Cuba holder stand mot USA-imperialismen. Enn så lenge.

 Solidaritet med Cuba! Foto: Ricardo Tamayo, Unsplash

CIA-sjefen John Ratcliffe var i mai i Havanna for å true Cuba og president Miguel Díaz-Canel til underkastelse. Vil cubanerne igjen klare å holde stand?

Det er liten tvil om at den cubanske regjeringa er svært hardt pressa når den finner grunn til å motta erkefiendens etterretningssjef og høre på hans absurde anklager om at det er vesle Cuba som truer USA, og ikke omvendt. USA ga Cuba et tilbud om 100 millioner dollar i «hjelp» til gjengjeld for «fundamentale endringer» i landets styresett. Det frekke tilbudet er framsatt parallelt med nye sanksjoner mot den gjenstridige øystaten. Det er motstridende meldinger om Cuba har vært villige til å vurdere tilbudet eller om «tilbudet» i det hele tatt er framsatt.

Møtet i Havanna fant sted samtidig med at Donald Trump møtte president Xi Jinping i Beijing. Ingenting tyder på at det ble inngått noen gjensidig «byttehandel» mellom USA og Kina om at de skal holde fingrene vekk fra sine respektive nærområder, les Taiwan og Cuba. Cuba er assosiert medlem av BRICS og Den nye utviklingsbanken. Samtidig er det lite trolig at Kina vil stille opp for Cuba når det røyner på for alvor, og slett ikke militært.

Slutt på olje og strøm

Den eneste grunnen til at Cuba har behov for hjelp, er nettopp den ulovlige amerikanske blokaden som har tømt landet for drivstoff og dermed også strøm. Helsevesenet, juvelen i det kubanske velferdssystemet, er i ferd med å bryte sammen. Sjukehusene har ikke strøm til kjøling, respiratorer og medisinsk overvåkning, og flere pasienter har dødd. Høye sommertemperaturer gjør situasjonen enda verre.

Cubanerne var avhengige av oljeleveranser fra Venezuela. Disse tok slutt etter at USA kidnappa Venezuelas president Maduro og hans kone på nyåret og stengte for oljeleveranser til Cuba ved et dekret fra Trump 29. januar. Mafiametodene til USA har i realiteten satt regjeringa i Caracas under amerikansk administrasjon.

Siden har USA innført tilnærma total oljeblokade mot Cuba, til tross for at et par russiske tankere og et tyrkisk generatorskip har sluppet igjennom. Cubanerne har nå strøm bare noen få timer i døgnet.

På BRICS-forumet i India 15. mai orienterte utenriksminister Bruno Rodríguez Parrilla om at «Cuba står overfor trusselen om direkte militær aggresjon fra USA og lider under virkningene av en brutal blokade av drivstoff-forsyninger, noe som utgjør en økende trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og et brudd på internasjonale lov og de universelt aksepterte reglene for internasjonal handel og navigasjonsfrihet».

Nasjonale beredskapsøvelser

USA prøver åpenbart å tvinge fram en løsning à la Venezuela på Cuba, i håp om at den stadig forverra økonomiske situasjonen vil få folket til å vrake friheten sin i håp om å få elektrisitet og mat på bordet. Det cubanske folket er verdens mest standhaftige til å stå imot materielt og psykologisk press utenfra, men de er ikke immune. Det er allerede tegn til sosial uro, og Cuba massemobiliserer til nasjonale beredskapsøvelser mot kriminalitet, korrupsjon og «mangel på sosial disiplin».

I slutten av juli møttes nasjonalforsamlingen i Havanna for å drøfte og godkjenne et sett med økonomiske og administrative «transformasjoner», det vil si økonomiske reformer, for å møte krisa. I realiteten er det snakk om delvis privatisering, blant annet innenfor deler av landbruket. Statsforetakene får større autonomi til å bestemme lønninger og priser individuelt. Videre svekkes den sentrale valutakontrollen ved at alle administrative prosedyrer for åpning av utenlandske valutakontoer av banker i det finansielle systemet «elimineres». Cubas sentralbank må ikke lenger forhåndsgodkjenne «autorisasjon og kontroll av kontoer i utenlandske banker for økonomiske aktører», samt for ulike former for utenlandske investeringer.

På den andre sida blir minstelønnssatsene økt og myndighetene forsikrer om at det avanserte cubanske velferdssystemet fortsatt vil ha høyeste budsjettprioritet.

Spørsmålet er hvor lenge det lar seg opprettholde samtidig med at staten løsner grepet om sektorer som er avgjørende for landets økonomiske prioriteringer og den nasjonale suvereniteten. Fidel Castro (født 13. august 1926) ville ganske sikkert vært bekymret hvis han hadde fått oppleve sin 100-årsdag.

USA vender fokus mot Cuba

Ydmykelsen av USA i møte med iranernes standhaftige motstand og effektive utnyttelse av kontrollen over Hormuz-stredet, har gitt Trump og Rubio grunn til å avlede oppmerksomheten fra fadesen.

Krigen mot Iran er høyst upopulær, også i USA. Tanken på å vinne en historisk «seier» over det forhatte og oppsetsige Cuba bare 160 kilometer fra kysten av Florida, kan være mer fristende. For utenriksminister Marco Rubio har dette vært kongstanken gjennom hele hans politiske karriere, etter at foreldrene flykta til Florida da diktatoren Batista måtte gi tapt for det revolusjonære opprøret leda av Fidel Castro.

Det vil også være mer i overensstemmelse med den oppdaterte nasjonale sikkerhetsstrategien til Trump (også kalt Donroe-doktrinen). Doktrinen fokuserer på å «gjeninnføre og håndheve Monroe-doktrinen for å gjenopprette amerikansk overlegenhet på den vestlige halvkule». Cuba står øverst på lista når USA vil opprette totalt herredømme på og omkring det amerikanske kontinentet.

I et offisielt kommuniké lover Cuba at landet ikke vil la andre stater (les: Russland og Kina) drive noen form for militær aktivitet på øya. Med dette imøtekommer Havanna indirekte den amerikanske sikkerhetsstrategiens fordring om at «vi vil nekte konkurrenter utenfor [den vestlige] halvkulen muligheten til å plassere styrker eller andre truende ressurser, eller å eie eller kontrollere strategisk viktige ressurser, på vår halvkule».

Det offisielle kommunikeet, som vi gjengir i boksen nedenfor, er en imøtegåelse av absurde amerikanske påstander om at Cuba sponser terrorisme og utgjør en «sikkerhetstrussel». Men den kan også leses som en delvis avbikt for amerikanske politiske og militære krav.

– Plikter å forsvare uavhengigheten

Folkemaktens nasjonalforsamling fordømmer den folkemorderiske USA-aggresjonen og fastholder plikten til å forsvare «den umistelige retten til selvbestemmelse». Uttalelsen 29. juli sier blant annet:

«Nasjonens forpliktelse til forsvaret av den umistelige retten til selvbestemmelse, sikring av sin uavhengighet og besluttsomheten om å bygge sosialisme er solide søyler som ikke er gjenstand for forhandling.

To presidentordrer, datert 29. januar og 1. mai, er konkrete eksempler på politikken for maksimalt press som har kollektiv straff av et helt folk som filosofi. I tillegg kommer den beryktede anklagen mot hærgeneral Raúl Castro Ruz, leder for den kubanske revolusjonen.

Gjentatte trusler om militær aggresjon utgjør en internasjonal forbrytelse, slik det er nedtegnet i FN-pakten. Hvis en uansvarlig handling av denne typen materialiserer seg, vil den møte den harde og urokkelige motstanden fra det kubanske folket, som ikke vil gi fra seg en tomme av sitt territorium, ikke engang det minste av sine suverene privilegier. Det vil føre til død og ødeleggelse, og føre til blodbad, men det vil ikke oppnå målet om å underordne Cuba USAs nykoloniale diktat, etablere en tilstand av avhengighet av landet, eller Cubas tilbakevending til det korrupte, brutalt urettferdige og sosialt tilbakestående samfunnet, der en fremmed makt eide den nasjonale rikdommen og blandet seg inn i landets indre politiske anliggender.

Den økonomiske krigen landet utsettes for for samme formål, forsterket av den brutale energibeleiringen, tiltak tilsvarende en sjøblokade og sekundære sanksjoner mot dem som suverent handler og investerer i Cuba, søker å oppnå sine mål gjennom kollektiv straff av hele befolkningen og dermed provosere frem en humanitær krise. Atferd som også utgjør en internasjonal forbrytelse og fortjener den bredeste fordømmelse i alle verdenshjørner.

«Cuba ikke er en trussel, verken mot USA eller noe annet land på jorden. Vi er et edelt folk, som redder liv der andre ødelegger, som sender leger og lærere der andre sender bomber.»
President Miguel Díaz-Canel

De katastrofale konsekvensene påfører det cubanske folket daglige lidelser, på alle livets områder. Den amerikanske regjeringen, som fungerer som bøddel, kan måle sine suksesser med et barns død fordi det ikke kan få nødvendige behandlinger; operasjoner som blir avlyst eller utsatt på grunn av mangel på strøm eller tilstrekkelige materialer; familiens sorg på grunn av mangel på elektrisitet og vannforsyning eller umuligheten av å oppbevare mat. Denne bøddelen feirer virkningene av en stille, men nådeløs krig, som vil bli nedtegnet i historien og i den nasjonale samvittigheten slik den kriminelle «Weyler-rekonsentrasjonen» har blitt. 

Hvordan kan et land i det 21. århundre i det tredje årtusenet leve uten tilgang til drivstoff? Hvordan produsere nok elektrisitet? Hvordan opprettholde vitaliteten til industrier, fabrikker, sykehus...? Hvordan produsere og transportere mat og medisiner? Hvilken skjebne venter millioner av cubanere hvis de kriminelle formålene til den mektige naboen i nord ikke stoppes?

Som hærgeneralen, lederen for den cubanske revolusjonen, påpekte: «... I møte med denne nye utfordringen vil vi også gå seirende ut.»

/…/

Forsamlingen advarer også om farene ved den undertrykkende og McCarthy-aktige bølgen som USA prøver å påtvinge sine egne borgere og utvide over hele halvkulen. Det ville være svært uansvarlig å glemme eller ignorere den mørke historien om forbrytelser begått av staten og i flere tiår i nord som ga opphav til den, og som ble gjentatt med større grusomhet av grusomme diktaturer i flere latinamerikanske land, til prisen av hundretusener av drepte og forsvunne, og ofre for sofistikert tortur og andre ubeskrivelige forbrytelser.

På vegne av det cubanske folket oppfordrer Folkemaktens nasjonalforsamling parlamentsmedlemmer alle land til å forene sine stemmer og viljer for å forhindre amerikansk militær aggresjon mot Cuba, sette en stopper for den stille og folkemordskrigen som pålegges det cubanske folket, og forsvare freden. vennskap og solidaritet.

Avslutt energibeleiringen og kollektiv avstraffelse av det cubanske folket!

Cuba vil ha fred!

La oss si nei til krig!»