand utgjør disse landa den innerste kretsen i NATO ved siden av USA. Slik sett er dette en norsk lojalitetserklæring til «Five Eyes» i NATO samtidig som regjeringa gjør avbikt for et stadig mer intimt partnerskap med Tyskland.
Følger opp Langtidsplanen
Fregattkjøpet er del av den gigantiske opprustninga som ligger i Langtidsplanen for Forsvaret (LTP) og forsvarsforliket mellom samtlige stortingspartier. De nye krigsskipene skal fra 2030 erstatte den spansk-bygde Fridtjof Nansen-klassen. Nye fregatter og ubåter er det andre store satsingsområdet i LTP, der det heter at «anskaffelsen skal skje i et strategisk samarbeid med en nær alliert som har sammenfallende strategiske interesser i våre nærområder».
Frankrike, Tyskland, USA og Storbritannia leverte alle tilbud på fregatter. Frankrike var på tilbudssida i den grad at president Emmanuel Macron tok seg tid til et sjeldent Norgesbesøk i juni. Det hjalp altså ikke, til tross for at den franske destroyeren ifølge erfarne marineoffiserer har de mest avanserte militærteknologiske kapabilitetene, sammen med den tyske.
Skulle Norge ha valgt den franske fregatten, ville det ha vært et overtydelig signal om at Norge orienterer seg i retning EU og atommakta Frankrike, på bekostning av USA. Tilsvarende gjelder for Tyskland, som Norge kjøper seks ubåter fra og nettopp har inngått et «eksepsjonelt nært» partnerskap med. Kjøpet av Type 26 var nok forhåndsklarert da Støre møtte kansler Friedrich Merz i sommer og slo neppe ned som en bombe i Berlin. Den tyske ambassadøren beroliger med at fregattvalget slett ikke påvirker det tysk-norske partnerskapet.
Med Israel som underleverandør
Avtalen med Storbritannia forsterker den maritime norsk-britiske imperialistiske aksen i Nordsjøen og Norskehavet, samtidig som den er mer «akseptabel» for Washington og Donald Trump enn en storkontrakt med Frankrike eller Tyskland ville være.
For norske myndigheter spiller det ingen rolle at hovedleverandøren BAE er berykta og fordømt for sitt tette samarbeid med israelsk militærindustri. Israelske Plasan er en viktig leverandør av kompositt panser til Type 26-fregattene. BAE har på sin side i flere år levert deler til israelske F-35 og bombekastere samt flere typer ammunisjon som inneholder hvitt fosfor.
Statsminister Støre og forsvarsminister Sandvik avfeier hele problemstillinga med at Norge slett ikke boikotter Israel, dessuten med at BAE er et britisk konsern.
Det gjenstår å velge helikoptrene fregattene skal utstyres med. Her er amerikanske Wildcat blant kandidatene dersom nye trusler fra Trump-administrasjonen tvinger Norge til å «balansere» sine neste våpenkjøp mellom troikaen Storbritannia, EU og USA. Oljefondets deinvestering fra amerikanske Caterpilar har allerede fått den amerikanske senatoren Lindsey Graham til å svinge med pisken. Statsminister Jonas Gahr Støre var raskt ute med å berolige senatoren.
Integreres i Royal Navy
Måten dagens fregatter blir brukt i «forsvaret av Norge» er et forvarsel om hvordan de nye krigsskipene helt og fullt skal integreres i britiske og amerikanske hangarskipsgrupper i framtida. Hovedoppgaven til eskortefartøyer som jagere og fregatter er å beskytte større flåtestyrker og konvoier.
KNM Roald Amundsen er for tida i Japan i Stillehavet som del av den britiske hangarskipsgruppa CSG. Maktdemonstrasjonen er spesielt mynta på Kina og Nord-Korea. Men også Russland. Forsvarssjef Eirik Kristoffersen begrunner besøket til Tokyo med at Russland ligger mellom Norge og Japan!
– Skal operere sømløst og integrert
De norske og britiske skipene skal være så like som mulig og ha de samme tekniske spesifikasjonene. Til og med mannskapene skal kunne gå om hverandre. «Våre forsvar har allerede et veldig nært samarbeid, og med et felles fregattprogram vil vi kunne operere mer sømløst og integrert sammen i våre felles interesseområder», sier forsvarsminister Tore O. Sandvik. Det viser det stadig mer meningsløse i å beskrive fregattene som avgjørende elementer i et «nasjonalt» forsvar.
Den norske imperialismen befinner seg i en utenriks- og sikkerhetspolitisk spagat og forsøker å gjøre alle sine vestlige alliansepartnere til lags på en gang. Logikken er antakelig at Norge skal helgardere seg i en situasjon der NATO og EU knaker i sammenføyningene. Resultatet blir snarere at Norge kommer under press fra alle sine «alliansepartnere» når det hardner til.
Da vil motsigelsene mellom den «USA-vennlige» og den «Europa-vennlige» fløyen innad i det norske borgerskapet og offiserskorpset ikke lenger la seg feie under teppet.
