| I forbindelse med planlegginga og koordineringa av demonstrasjonene mot Verdensbankens ABCDE møte i Oslo i juni, har det vært heftig debatt. Alle er samstemte i ønsket om fredelige markeringer uten voldsbruk. Uenigheten har oppstått rundt spørsmålet om de enkelte organisasjonene som er tilsluttet Oslo 2002 skal forplikte seg til å avstå fra bruk av vold. (En mer skjult uenighet ligger sannsynligvis i definisjonen av voldsbegrepet.) |
| ML-gruppa Revolusjon hadde og har ingen problemer med å støtte flertallsvedtaket om at organisasjonene skal forplikte seg til å avstå fra voldsbruk. Det var et vedtak som – dessverre – var nødvendig for å sikre aksjonsenheten. |
| For å få til store folkelige markeringer mot den stadige mer globale kapitalismen, for å trekke med fagbevegelsen, miljøbevegelsen, Nei til EU osv., er det en forutsetning at demonstrasjonene i utgangspunktet er fredelige og inkluderende. Dagens Norge er milevidt fra noen revolusjonær situasjon, det er ikke sånn at arbeiderklassen og folkemassene venter på et signal til endelig å gjøre opprør mot makthaverne og erobre deres institusjoner. Det virker som om enkelte på venstresida trur de er i en slik situasjon så fort det er litt støy rundt beina deres. |
| Bevissthetsnivået om kapitalismens og imperialismens virkninger og dens natur, er i rimelig god utvikling, men viljen til å ta kampen opp for alvor er stadig relativ lav og har på ingen måte noe masseomfang. |
| Selv om det gjøres stadig nye forsøk på å innskrenke demonstrasjonsretten og andre friheter, er det heller ikke sånn (enda) at fysisk konfrontasjon med voldsmakta er en nødvendighet for å markere protest. Dette er den konkrete, faktiske situasjonen som nødvendigvis må ligge til grunn når en bestemmer seg for aksjonsformer og kampmetoder. |
| Enkelte trotskistiske og anarkistiske grupperinger har en strategi som fører til konfrontasjoner på bekostning av de breie, folkelige manifestasjonenes gjennomslagskraft. De har en egen evne til å feilvurdere (les: overvurdere) bevissthetsnivået og selve demonstrasjonens karakter. Når noen leker «militante» uten å ta hensyn til at de store massene av globaliseringsmotstandere ikke er beredt til å utvide aksjonsformene der og da, fungerer de med eller mot sin vilje som provokatører. Det gir særdeles lett spillerom for politiets egne provokatører, og det skremmer sannsynligvis mange potensielle demonstranter fra å vise sin avsky mot for eksempel Verdensbanken. |
| Denne villfarelsen har ved tidligere korsveier, som i Praha og i Göteborg, gitt borgerskapet og deres medier gavepakker, fordi de har kunnet fokusere på forskremte ansatte og kjøpmenn bak knuste butikkvinduer i stedet for tusener og titusener som har markert sin protest mot den moderne kapitalismens frontfigurer. (At det sannsynligvis var politiets egne provokatører som satte det hele i gang, hjelper så lite når folk flest – som ennå ikke er på gata, men sitter foran TV’en – ikke vil tro på det, og når visse organisasjoner i ettertid for sikkerhets skyld forsvarer det...) |
| Resultatet er at noen få ungdommer synes dette er jævla tøft, mens det overveldende flertallet av demonstrantene føler seg overkjørt og misbrukt. Enten kommer de ikke på neste demonstrasjon i det hele tatt, eller de stiller krav om at IS og lignende grupper ikke skal bondefange dem en gang til. Det er dette siste som har skjedd. Vedtaket om at alle organisasjoner som støtter demonstrasjonen mot Verdensbanken må forplikte seg til å avstå fra å bruke vold, er på sett og vis absurd og burde være unødvendig. Problemet er at det er IS og omland som gjennom sin tidligere opptreden har framtvunget et sånt vedtak. Derfor bør de tørke krokodilletårene sine over flertallsvedtaket i Oslo 2002, og bidra til at den nødvendige tilliten som må eksistere innafor en aksjonsenhet, blir gjenoppretta. |
| Vi advarer samtidig mot å gjøre demonstrantene til hovedansvarlige for om en demonstrasjon blir voldelig eller ikke. Voldsutøverne er i liten grad på møtene som planlegger demonstrasjonene, de er på politihuset. Det var ikke demonstranter som skjøt med skarpt mot politiet i Göteborg, men omvendt. |
Fra Revolusjon nr. 24, våren 2002