Etter å ha kommet seg over virkningene av sviket, forvirringa og sorgen etter den amerikanske intervensjonen og kidnappinga av Maduro, vil folket gjenoppta kampen mot yankee-imperialismen.
Det følgende er et sammendrag fra en lengre uttalelse fra det marxist-leninistiske kommunistpartiet i Venezuela, februar 2026.
Folket i Venezuela har gjennomlevd en prosess som begynte med retoriske utvekslinger mellom president Chávez og den amerikanske ledelsen, og gikk videre til innføringen av sanksjoner og blokade. Dette eskalerte til plassering av amerikanske krigsskip utenfor den venezuelanske kysten, total økonomisk, maritim og luftblokade, væpnet invasjon og kidnapping av presidenten.
De aggressive handlingene har ikke bare før til et militært og politisk nederlag for Maduro-regjeringen 3. januar, men også til fortsatt utpressing fra den fascistisk-sionistiske ledelsen i Trump-regjeringen mot regjeringen ledet av Delcy Rodríguez, med påfølgende usikkerhet blant befolkningen som ser med mistro på det som skjer og har begrunnet tvil om framtida for den nåværende regjeringens politikk, som i stadig større grad tilfredsstiller folkets historiske undertrykkere. […]
På dette tidspunktet er det flere spørsmål enn svar om hva som faktisk skjedde, som for eksempel: Hvordan kom 10 helikoptre inn i landet, nådde hovedstaden, landet på Venezuelas viktigste militærbase og kidnappet presidenten og hans kone uten å bli oppdaget av våre radarsystemer og uten umiddelbar aktivering av nasjonale sikkerhets- og forsvarsprotokoller for å nøytralisere operasjonen? Hva skjedde med missilforsvarssystemet som ikke klarte å aktiveres? Hva skjedde med det venezuelanske luftforsvaret, som har de mest moderne og avanserte russiske jagerflyene i hele Latin-Amerika, som ikke reagerte? Hvorfor beordret ikke Forsvarsdepartementet avvisning av angrepet og et motangrep mot flåten i Karibia? Dette er bare noen av de mange spørsmålene som gjenstår.
PCMLV,4. januar 2026.
Vi bør huske at vi i Venezuela allerede har opplevd denne formen for gringo-kontroll i løpet av det 20. århundre, senest under regjeringene til sosialdemokratene i AD (Demokratisk aksjon) og COPEI (et kristelig-sosialt parti). Dette kulminerte i folkeopprøret 27. og 28. februar 1989, så vi er overbevist, ut fra vår egen erfaring, om at den amerikanske imperialismens intervensjonistiske handlinger vil være en drivkraft for omorganiseringen av de innfødte sionistiske fascistene. De støttes fra utsiden, noe som i tillegg til plyndringen av rikdom og grov utbytting av arbeiderne, vil føre til en ny periode med overgivelse og total underkastelse fra borgerskapets side, samt til en nødvendig reorganisering av de folkelige kreftene. De må forberede seg på dager med motstand og kamp mot den nykoloniale kontrollen som tar til i Venezuela med medvirkning fra deler av regjeringen som rettferdiggjør seg selv med trusler og militær overlegenhet. Det forkaster tiår med konfrontasjon med det undertrykkende yankee-monsteret fra de sanne revolusjonærene og det bevisste flertallet som allerede har etablert mekanismer for folkelig respons på USAs kontroll over landets rikdom og den nåværende regjeringens politiske beslutninger.
Det er verdt å minnes den fremvoksende høyeste fasen av kapitalismen, imperialismen, da vi allerede hadde offensiven fra de europeiske utsendingene som blokkerte havnene i vårt land; så kom gringoene som avviste den europeiske imperialismens tilstedeværelse i Amerika, og rettferdiggjorde seg med Monroe-doktrinen og slagordet «Amerika for amerikanerne», for å underkaste oss sine monopoler og programmer og tilegne seg rikdommene i våre land gjennom sine selskaper, væpnede invasjoner og marionettregjeringer.
Bak oss har vi mer enn 100 år med motstand og kamp fra den revolusjonære folkelige bevegelsen, spesielt den som er basert på marxisme-leninisme. Det har vært øyeblikk med store framskritt, men også tilbakeslag som har forberedt oss på direkte konfrontasjon med USA . Dette var en konflikt der Maduros regjering, til tross for beredskap, internasjonal solidaritet og folkelig mobilisering, ble beseiret i det første direkte militære angrepet. I dette tilfellet ble ikke konvensjonell forsvarstaktikk brukt, og ledelsen tok heller ikke i bruk folkekrigstaktikken, og det ble ikke mobilisert noen massemotstand, noe som åpnet for en ny periode med underordning av nasjonal suverenitet til yankee-kapitalen fra en fryktsom og vaklende regjering, truet av fascismenes makt, som åpnet dørene for fienden for på kort sikt å redde sitt eget skinn.
En ny periode for revolusjonære har begynt
Med Delcy Rodríguez' regjering begynner en ny periode for de revolusjonære, som fører oss tilbake til tiden før den bolivarianske bevegelsen når det gjelder velferdstiltak, suverenitet, demokrati og friheter. Likevel finnes det «foreløpig» fortsatt noen progressive symboler under den nåværende regjeringen, og viktigst av alt, den antiimperialistiske og antifascistiske ånden i de revolusjonære organisasjonene, så vel som i en viktig del av folket som ennå ikke har gått ut i kamp, og som heller ikke har blitt beseiret, og som forbereder seg på å gjennomføre planene for motstand og kamp i tida som ligger foran oss.
For marxist-leninister er kampen mot det teknologisk og militært overlegne borgerskapet og imperialismen ikke noe nytt. Siden begynnelsen av det 20. århundre har vi kjempet mot imperialismen, først gjennom dens lokale lakeier, og nå direkte tur mot den nordamerikanske regjeringa.
Det er imidlertid nødvendig å forstå at det siden 3. januar 2026 har skjedd en brå endring som har demoralisert småborgerskapet og det framvoksende borgerskapet. Det har ført til en endring i regjeringens holdning til de imperialistiske blokkene. Over natten har det skjedd en overgang fra Kina-Russland-blokken til USA-EU-blokken, med en tilsvarende endring i politikk, regjering og lover uten særlig motstand.
Det har også skjedd store endringer blant kreftene som er mobilisert mot USAs imperialisme. Det pågår en skarp debatt etter at regjeringa gikk fra en konfrontasjonsdiskurs, med forberedelser til væpnet motstand for å konfrontere angripernes styrker «i ethvert terreng», til et ubestridelig pragmatisk samarbeid og underordning overfor USA. Dette avleder fullstendig kursen for den venezuelanske borgerlig-demokratiske prosessen, og forlater de grunnleggende premissene for den bolivarianske perioden. Denne vendinga svekker kreftene som konfronterer yankee-imperialismen og gjør betingelsene for den revolusjonære og folkelige kampen i Venezuela vanskeligere.
Blant folket og i de væpnede styrker er det skapt usikkerhet. De ser med stor bekymring på hvordan de umiddelbare beredskapsplanene som ble fastsatt i lovene om unntakstilstand, ble opphevet, samt forberedelsene til å aktivere det omfattende forsvarssystemet. Dette etterlater folket forsvarsløst etter å ha strukturert, planlagt og spredt, teoretisk sett, et system for en krig for hele folket, men på tidspunktet for gjennomføringen bøyde de høye politiske og militære lederne av stilt overfor truslene og sviket som førte til kidnappingen av president Maduro.
Til tross for den åpenbare styrkeforskjellen og den materielle overlegenheten til de imperialistiske angriperne, som ikke er noe nytt eller overraskende, har folket i Venezuela motstått deres ulike beleirings- og trakasseringskampanjer. Dette gir oss visshet om at etter å ha kommet seg over virkningene av sviket, forvirringen og sorgen som det medførte, vil folket gjenoppta kampen mot yankeeimperialismen, samt solidariteten med Cuba og andre folk. De vil gjenoppta den revolusjonære veien, ettersom denne lange kampens historie har gjort det mulig å utvikle erfaringer med motstand, bevisstgjøring, samling og forberedelse på folkelig plan. Disse er satt på prøve fra 3. januar 2026 i og med USAs angrep og ignorering av unntakslovdekretet av de som hadde ansvaret for å håndheve det i Maduros fravær. Disse personene har senere foretatt lovenemdringer i samsvar med retningslinjene fra den nye regjeringen, som har preg av å kollaborere med fienden, selv om den fortsatt opprettholder noen elementer av den bolivarianske symbolikken.
Det haster med å organisere de sanne revolusjonære kreftene
Det er helt klart at vi marxist-leninister ikke støtter politikk som er inkonsekvent, forrædersk eller underdanig overfor den imperialistisk-fascistiske fienden, ei heller manglende gjennomføring av planer for folkelig motstand. Vi kritiserer handlinger som fører til underkastelse under imperialismen og oppgivelse av suverenitet, særlig den hastige endringen av lover og overdragelsen av rikdommer i en handling som viser knefall fra de øverste lederne i den nåværende regjeringen. Vi definerer dette ut fra den konkrete politikken, de daglige praktiske handlingene og sammensetningen av kabinettet, som en annen slags regjering, forskjellig fra Maduros og i strid med Chávez’ sin. På samme måte støtter vi kravet om gjenopptakelse av den antiimperialistiske kursen, respekt for nasjonal suverenitet, opprettholdelse av de konstitusjonelle premissene for full kontroll over produksjon og kommersialisering av hydrokarboner, som er blitt krenket i reformen av LOH (loven om hydrokarboner), på samme måte som vi avviser innblanding fra amerikanske myndigheter i forvaltningen av ressursene og politikken i Venezuela. Det haster med å organisere de virkelig revolusjonære kreftene for å gjenopplive ideene om folkelig demokrati, som en stor del av det venezuelanske folket har gjort enorme ofre for.
I lys av den nye internasjonale politiske situasjonen er det svært viktig å være klar over atdet innenfor den imperialistiske blokken USA-EU finnes krefter som arbeider for oppløsning, splittelse og motstand med en politikk basert på utpressing, fascistiske forhandlinger og undertrykkelse. Dette har, i mafiastil, ført til direkte vold aggresjon som en favorittmetode for å presse gjennom «avtaler» som er i deres interesse. Deres handlingsmåter representerer de mest reaksjonære monopolene, som også har motstykker både i og utenfor USA.
Trump og hans gangsterbande har gjenopplivet de forfalne metodene, nå fra innsiden av regjeringen, og forvandlet sin nedrige oppførsel til statlig politikk, med alle konsekvensene og alvoret som følger av det.
Det er helt klart at det siden den amerikanske militære aggresjonen har skjedd dyptgripende endringer i det politiske lederskapet for den bolivarianske prosessen og dens forløp, permanent rettferdiggjort av trusselen fra USA. Dette erkjennes av de samme aktørene som offentlig har uttalt at deres handlinger fra første stund var motivert av frykt for fiendens overlegenhet og av direkte trusler mot dem. Dette gir en karakter av ulovlighet til hver og en av lovendringene og avtalene som er undertegnet og dekretene som er anvendt siden 5. januar 2026. Den revolusjonære folkelige motoffensiven vil føre til at disse blir opphevet i fremtiden og til fremgang for de virkelige revolusjonære kreftene som i dag er i ferd med å omorganisere seg.
Folket må ikke la seg forvirre av falske løfter
Folket, sammen med sin sanne revolusjonære fortropp, må objektivt vurdere situasjonen; det må kalle alt ved sitt rette navn, forberede seg, måle sine krefter sine, ta et skritt fremover, overvinne sorgen og skape betingelser for motstand, redde lovene som var lovlig vedtatt av flertallet, samt grunnloven, utviklingsplanene, den revolusjonære militære doktrinen og oppnå uavhengighet som et konkret uttrykk for suverenitet.
Vi oppfordrer folket til ikke å la seg forvirre av imperialismens og borgerskapets falske løfter, som i dag tilbyr flotte lønninger og levekår for å unngå kamp og konfrontasjon med deres intervensjonspolitikk. Erfaringen viser oss imidlertid at dette er løgner for å narre de godtroende, for å splitte og slå til. Vi må fortsette å arbeide med planene for folkelig motstand, med organiseringen av arbeidere, bønder og medlemmer av kommunene, slik at vi er forberedt når vi bryter undertrykkelsesmekanismene og kan konfrontere de undertrykkende kreftene til yankeeimperialismen.
Det politiske byrået til Det marxist-leninistiske kommunistpartiet i Venezuela (PCMLV).
Februar 2026.
Hele uttalelsen kan leses på engelsk hos Revolutionary Democracy.
