Norge og det norske borgerskapet er en del av det imperialistiske verdenssystemet, og har vært det siden tidlig i det 20. århundret. Etter siste verdenskrig ble Norge for alvor integrert i verdensimperialismen, og har de siste årtiene albuet seg fram til en mere framskutt plass ved de rikes bord.
Påstanden om at Norge først de siste åra er blitt en imperialistmakt, og at dette er en utvikling man så å si kan snu tilbake til det gamle ved å avvikle oljefondet, nekte å delta i utenlandske militæroperasjoner osv., minner mest om nasjonalromantikk. Det er riktig at Norge siden 70-tallet har fått langt større økonomiske muskler og fører en uttalt aggressiv politikk på verdensarenaen -- i første omgang økonomisk, men gradvis også militært. Norge er dermed blitt en langt sterkere og mer aggressiv imperialistisk aktør enn før. Norge var likevel ingen imperialistisk uskyldighet på 20- og 30-tallet, men brukte skipsfarten og fiskeriene som springbrett for kamp om arktiske og antarktiske kolonier. Kampen om herredømmet over Grønland, der Danmark gikk av med seieren, var ett blant flere konkrete uttrykk for imperialistiske ambisjoner.
Om borgerskapet hadde visse nasjonale trekk og følte et visst nasjonalt ansvar før 1940 (noe som kan diskuteres sett i lys av borgerklassens svik og takketaler til Quisling), er det norske borgerskapet av i dag et reint imperialistisk borgerskap, som når som helst begår nasjonalt forræderi for å sikre fortsatt utbytting av arbeiderklassen. At det sikkert vil finnes unntak blant enkeltpersoner i herskerklassen, endrer ikke ved dette, like lite som det norske storborgerskapets interesse av EU-medlemskap er udiskutabelt sjøl om enkelte monopolkapitalister (som Jens P. Heyerdahl) har stått på nei-sida.
"Tidligere gikk borgerskapet for å være nasjonens leder, det forsvarte nasjonens rettigheter og selvstendighet, satte dem "høyest av alt". Nå er det ingenting igjen av det "nasjonale prinsipp". Borgerskapet selger nå nasjonens rettigheter og uavhengighet for dollars. Den nasjonale uavhengighet og nasjonale suverenitets fane er kastet overbord", sa Stalin allerede i 1952, og la til at det var arbeiderklassen og de kommunistiske partiene som måtte løfte denne fanen og bære den videre.
Et blikk ut av vinduet er nok til å se hvordan det norske borgerskapet, helt siden NATO-medlemskapet ble planlagt i London under krigen, manipulert gjennom Stortinget i 1949 og seinere de gjentatte forsøkene på å få Norge inn i det tidligere EEC, nå EØS og EU, har "solgt nasjonens interesser for dollars" (eller euro, om man vil).
En ting er at folk flest lar seg lure av borgerskapets "nasjonale" retorikk og eufori rundt alt fra norske idrettsprestasjoner til norsk militær innsats i Libanon, Bosnia eller Kosova. Verre er det at revolusjonære gjør det samme.
Både Lenin og Hoxha pekte på dette hykleriet: "De såkalte "venstrefolka" skriker opp om "revolusjonære åtgjerder", men setter så straks begrensninger for dem. De "forklarer" at revolusjonære åtgjerder ikke er på sin plass på alle områder og på alle felter, men at det bare er noen "forandringer" som trengs. [...] I likhet med borgerskapet ser "venstrefolka" på militærapparatet som en "uinntakelig festning" og reiser ikke en gang oppgaven med å desintegrere, demoralisere og ødelegge det."1)
Motviljen mot å se statens klassekarakter i hvitøyet, gir seg uttrykk i fortvilelse over at det hittil fredelige, lille Norge er i ferd med å bli en imperialistisk voldsforbryter. Ettersom Norge under den kalde krigen var utsett til å være landfast hangarskip og spionsentral for USA-imperialismen, og norske soldater kanonføde for panserdivisjoner østfra, var det lettere å fastholde myten om at militærapparatet hadde en defensiv karakter. I den norske etterkrigspolitiske situasjonen, med et sosialdemokrati som lot som om det var "brobygger" mellom øst og vest, var dette også en fornuftig imperialistisk strategi.
Nå har NATO og USA andre behov, og det blir krevd at norske soldater skal ofre livet andre steder.
Men den norske borgerklassen har ikke endra karakter sjøl om Warszawapakten brøt sammen for ti år siden. Borgerskapet var imperialistisk og antinasjonalt og det er imperialistisk og antinasjonalt. Derfor oppfyller det sine fellesimperialistiske forpliktelser uten å mukke.
Det er ikke sånn at borgerskapet velger om det skal stå for en imperialistisk politikk eller ikke. Det norske økonomiske systemet i form av utvikla monopolkapitalisme er i sin natur imperialistisk, og følgelig er den norske staten en imperialistisk stat som har til oppgave å sikre den norske monopolkapitalens interesser -- uansett om de befinner seg på norsk jord eller et annet sted på kloden.
At Statoil, Hydro, Norske Skog osv. kappløper om å investere kapital og utplyndre andre nasjoner, setter den norske imperialismen i relieff og tydeliggjør dens egentlige hensikter. Alt dette er uttrykk for den norske borgerklassens grunnleggende monopolkapitalistiske karakter, men det er ikke årsaken til at Norge er imperialistisk.
Grunnen til at vi går såpass detaljert til verks, er at deler av den norske venstrefløyen, enten de nå vedgår det eller ikke, forestiller seg imperialisme som en valgt politikk. Akkurat som småborgeren fortviler over at staten ikke tjener den lille manns interesser, fortviler en del radikalere over at den norske imperialismen opptrer vemmelig internasjonalt. For å få til ei endring gjelder det å skifte kurs, omdisponere forsvarsbudsjettet, bytte ut politikere og styrke "den gode sida".
"Er det norske militærapparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side."2 )
Med disse orda oppsummerer Mass Soldal Lund, Akershus RV, det håpløse dilemmaet som mange revolusjonære med bakgrunn i den maoistiske tradisjonen havner i på dette området. Forsvarerne av dette standpunktet er enige i at den borgerlige hæren er borgerskapets våpen mot arbeiderklassen, og de er imot at denne hæren skal settes inn mot andre folk og nasjoner. Men samtidig mener de at den samme hæren ikke må svekkes, fordi den er nødvendig for å "forsvare landet".
I ord anerkjenner de at Norge er et imperialistisk land med et imperialistisk borgerskap, som vil bruke militærapparatet til sin klasses imperialistiske formål, ikke minst mot arbeiderklassen. Likevel har denne hæren altså ei progressiv side, sjøl i et NATO-land?
Ja, mener de. Det progressive er tilmed "hovedsida". "Det vil si at jeg mener forsvarsfunksjonen til militærapparatet fortsatt er den viktigste og at militærapparatet derfor i hovedsak er bra." (Opprør 4/1999)
Lund framfører her oppfatninger som fortsatt har relativt stor oppslutning i RV/AKP-miljøet, 20 år etter at AKP lanserte sitt berykta militærprogram og snart ti år etter at den utpekte hovedfienden, det sosialimperialistiske Sovjet, gikk i oppløsning.
Etter vårt syn er dette nok et uttrykk for opportunismen og den gamle teorifiendtligheten på norsk venstreside, som i lang tid har skapt rom for illusjoner om det borgerlige demokrati og imperialismen i alminnelighet, og det borgerlige norske demokrati og norsk imperialisme i særdeleshet.
Før vi går videre, må vi stille et avklarende spørsmål: Kan en borgerlig hær være progressiv?
Det er lett å svare ja på dette spørsmålet hvis en tar utgangspunkt i en nasjon som nettopp har gjennomført eller er i ferd med å gjennomføre en nasjonal frigjøring eller en borgerlig-demokratisk revolusjon. Det gjelder for eksempel den norske hæren i 1905, den spanske republikkens styrker i 1936, og for eksempel den venezuelanske hæren nå, i tilfelle USA skulle forsøke seg på en invasjon for å styrte den folkekjære nasjonale presidenten (og offiseren) Hugo Chavés.
I en helt spesifikk historisk situasjon kan også militærapparatet i et utvikla kapitalistisk land fungere "progressivt", i den grad det objektivt forsvarer nasjonale og folkelige interesser. Deler av den norske hæren fungerte slik i 1940, i første rekke takket være innsatsen til lavere befal og menige soldater. I denne situasjonen fungerte også vår danskfødte monark, kong Haakon, progressivt -- i motsetning til Stortingsflertallet. Kongens holdning var en avgjørende faktor som bidro til å hindre det norske borgerskapets totale nasjonale forræderi.
En slik spesifikk situasjon er utgangspunktet for argumentene for "en betinget støtte" til den norske NATO-hæren. Dét kunne, som vi ser, like gjerne anføres som argument for en betinget støtte til monarkiet.
Hvis en fascistisk stormakt skulle angripe norsk område, og hvis den norske hæren og de norske offiserene oppfordrer til motstand, vil norske arbeidsfolk helt sikkert følge oppfordringa. Man tar utgangspunkt i noe spesifikt, som så blir alminneliggjort.
Men hvor sannsynlig er et sånt scenario?
Ingen fascistisk stormakt truer norsk territorium, og i den grad det eksisterer en trussel om militær okkupasjon, så kommer den i dag i første rekke fra "våre allierte", det vil si NATO/USA, eventuelt den nye EU-hæren under tysk kommando. Det endrer ikke en tøddel ved sakens kjerne at et slikt hærtokt vil bli pakket inn i teser om "preventivt forsvar av norsk suverenitet" eller lignende imperialistretorikk.
Et eventuelt angrep på Norge vil skje som ledd i utbruddet av eller forberedelsene til en omfattende røverkrig mellom to blokker av imperialistiske røvere. Det norske statsapparatet og overkommandoen vil velge ett av to: innordning under kommandolinjene til den ene av røverblokkene, eller kapitulasjon og demobilisering. I begge tilfeller vil forræderiet naturligvis bli rettferdiggjort med bøtter av "nasjonal" retorikk og propaganda. For utbytterne vil hovedsaken være å sikre business as usual.
Forsvarerne av "Forsvaret" tar gjerne utgangspunkt i den antifascistiske alliansen under 2. verdenskrig, hvor det som i utgangspunktet var en klassisk imperialistisk krig endret karakter da det ble åpenbart at krigens hovedhensikt var å knuse det sosialistiske systemet som var etablert i Sovjetunionen. Folkeopinionen i de gamle vestlige demokratiene sammen med taktiske og strategiske bommerter fra Hitlers side, muliggjorde denne alliansen, som historisk sett var unik og spesifikk der og da.
I dag finnes det ikke noe sosialistisk land, og det finnes (foreløpig) ingen aggressiv stormakt av Nazi-Tysklands type. Sjølsagt finnes det aggressive stormakter, men de er hver for seg eller samlet ennå ikke beredt til å iverksette en storstilt militær erobringskrig på det europeiske kontinentet. Dels fordi de ikke er militært sterke nok (EU), dels fordi de har en økonomisk og militær dominans som gjør det unødvendig (USA).
Derfor blir fokuseringa på den norske borgerlige hærens mulige progressive rolle i en hypotetisk krigssituasjon en avsporing fra det saken gjelder. Man ser også bort fra den kjensgjerning at Norge i 1940 var en ung nasjon og svakt utvikla som imperialistisk land, med betydelige rester av et nasjonalt orientert borgerskap, skjønt den norske herskerklassen allerede da i det alt vesentlige støtta seg på den britiske imperialismen (som viktigste handelspartner), når den ikke forsøkte å balansere mellom stormaktene Tyskland og Storbritannia. Man ser også bort fra at Norge på dette tidspunktet var formelt uavhengig av militærallianser.
Forestillinga om at det borgerlige norske militærapparatet kan forsvare folkets og nasjonens interesser bygger på en illusjon: illusjonen om den borgerlige norske staten som annerledes enn andre imperialistiske stater, en illusjon som nok også henger sammen med forestillinger om at det norske borgerlige "folkestyret" kan forvandles til et "sosialistisk folkestyre".
De som kaller seg revolusjonære og tilmed marxister og leninister, velger bort Lenins krystallklare vurderinger når det gjelder det borgerlige militærapparatet og kommunistenes holdninger til krig og krigsbudsjetter, standpunkter som er lagt fram i for eksempel Den proletariske revolusjonens militærprogram3 ) og andre skrifter, og som ikke er til å misforstå. Lenin nevner til og med det (dengang) ikke-imperialistiske Norge når han sier "Ikke ett øre, ikke en mann" til den borgerlige hæren, ja ikke engang til den borgerlige milits.
Hvis man mener at den borgerlige hæren i et imperialistisk land under visse betingelser kan fungere progressivt, da mener man også at imperialismen som sådan har "ei progressiv side". Imperialisme er reaksjon over hele linja. Det fins ingenting progressivt ved den, om man ikke kynisk mener at voldtekten på de imperialistisk undertrykte landa og folkene der fremmer den globale økonomiske utviklinga, slik som lederne i de imperialistiske blokkene og i Verdens handelsorganisasjon WTO hevder.
To strategiske hovedoppgaver må løses før det kan bli snakk om noen revolusjon, før det kan bli snakk om noen sosialisme. Den ene er å samle arbeiderklassens flertall slik at den er villig til å følge kommunistenes paroler når tida for opprør er moden. Den andre er å oppløse og undergrave den borgerlige hæren, slik at militærapparatet blir et ubrukelig redskap for den herskende klassen.
Den som "glemmer" den ene av disse to oppgavene, er ingen virkelig sosialist og revolusjonær. Det samme gjelder den som er enig "i prinsippet", men som har tusen "realistiske", "situasjonsbestemte", "materialistiske" eller "marxistiske"(!) begrunnelser for at det er for tidlig å ta fatt på sånne spørsmål, ikke bare hva gjelder den praktiske og organisatoriske sida, men også på det teoretiske og programmatiske området.
Tida er ganske riktig ikke moden for en konkret plan for det revolusjonære opprøret, og vil ikke være det på lenge. Men tida er absolutt moden for teoretisk klargjøring og utforming av hovedprinsippene for en revolusjonær strategi, der også grunntrekka i ei militærpolitisk taktisk linje inngår.
Det er innlysende at alle progressive kjemper for en vernepliktshær som et bedre alternativ enn enn profesjonell, verva hær. Grunnene er åpenbare: en hær som gjenspeiler et tverrsnitt av befolkninga, vil vanskeligere la seg bruke mot folket. Hvis noen skal ha våpenopplæring, er det en fordel at arbeidere får sånn opplæring.
Vi er derfor sjølsagt motstandere av at en profesjonell hær skal erstatte vernepliktshæren.
Men betyr det at kommunister og revolusjonære er forsvarere av den borgerlige imperialistiske hæren, så lenge den er en vernepliktshær?
Nei. Vi er imot alt som styrker eller bidrar til å opprettholde borgerskapets herredømme, og hæren er borgerskapets siste skanse mot revolusjonen.
Det ville for eksempel være merkelig om de islandske arbeiderne, som lever i et land uten militærapparat, skulle gå ut med krav om at borgerskapet skal opprette en vernepliktshær! Hvordan ville det ta seg ut om de tyske kommunistene krevde raskere opprustning av Bundeswehr? Ville den russiske revolusjonen noensinne ha funnet sted og seiret om bolsjevikene ikke hadde sabotert "fedrelandsforsvaret" og vendt våpna mot sine egne generaler?
Mens kampen mot den borgerlige staten og hele dens voldsapparat er et strategisk spørsmål, er måten man kjemper på i det enkelte land et taktisk spørsmål. I Norge betyr det å gå imot at vernepliktshæren erstattes av en verva hær. På Island betyr det å motsette seg alle forsøk på å etablere et eget militærapparat. I Russland eller USA kan det være riktig å gå inn for desertering, og så videre.
Tilsvarende når det gjelder spørsmålet om kvinnelig verneplikt. Vi vil heller ha kvinnelig verneplikt enn verva mannlige eller kvinnelige befal og soldater. Men er vi da for kvinnelig verneplikt? Nei! At også kvinnene blir militarisert har ingen ting med "likestilling" å gjøre, det har å gjøre med at det borgerlige voldsapparatet og den ideologiske indoktrineringa blir mer omfattende. I stedet for at arbeiderkvinnene er dobbelt undertrykt, blir de som soldater tredobbelt undertrykt. Men hvis borgerskapet likevel presser igjennom at kvinnene skal militariseres, så sier vi: heller allmenn verneplikt for jentene enn profesjonelle avdelinger.
Det virkelig reaksjonære i dagens situasjon er opportunistiske ideer om at den tvers igjennom imperialistiske norske staten har "progressive" eller "nasjonale" trekk.
I et imperialistisk land vil hæren ikke forsvare nasjonale interesser, men bare imperialistiske interesser. NATO-medlemskapet er en garanti for at hæren vil fungere som part i en imperialistisk røverkrig, og at landet blir lagt åpent for "alliert" okkupasjon.
Det går ei linje fra forestillinger om den "nasjonale" norske imperialismen, der arbeidere og borgerskap er allierte mot imperialistiske fiender, til ideer om et "sosialistisk folkestyre" der arbeiderklasse og borgerskap lever i en form for demokratisk harmoni mellom klassene. Opportunistene i militærspørsmålet, enten det er pasifistene som tror på ønskedrømmer om "avrustning" og "nøytralitet" under imperialismen, eller de som er opptatt av "landets forsvar" hånd i hånd med borgerskapet, unngår revolusjonens hovedspørsmål: Borgerkrig mot herskerklassen for å styrte den borgerlige statsmakta.
Paroler skifter klassekarakter avhengig av tid og sted. Parola om et sterkt, uavhengig nasjonalt forsvar i Norge er etter vår mening ei reaksjonær og opportunistisk parole. Den er dessuten illusorisk for ethvert lite imperialistisk land, med begrensa økonomi og militær kapasitet. I virkeligheten gir den bare mening i kapitalistiske stormakter som Russland eller Tyskland, og framfor alt i USA -- der parola for lengst er virkeliggjort.
Marxist-leninistene er tilhengere av denne parola i et helt bestemt og spesifikt historisk framtidsperspektiv: i et sosialistisk Norge omringa av imperialistiske fiender. Først da kan ei slik parole virkeliggjøres, først da får den mening.
Det borgerlige militærapparatet er verken uavhengig eller nasjonalt. Den sosialistiske forsvarsmakta vil være begge deler.