Ecuador er et land i Latin-Amerika som vanligvis er helt fraværende i det europeiske og norske nyhetsbildet.
Men ved inngangen til år 2000 kom Ecuador på nyhetskartet med et smell. Et helt folk, både den spansktalende majoriteten og den store indianske minoriteten, var på gatene og krevde "dollarpresidenten» Jamil Mahuad vekk. Arbeiderne, bøndene, indianerne, mengder av soldater og offiserer, ja, tilmed deler av presteskapet, var i ferd med å gripe samfunnsmakta ja, de grep den i provinsene, og for en stakket stund i hovedstaden Quito. Den forhatte president Mahuad måtte gi etter, og gå av.
Men da det sosiale opprøret var i ferd med å bli en revolusjon, kom svakhetene i opprørsbevegelsen og mangelen på en klar strategi til syne. To ulike linjer for kampen og kompromissvilje i forhold til de væpna styrkene, var faktorer som gjorde at borgerskapets maktstrukturer forble intakte.
Visepresident Noboa overtok der Mahuad slapp. Men Ecuador er likevel ikke det samme som før. Massene har mistet illusjoner om borgerskapets institusjoner, og har vist at de kan og vil kjempe for å få sin egen regjering. Folket har høstet viktige erfaringer som vil få førsterangs betydning ved neste korsvei. Det marxist-leninistiske partiet PCMLE, som er ei viktig politisk kraft i arbeiderklassen og i flere masseorganisasjoner, forklarer hvordan og hvorfor det skjedde i dette spesialnummeret av Revolusjon.
Medieblaffet rundt Ecuador har forlengst fortatt seg. Men folket fortsetter kampen hver eneste dag, gjennom streiker, aksjoner og protester mot innføringa av dollar som landets valuta. Slaget om hvem som vinner, arbeiderne og folket eller dollarborgerskapet og de reaksjonære, er på ingen måte endelig avgjort. Mediene vil snart på nytt bli nødt til å interessere seg for landet ved ekvator.
Hendelsene i Ecuador er for noen en ubehagelig påminnelse om at den rådende besvergelse om at kapitalismen er uovervinnelig og at sosialismen er død og begravet, ikke stemmer overens med virkeligheten.
I Ecuador, Colombia og Venezuela er ikke sosialisme og kommunisme skjellsord, men folkekjære uttrykk for framtidstro og kampvilje. Motstanden mot imperialistisk utplyndring ikke bare vokser, den blir stadig mer politisk bevisst og bedre organisert.
Denne situasjonen er utålelig for verdensimperialismen, som bruker gulrot og pisk for å stabilisere en truende situasjon og dens mulige smitteeffekt. Truslene om blokade av Ecuador og sabelrasling til støtte for "demokratiet" à la Mahuad, var utvetydige i januar. Nå pumper Pengefondet og Verdensbanken inn nye lån, med enda mer privatisering og sosiale nedskjæringer som motkrav.
Med Norge som ivrig medaktør, lanserer imperialismen forlokkende "fredsplaner» av typen Plan Colombia for å vingeklippe en gerilja på offensiven. Og de militære intervensjonsplanene ligger sjølsagt på lur.
Det amerikanske senatet har vedtatt at USA skal sprøyte inn 1,3 milliarder dollar (12 milliarder kroner) i et såkalt militært bistandsprogram til Colombia. Landet er fra før av nummer tre på denne lista over våpenmottakere. De militære og paramilitære dødsskvadronene har i årtier spredd terror og død, etter omhyggelig opplæring fra USA-imperialismens eksperter.
Skalkeskjulet USA bruker for sin nye militære opptrapping, er kampen mot narkotika. Men alle vet at dette er et falskt påskudd for å støtte den skitne krigen som regimet i Bogota fører mot sitt eget folk og mot landets framgangsrike (og Latin-Amerikas eldste) geriljabevegelser FARC, EPL og ELN. Den nye omdreininga i militær støtte til Colombia peker i retning av direkte og åpen militær intervensjon i Colombia, eventuelt også i nabolanda Ecuador og Venezuela.
Situasjonen i Ecuador må derfor sees i sammenheng med forholdene i det øvrige Latin-Amerika, og ikke minst i sammenheng med de for imperialismen like problematiske og enda mer oljerike nabostatene.
De revolusjonære kreftene i Ecuador er mer enn klar over denne sammenhengen, og det er ingen tilfeldighet at Quito var vertsby for det 4. seminaret om revolusjonens problemer i Latin-Amerika der kommunistiske og revolusjonære partier fra hele kontinentet ikke nøyde seg med å utveksle synspunkter, men la konkrete føringer for utvikling av den gjensidige solidariteten. Resolusjonen fra seminaret er en av de utvalgte artiklene i dette temanummeret.
Redaksjonen
September 2000