Snart femti år har gått siden Stalins død. Den 19.
partikongressen i 1952 var den siste han deltok på. Her blinket varsellampene
for sosialismens framtid i USSR.
Av Tavaritsj
Det blir påstått at kritiske ytringer var totalforbudt i Stalins
tid, og at Sovjetstaten og partiet alltid ble framstilt som lytefrie. Enhver
som leser beretninga til den 19. partikongressen til SUKPb, et høyst
offisielt dokument, vil se hvor latterlig den påstanden er. Et mer
sjølkritisk dokument skal en leite lenge etter.
Ingen er feilfrie, og det var heller ikke kamerat Stalin. Stalin gjorde
noen ideologiske, politiske og personlige feilvurderinger i sine siste leveår.
Men Stalin hadde ikke eneansvar for de usunne tendensene i partiet
og staten som Malenkov åpenhjertig skildrer i sin beretning til den
19. partikongressen. Han stilte seg tvert imot i spissen for å slåss
mot dem. Men sjølkritikken til tross: hadde Stalin og den øvrige
partiledelsen innsett hvor alvorlig situasjonen egentlig var? Det er også
sider ved SUKPbs politikk i perioden etter krigen som kan ha gitt revisjonistiske
ideer og elementer manøvreringsrom, både i Sovjetunionen og
i den internasjonale kommunistiske bevegelsen. Det er en kjensgjerning at
både det britiske og det norske kommunistpartiet (NKP) utvikla revisjonistiske
programmer i 1953, altså flere år før Khrustsjovklikken
hadde konsolidert sine posisjoner og gjennomført sin fredelige kontrarevolusjon.
Dette er spørsmål vi vil komme tilbake til.
Ingen kritikk kan rokke ved Stalins innsats som framstående marxist-leninistisk
teoretiker og praktiker, som det sovjetiske og det internasjonale proletariatets
mest lojale og sjøloppofrende lederskikkelse gjennom tretti år.
Sovjetunionens kommunistiske parti kom moralsk styrket ut av krigen, og
medlemstallet økte formidabelt (se graf). Samtidig er det sant som
ordtaket sier, at i krig er det ofte de beste som dør. Mange av partiets
beste, mest velskolerte og erfarne kadre sto i første rekke og falt
i kampen mot nazismen. Partiet var følgelig kvalitativt svekket, og
mer sårbart enn noensinne for revisjonistisk undergraving.
Stalins personlige autoritet og hans nådeløse kritikk av all
slags opportunisme tvang revisjonistene til å holde hodet lavt inntil
han døde.
Sjølkritikken som Malenkov framfører fikk dessverre aldri
praktiske konsekvenser, fordi revisjonistene overtok makta i parti og stat.
Men det var også en kritikk som delvis var subjektiv og moralistisk.
Den gikk ikke i dybden ved å analysere de materielle årsakene
til at de mange usunne fenomenene kunne oppstå. Dette er spørsmål
som ennå ikke er uttømt gjennom marxistisk analyse.