Grenseovergang inn til Nord-Kypros ved Den grønne linja i hovedstaden Nicosia (Lefkosia). Dickelbers, CC BY-SA 3.0 via Wikimedia Commons.
Mens krigstrommene hamrer i et Europa som blir mer reaksjonært for hver dag som går, kommer det oppmuntrende signaler fra to av kontinentets ytterkanter.
Irland og Kypros har vært ulykkelig delt og delvis okkupert i henholdsvis 100 og 50 år. Denne helga har velgerne i Irland (Eire) og i Nord-Kypros gitt klare mandater til statsledere som ønsker å helbrede den nasjonale splittelsen. Valgene av Catherine Connolly og Tufan Erhürman (begge fikk over 60 prosent av stemmene) demonstrerer at folket ønsker gjenforening av sine splitta land. Det gir et glimt av håp, sjøl om håpet atter kan bli sabotert av regionale stormakter og overnasjonale imperialistiske strukturer som EU og NATO.
Nord-kypriotene trosser Ankara
Konflikten på Kypros har gått i vranglås siden den tyrkiske invasjonen i 1974, tross flere forhandlingsrunder, FN-planer (Annan-planen) og fredsstyrker. Valget av Tufan Erhürman, en tilhenger av en føderal gjenforening, er et spark til Tyrkias president Erdogan og hans kandidat, Tatar, som vil ha en tostatsløsning – trolig som et første skritt mot innlemmelse i Tyrkia.
Valgresultatet signaliserer utålmodighet med den økonomiske krisa og den økende tyrkiske innflytelsen, drevet frem av innvandring fra fastlands-Tyrkia. Ved å velge Erhürman understreker en majoritet av tyrkisk-kypriotene sin identitet som sekulære kyprioter og ikke som stemmekveg for Ankara.
Det kan i beste fall inspirere gresk-kypriotene i sør til å vende ryggen til de reaksjonære og nasjonalistiske kreftenes drøm om enosis (gjenforening med Hellas), og til å bremse kursen republikken Kypros har lagt seg på i form av et stadig tettere strategisk samarbeid med USA og Israel – en klar dreining fra den tidligere uavhengighetslinja med nære bånd også til blant annet Russland.
Tyrkia har på sin side nylig kunngjort at landet vil doble tallet på okkupasjonsstyrker i Nord-Kypros. I dag står det 40 000 tyrkiske soldater der. Erhürman må manøvrere i et anstrengt forhold til et Tyrkia som har den militære kontrollen, og samtidig forholde seg til presidenten i republikken i sør, Nikos Christodoulides, og hans tilnærming til USA og Israel (og Hellas). Immigranter som passerer ulovlig fra nord til sør er ytterligere et problem som kompliserer eventuelle nye avtaler.
Irland: Nærmere en folkeavsteming
Catherine Connolly. Houses of the Oireachtas from Ireland, CC BY 2.0 , via Wikimedia Commons.I den andre enden av Europa har Belfast-avtalen fra 1998 (Langfredagsavtalen) sakte men sikkert styrket de republikanske irenes ønske om gjenforening og svekket unionistene tilsvarende. I denne sammenhengen er valget av den uavhengige politikeren Catherine Connolly til president i parlamentet (Ceann Comhairle) viktig.
«Dette er en seier for progressiv politikk», skriver Sinn Féin-avisa An Phoblacht, «ettersom (den partiløse) Catherine Connolly tydelig står for rettferdig fordeling, retten til bolig, irsk nøytralitet, solidaritet med Palestina, det irske språket og selvfølgelig irsk enhet.»
Pasifisten Connolly er et levende symbol for ideen om et gjenforent Irland, hun er krystallklar i sin støtte til palestinerne og motstander av et militarisert Irland. Hun ble støttet av Sinn Féin, Sosialdemokratene, Arbeiderpartiet, People Before Profit, De grønne og uavhengige progressive.
EU som kameleon og paradoks
EU er i sin natur en overnasjonal politisk union som i innskrenker medlemsstatenes sjølstyre på stadig flere områder. Paradoksalt nok ser likevel mange irer og kyprioter på EU som et alternativ til å være underlagt Storbritannia eller Tyrkia.
EU har siden Brexit profilert seg som en kritisk støttespiller for Dublin vis a vis London. Skjønt de administrative og økonomiske barrierene mellom nord og sør ikke er særlig store, blir de av irer flest sett på som en upraktisk og irriterende påminnelse om et delt land. Slik kan et forent Irland i EU virke som den opplagte løsninga, sjøl om de seks fylkene i nord da vil bli underlagt Brussel istedenfor London. Det er en høyst diskutabel «frigjøring».
Også for Kypros er EU-medlemskap feil medisin. Da Republikken Kypros ble med i EU i 2004 var dette i strid med landets opprinnelige forfatning av 1960, som garanterte at øya skulle være uavhengig. Ved å bli med i EU har den gresk-kypriotisk-dominerte republikken i realiteten oppnådd en indirekte form for enosis med EU-landet Hellas, noe som forsterker splittelsen med nord.
Lenge etter at tyrkisk-kypriotene trakk seg fra regjeringa og nasjonalforsamlinga på 1960-tallet, har forfatninga blitt «modifisert» med en tilleggsartikkel 1A som slår fast at ingenting av det som står i grunnloven er til hinder for at den kan overprøves av EU-traktaten og direktiver og forordninger fra Brussel. Dermed er EU, som en overnasjonal makt som overskriver landets forfatning, et hinder for en løsning som gjenoppretter en suveren, samla kypriotisk stat.
Ut av stormaktenes lammende grep?
Situasjonen kan virke like fastlåst som før. Men både Connolly og Erhürman representerer et håp om at lokale, folkelige krefter kan bryte imperialismens og de regionale stormaktenes grep og intriger. I denne mørketida for Europa tenner de et glimt av lys.
Utfordringa for det irske og det kypriotiske folket ligger i å finne en vei mot gjenforening som ikke innebærer å underkaste seg nye, overnasjonale strukturer og regionale stormakter. I den sammenhengen er EU ikke bare et blindspor, men en avsporing.
