Rekordmange islendinger avga forhåndsstemme. Foto: Dagbjørn SkipnesIslendingene forsvarte suvereniteten sin og la spørsmålet om EU-medlemskap dødt.
Den 29. august 2026 sa islendingene klart NEI til at landet skulle gjenoppta forhandlingene om medlemskap med EU-kommisjonen. 52,5 prosent sa nei til EU-forhandlinger, mens 47,5 prosent stemte ja.
I 2009 ble det under dekke av finanskrisen satt i gang forhandlinger med EU – uten at det ble holdt folkeavstemning. Det førte til massive protester og regjeringsskifte og stans av forhandlingene i 2013. Med Ukraina-konflikten og USA sin mer utilslørte imperialisme som bakteppe øynet ja-siden en ny mulighet til å overbevise folket, men mislyktes.
Distriktene sa tydeligst nei
Det sterkeste ja-flertallet fantes i hovedstadsområdet rundt Reykjavík, der størstedelen av Islands befolkning bor. Allerede før avstemningen viste meningsmålinger at innbyggerne i hovedstadsregionen var betydelig mer positive til EU enn folk i distriktene. Omtrent halvparten av innbyggerne i hovedstadsområdet støttet EU-medlemskap og aller mest i de rike bydelene på nord-siden av Reykjavik. Her var det over 60 % ja, mens motstanden var størst utenfor de store byene.
Skrifum söguna sjálf
(vi vil skrive historien vår selv)
På valgnatten ble dette mønsteret tydelig. De første stemmene som ble telt kom hovedsakelig fra bygdene, og der fikk nei-siden et klart overtak. Observatører pekte på at nei-siden sto spesielt sterkt i fiskeri- og jordbruksområdene rundt kysten.
Utenfor hovedstadsområdet er fiskeri fortsatt den viktigste eksportnæringen. EU-medlemskap ville svekket nasjonal kontroll over fiskekvotene og havressursene. Fiskeripolitikken ble derfor et sentralt argument for nei-siden. I byene ble det argumentert annerledes. Ja-siden la størst vekt på økonomisk stabilitet, muligheten for euro som valuta og «større innflytelse» over beslutninger som Island allerede i stor grad påvirkes av gjennom EØS-avtalen.
Utdanning og inntekt spilte inn
Valgkampen viste klare forskjeller i hvilke økonomiske argumenter som appellerte til ulike grupper. Ja-siden fikk betydelig støtte blant høyinntektsgruppene som var opptatt av høye renter, prisvekst og ustabiliteten i den islandske kronen. Mange mente at nærmere integrasjon med EU og en mulig framtidig overgang til euro kunne gi bedre fortjeneste. Undersøkelser i forkant viste at personer med universitetsutdanning var langt mer positive til EU enn personer uten høyere utdanning. Yngre, urbane og høyt utdannede velgere står under sterkere påvirkning for EU-samarbeid fra lærere og professorer, en påvirkning de eldre generasjonene har vært mindre preget av.
Ja-siden hadde massive reklamekampanjer og riksmediene på sin side
Nei-sidens arbeidere, bønder og fiskere så derimot at deres eget ressursgrunnlag var truet. Tap av velferdsordninger og mulig arbeidsløshet var andre argumenter. På sosiale medier ble det heftig diskutert om de rike kraftressursene på Island ville gå tapt. Erfaringene fra Norge med ekstremt høye strømpriser kan jo sette en støkk i noen og enhver. Regjeringen klarte imidlertid å avverge dette argumentet med å produsere to «faktaark» der de slo fast at EU-regelverket allerede er implementert og ACER-avtalen undertegnet uten at strømprisene har skutt i været. Dette skyldes at Island ennå ikke har strømutveksling med andre land. Dersom eksportkabelen IceLink blir virkelighet kan dette endre seg, men enn så lenge er øya upåvirket av strømprisene i EU.
Hvem stod bak ja-kampanjen?
Ja-siden hadde riksmediene på sin side og massiv reklame uten at det er kjent hvem som finansierte det. Nei-siden hadde tatt i bruk alt fra effektive reklamekampanjer til enkle håndsydde bannere. Det er kjent at fiskerinæringen var på sponsorsiden.
OSSE (Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa) kritiserte Island for manglende innsyn i finansieringen av kampanjeorganisasjonene. Det var «ingen måte å overvåke hvor finansieringen til ja- og nei-kampanjene kom fra», uttalte OSSE til den islandske rikskanalen Rúv. Likevel vet vi at det er bank- og finankapitalen, matvareimportørene og deler av eksportnæringen som ville ha tjent på et ja. Kort sagt var det storborgerskapet som hadde noe å vinne og samtidig hadde penger til å finansiere det. Hvor mye ja-siden mottok fra utenlandske kapitalinteresser er også ukjent.
Et valg om identitet og selvstyre
Det var ikke bare de økonomiske argumentene som sikret Nei-flertallet. For mange islendinger handlet det i minst like stor grad om identitet og selvbestemmelse. Nei-sidens mest brukte argument var at Island allerede har tilgang til det europeiske markedet, samtidig som landet beholder kontrollen over egne ressurser. I Islandsk kultur står tanken om frihet og selvstendighet innprentet i historien fra vikingtiden og fram til i dag.
Ja-siden argumenterte (som i Norge) med at det var paradoksalt at Island implementerer en stor mengde EU-regelverk uten å ha stemmerett i EUs institusjoner. Men hvorfor nøye seg med en marginal påvirkning når en heller kan styre landet selv? Nå kan argumentasjonen slå tilbake mot ja-siden ved at motstanden mot EØS øker.
Konsekvenser for Norge
I Norge har ja-siden håpet på at et islandsk ja skulle bidra til å snu norske velgere. På valgdagen var NRK sine sider tapetsert med reportasjer om den døde kongen og all politikk var bannlyst, men likevel fikk ett oppslag plass: «Urix forklarer: Islandsk ja kan presse Norge inn i EU».
En liten nasjon har klart å stå imot presset utenfra og vendte storkapitalen ryggen. Når borgerskapet ikke en gang kan overbevise folket om at det bør startes forhandlinger, er medlemskap i EU tydelig avvist. Dette motet til å stå imot makta inspirerer også oss her hjemme.
