Erik Damman har med sitt &laqno;Forum for systemdebatt» skaffet armslag for å rette et kritisk søkelys mot vår tids &laqno;hellige kuer»: Tesene om markedsøkonomiens ubestridelige overhøyhet og den kapitalistiske globaliseringas fortreffeligheter.
Det er en prestasjon i seg sjøl. Etter at Francis Fukuyama, ansatt i det amerikanske utenriksdepartementet, i triumf lanserte boka &laqno;Slutten på historia og det siste mennesket» (The end of history and the last man) etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, har hans postulat vært en &laqno;udiskutabel sannhet» i hele verdens borgerlige etablissement. Kjerna i Fukuyamas &laqno;oppdagelse» er at historia har nådd sitt sluttpunkt i og med kapitalismens endelige seier over sosialismen, og at alt som gjenstår er å &laqno;perfeksjonere» systemet og det borgerlige demokratiet.
Dette tvers igjennom idealistiske historiesynet framkaller straks assosiasjoner til middelalderens pavekirke, hvor &laqno;Den Hellige Stol» konstaterte at jorda var flat, slik Gud skapte den, og at enhver som mente noe annet burde brennes på kjetterbålet.
Den som i dag drister seg til å hevde at en Gud som ser på kapitalismen som høydepunktet i sitt Ðskaperverk» neppe er en Gud, men snarere en Djevel og at den dialektiske utviklingsprosessen for øvrig ikke har det spor med høyere makter å gjøre blir ikke lenger brent på bålet, bare brennmerket i offentligheten som en drømmer og fantast. Slik kan virkeligheten snus trill rundt i menneskenes bevissthet, og det uten at store masser av mennesker i det hele tatt oppfatter det.
Erik Damman er imidlertid en gammel kjetter fra før av, som også for 25 år sia mobiliserte tusenvis av folk i protest mot verdens urettferdighet og den rike verdens fråtsekultur. Det var rett nok i 70-åra. Når han på 90-tallet klarer å mobilisere 1500 folk til et møte for å debattere hva slags økonomisk system vi lever under, er det en bragd. Slik har han gått ut over de aksepterte grensene for demokratisk debatt i Norge, som er å ventilere frustrasjoner over symptomer og virkninger av kapitalismens økonomiske jerngrep.
Derfor er Forum for Systemdebatt, som etter planen skal arrangere nye stormøter til høsten, allerede i utgangspunktet tifold mere verd enn Bondevik-regjeringas navlebeskuende &laqno;verdikommisjon». Forutsetninga er imidlertid at man faktisk tør å stille spørsmålstegn ved sjølve systemets fundament. Hvis ikke, ender man som Fukuyama bare opp med å spørre hvordan det skal &laqno;perfeksjoneres». Det er grunn til å håpe at Damman har utviklet seg bevissthetsmessig noe på 25 år, fra den tida han trodde de fattige skulle få det bedre hvis vi bare alle vi &laqno;rike» i Nord, fra skipsredere til vaskehjelper, spiste knekkebrød og sykla på jobben.
Men følgende smakebit fra presentasjonen av Forum for Systemdebatt, samt det sterke innslaget av brått &laqno;systemkritiske» AUF-broilere og desslike i Samfunnssalen i Oslo, får oss til å tvile:
&laqno;Vår tids liberalistiske konkurranseøkonomi bygger på ideen om at en uhemmet kamp om økonomisk egennytte til sist skal bli til alles beste. Selv om denne ideen nok har vist seg å være bedre enn den kommunistiske ovenfrastyring, har også det herskende system av fri økonomisk konkurranse vist seg uegnet for å løse vår tids hovedutfordringer.»
Sjølsagt er det et poeng med &laqno;bredde» for å sikre en omseggripende debatt. Men her har man alt fra første stund lagt seg flat for de rådende ideologiske vinder. Damman vil trolig innvende at dette er for å unngå stigmatisering og forsøk på å kvele enhver debatt i starten.
Men det gjenstår som en ubestridelig sannhet at hvis man først seriøst skal drøfte et økonomisk og politisk system som har &laqno;vist seg uegnet for å løse vår tids hovedutfordringer», da må man også seriøst drøfte hva slags system som bør erstatte det nåværende økonomiske regimet. Et systemskifte innebærer nødvendigvis at man går videre til sosialismen, ettersom veien tilbake til føydalisme og merkantilkapitalisme forlengst er grodd igjen.
Hvis dette ikke i en eller annen form skulle bli konklusjonen på systemdebatten, er det vanskelig å skjønne annet enn at Damman-bevegelsen ender opp med å skrive ut resepter som skal redde imperialismen fra sine egne banemenn: arbeiderklassen og verdens undertrykte folk og nasjoner.
Systemdebatten gir anledning til å igjen å flytte nettopp dette spørsmålet høyere på den politiske dagsorden. Den anledninga må ikke skusles vekk.