Glem forventningene om nye rentekutt. Norges Bank kan komme til å sette renta ytterligere opp, ikke ned, hvis det er nødvendig for å hindre overoppheting av norsk økonomi, er budskapet.
Trusler om rentehopp og prisstigning er nærmest rituelle i forkant av tariffoppgjørene. Likevel har det skjedd noe nytt i argumentasjonen for pengepolitikken etter at sentralbanksjef Gjerdrem inntok Norges Bank-palasset. Plutselig er det ikke lenger stabilisering av valutakursen i forhold til andre europeiske valutaer som er det maktpåliggende, men å bringe pris- og kostnadsveksten ned mot europeisk nivå.
Med andre ord har sentralbanken i praksis lagt om til såkalt inflasjonsmål etter EU-modell, uten at det foreligger noe politisk vedtak om dette. Protestene har knapt vært hørbare.
Valutaforskriften av 1994 pålegger Norges Bank å stabilisere kronekursen i forhold til europeiske valutaer (euro). Hvis en ser på utviklinga av kronekursen det siste året, forstår en hvorfor argumentasjonen er lagt om. Krona er sterk som en bjørn sammenliknet med det norske borgerskapets skreddermål: euroen. I mer enn ett år, siden april 1999, har kronekursen ligget rundt sitt såkalte utgangsleie i 1992, den gangen krisa framtvang en flytende kurspolitikk.
Sjølsagt har dette sammenheng både med en svekka euro og med kraftig stigende oljepris i samme periode. Ikke desto mindre er det erklærte målet for pengepolitikken med dette innfridd, og begrunnelsen for rentehoppene i 1998 må i dag være begrunnelse for at renta blir satt ned. Styringsrentene ble satt gradvis ned med tilsammen 2,5 prosent i 1999, men så sa Norges Bank definitivt stopp enda det fortsatt er et sprang på flere prosent ned til det europeiske rentenivået.
EU opererer med en &laqno;uavhengig» sentralbank som er fristilt fra enhver politisk kontroll. Det var en av grunnene til at det norske folket sa nei til EU. Styringa av den norske penge- og finanspolitikken tilligger Finansdepartementet og politikerne. I hvert fall på papiret.
Men politikerne, enten vi har ei &laqno;nei»- eller ja-regjering, lar sentralbanken gjøre akkurat som den vil. Også på dette området har de abdisert til fordel for &laqno;markedskreftene». Heller ikke LO lar høre fra seg, enda fastkurspolitikken var ett av ankerfestene i det såkalte soliadritetsalternativet.
Norges Bank skal ikke drive politikk, men gjør det allikevel. Og det synes politikerne og kapitalmakta er helt greit. Fordi det viktigste er at sentralbanken fører en arbeiderfiendtlig politikk.