Utsettelsen av undertegningen av MAI-avtalen som høyst sannsynligvis blir resultatet av OECD toppmøtet i Paris 27.-28.april, gir MAI-motstandere verden rundt en sjanse til å intensivere arbeidet mot denne avtalen.
Fra kapitalens og OECD-landenes side har arbeidet med MAI (Multilateral Agreement on Investment) pågått i flere år. Hvorfor har så ikke befolkningen og pressa visst noe om dette? Fordi noen debatt slik debatt -ikke har vært ønskelig, informasjon har derfor blitt holdt hemmelig så godt det har latt seg gjøre.Kapitalens behov for en internasjonal spilleplass uten sjenerende nasjonale, sosiale eller faglige hindringer krever stadig nye tiltak. MAI-avtalen er på en måte EØS-avtalen i n´te potens. Når det gjelder å gi kapitalen ubegrenset bevegelsesfrihet vil den gå utenpå Det indre marked, NAFTA og WTO.
OECD består av 29 land (alle EU-landene, Norge, Sveits, Island, Tsjekkia, Ungarn, Polen, Tyrkia, Australia, USA, Canada, Japan, Sør-Korea, Mexico og Ny Zealand. 477 av i alt 500 av verdens største transnasjonale selskaper har hovedkontor i et OECD-land. Det sier noe om betydningen til disse landene. De fleste av disse transnasjonale selskapene er organisert i enten International Chambers of Commerce (ICC), the US Council for International Businesss (UNSCIB) eller The Roundtable of Industrialists (ERT). ERT er jo godt kjent i EU-sammenheng som arkitekten til gjennomføringen av Det indre marked og Den økonomiske og monetære union (ØMU).
MAI-avtalen er OECDs første internasjonale traktat. Arbeidet ellers er resultat av arbeidsgrupper som kommer med forslag til medlemslandene. På grunn av deres oppfatning av felles grunnlag for økonomi og politikk, blir resultatet ofte lover og avtaler i medlemslandene.
En skulle kanskje tro at MAI var et vakkert kvinnenavn, eller navnet på måneden med både arbeidernes internasjonale kampdag og den mer nasjonale 17. Men det er ikke mye vakkert ved MAI. Det som hovedsakelig ligger i avtalen er ubegrenset rett for investorer å ture fram som de vil, med alle rettigheter. Utenlandske investorer:
Målet er å få et forutsigbart investeringsregime. Det er foreløpig lov å holde noen sektorer utenfor for Norges del vil det i dag si fiskeri- og oljesektoren. Hvordan disse unntakene vil bli behandlet senere er vanskelig å si . Men det er klart at målet er å få til en avtale forholdsvis hurtig. Da kan det være praktisk med nasjonale unntak som følger som vedlegg til avtalen. Senere kan en i MAI ta opp disse unntakene ett for ett. Hvis en ikke oppnår 2/3 flertall vil de bli forkastet!
MAI kan først sies opp etter 5 år, og da vil de selskapene som har investert i løpet av hele perioden være sikret ikke-innblanding eller endring i vilkår de neste 15 årene.
Det er nesten ikke ett område som vil bli beholdt under nasjonal kontroll - det vil ikke finnes muligheter for det. Nasjonale verktøy for styring enten det dreier seg om sosiale spørsmål eller miljøspørsmål forsvinner. MAI er mer et spørsmål om nasjonalstaten som servil tjener for de multinasjonale selskapene. Stort sett vil det det bare være politi og forsvar igjen å bestemme over. Favorisering av egen industri vil bli helt umulig. Nasjonalstaten vil være ansvarlig for brudd på avtalen også økonomisk.
U-landene har selvfølgelig protestert. De fleste mener at avtalen innebærer en innblanding i andre lands anliggender. Det var oppe i WTO for å få til en liknende avtale (MIA) - noe som ble stoppet av Malaysia og India. De kunne likevel ikke hindre at det ble opprettet en arbeidsgruppe i WTO. Målet er nok å få u-landene på plass med bl.a. IMFs hjelp.
Det viktigste som har skjedd i forhold til i hvert fall å få utsatt endelig behandling av avtalen, er Europaparlamentet tilslutning 11.mars til Kreissl-Dörfler-rapporten fra De grønne. Den tar opp en hel rekke motforestillinger i forhold til nasjonal sjølråderett, miljøspørsmål, arbeids- og sosialspørsmål. Den fikk overveldende tilslutning med 437 for, 8 mot og 62 avholdende. Et forslag fra Sosialistgruppen om ikke å gi tilslutning til avtalen i sin nåværende form, fikk også stort flertall.
De siste årene har investeringer over landegrensene økt tre ganger mer enn varehandelen. Mye av dette reguleres gjennom bilaterale avtaler, men dette er ikke nok for den internasjonale kapitalen. Miljøkrav, konsesjonsvilkår, reguleringer, nasjonale bestemmelser, favorisering av nasjonal industri er alle hindringer for den totale globaliseringen som er den transnasjonale kapitalens mål.
Det er også på denne bakgrunn en må se forslaget fra EU-kommisjonen om et transatlantisk indre marked (New Transatlantic Marketplace (NMT) før 2010. Det indre marked i EU er blitt for lite - nå må et felles EU og USA marked til. Hvis alt går som planlagt vil arbeidet med et slikt marked starte ved toppmøtet i mai.
Likevel, det er en motsetning mellom et regionalt marked som Det indre marked eller NMT og en total globalisering. Det regionale vil være en barriere mot land som ikke er med - og på den måten også virke proteksjonistisk. Om kapitalen ender på denne varianten eller et eneste stort marked på verdensplan er også avhengig av styrkeforholdet mellom imperialistmaktene. Hva som er mest til nytte for dem på et bestemt tidspunkt. Men målet er et totalt åpent marked for handel og kapitalflyt. Den "globaliseringen" vi har sett hittil har faktisk vært mest regional.
MAI er ikke minst en avtale for at den internasjonale monopolkapitalen skal få fri tilgang til ressursene i den tredje verden. Den umuligjør også skjerming av spesielle næringer av viktighet for landet. Den indiske forskeren Vandana Shiva tar opp dette i et intervju med Dag og Tid 19.mars 1998: "Dersom Noreg hadde vorte pålagt same krav til liberalisering og privatisering som landa i tredje verda møter i dag, ville de neppe kunna bygd opp oljeindustrien dykkar slik de gjorde. Noreg ville ikkje hatt eit enormt overskot frå petroleumsindustrien til å finansiere ein velferdsstat med, dersom de hadde blitt pålagt same krav som til dømes Mexico og Brasil no møter.De ville heller ikkje hatt ein sjanse til å byggje opp eit sterkt, nasjonalt selskap som Statoil." På spørsmål om det ikke er slik at u-landene faktisk kan velge om de vil være med i MAI eller ikke svarer hun: "I teorien skal det være friviljug, men i praksis vil ikkje landa i sør få noko val. De vil vere eit "take it or leave it"- spørsmål. Dei landa som takkar nei, vil bli møtt av hindringar og sanskjonar av ymse slag, heilt til dei sluttar seg til MAI. Denne prosessen har vi sett tidlegare når nye GATT-reglar er pressa igjennom."
En del bilaterale u-landsprosjekt vil bli umuliggjort.Med MAI kan en ikke knytte betingelser til utnytting av naturressursene, f.eks. i bytte mot teknologiutvikling.
Et av de viktige aspektene ved MAI er at den vil være med på å undergrave streikeretten. Nasjonalstaten blir ansvarlig overfor investeringsselskapet ved f.eks. streik. EU-kommisjonens forslag i forbindelse med transportstreiken i Frankrike, hvor Frankrike ble gjort økonomisk ansvarlig for brudd på reglene i Det indre Marked, vil bli institusjonalisert i MAI.
Globalisering vil føre til større konkurranse fra lavtlønnsland, noe som igjen vil få lønnsmessige konsekvenser i vår del av verden. Det mest sannsynlige vil være lavere lønn - og da særlig for ufaglært arbeidskraft.
Det finnes både norske og internasjonale nettverk mot MAI-avtalen. Her i Norge har ikke arbeidet kommet så langt ennå. Det er viktig at mange miljøer; faglige, miljø, kvinne, solidaritetsmiljøer får kjennskap til avtalen. Fra norske myndigheters side er det få motforestillinger. Utenriksminister Knut Vollebæk hevder at "noe av ideen med MAI er å hindre markedskreftenes frie spill "(Nationen 28.02.98). Hvem er det han tror han lurer?
KMC