Leder
Revolusjon 25 - høsten 2002
Ondskapens aksemakter
-
I 30-åra
fantes det tre stater som utmerket seg som aggressive og ekspansjonistiske
– det fascistiske Tyskland, Italia og Japan, seinere kjent som aksemaktene.
De iverksatte en massiv opprustning og gikk til erobringsfelttog mot en rekke
stater og land, i Afrika, Europa og Asia. I fellesskap dannet de Antikominternpakten
for å bekjempe Den kommunistiske internasjonalen. For de øvrige
imperialistiske maktene var det siste naturlig nok et prisverdig tiltak,
men ekspansjonistenes erobringskriger ble til slutt for mange og for truende
for de gamle europeiske stormaktene og USA. Annen verdenskrig ble resultatet.
-
Alle imperialistiske
stater og kapitalistiske land har ambisjoner om å ekspandere i et kapitalistisk
verdensmarked. Men den økonomiske ekspansjonen vil alltid være
begrenset, hvis den ikke har solid militær ryggdekning, som setter
nødvendig stopper for rivalenes mottiltak og som sikrer uhemmet tilgang
til vitale naturressurser for egen produksjon. Uhindret ekspansjonisme på
det økonomiske, politiske og diplomatiske plan, forutsetter militære
muskler. Det forsto Hitler, og den samme forståelsen har preget George
W. Bush og hans forgjengere i Det hvite hus. Derfor har USA rustet seg til
tennene i en mannsalder. Militærbudsjettet overstiger hele resten av
NATOs til sammen.
Førerhunden blant «ondskapens aksemakter» av i dag
er USA, med det meste av Asia som hovedoperasjonsfelt. Storbritannia, Israel
og Tyrkia er de viktigste medløperne i «Antiterrorpakten».
Dette er stater som ikke nøler med å rykke inn militært
i andre suverene land (som Irak, eller Libanon) og legge hele folkegrupper
på slaktebenken.
-
Irak er i den
ulykksalige situasjon at landet befinner seg i skuddfeltet for samtlige av
disse ondskapens aksemakter. Også de to mest opprørske folkegruppene
i Midtøsten, palestinerne og kurderne, vil havne i kryssild. I ly
av «jakten på Saddam» vil Israel benytte anledningen til
å fortsette sin terrorkrig og kanskje sluttføre sin deportasjonspolitikk
som skal tvinge det palestinske folket inn over grensene til Jordan for å
skape enda mer «lebensraum» i sioniststaten. Libanon kan stå
for tur. Tyrkia vil se sitt snitt til å «løse» kurderproblemet
i det nordlige Irak. Og i fellesskap kan USA og Israel gå videre med
gjøre reint bord i verdens oljeregion, ved å sørge for
at det oppsetsige Iran tvinges til underkastelse.
-
Make no
mistake about it, for å låne litt Bush-retorikk: Imperialisme
betyr krig. Et Bagdad i ruiner betyr ikke slutten på USAs felttog,
bare starten. USA har blitt advart av Den arabiske liga om at en krig mot
Irak vil bety at «helvetes porter åpner seg i Midtøsten».
Den viktigste faktoren for å stagge den nye aggressorpakten er
verdens folk; den voksende antikrigsbevegelsen og den verdensomspennende
solidariteten med det heltemodige palestinske folket. Om krigen mot Irak
ikke lar seg stanse i fødselen, gjelder det at den blir vendt til
nederlag for de imperialistiske aggressorene. Norske leiesoldater inkludert.
Redaksjonen avsluttet 27. september 2002