Det går knapt en dag uten varsel om forestående bank-, finans- eller industrifusjoner i den gigantiske monopoliseringsprosessen ei utvikling som misvisende blir kalt liberalisering.
Trenden er internasjonal. Ikke minst innenfor bilindustrien og IT-sektoren foregår det "fiendtlige" og "vennligsinnede" oppkjøp for astronomiske summer, med nasjonale juveler som innsats: Britiske Rover er blitt tysk, eid av BMW. Tyske BMW kan på sin side bli amerikansk, som del av Ford-konsernet. Vi nøyer oss med dette ene eksempelet. Bare for bilindustrien aleine er oppkjøps- og fusjonslista lang nok til å fylle mange spalter. Her skal vil begrense oss til det norske scenariet.
Kjell Inge Røkke driver ikke som sine klassefrender med bortforklarende snikksnakk om arbeidsplasser, nasjonale hensyn og andre uvesentligheter. Etter først å ha tømt havet utenfor Alaska, og deretter kjøpt opp norsk fiskeindustri med tilhørende fiskekvoter, greide Røkke og Gjelsten på kreativt vis å få hele handa nedi honningkrukka som det norske industrilokomotivet Aker en gang var. Det nye Aker RGI er under Røkkes ledelse blitt et såkalt investeringsselskap. Partering og salg av industrivirksomheten har skapt en umåtelig pengebinge for fiffige aksjeraid og finansspekulasjoner.
Etter at Røkke, med sanksjonering fra statsråd Sponheim, sikra seg 100 prosent kontroll med selskapet, har det også forsvunnet fra børsen, og dermed fra muligheten for et visst offentlig innsyn. Røkke har 4,5 milliarder i gjeld, hvorav halvparten gitt av den statskontrollerte DnB, som muliggjorde oppkjøpsrunden. Hvor mange arbeidsplasser vil bli ofret når Røkke skal oppfylle sine forpliktelser overfor kreditorene?
Ap brukte det "nasjonale" argumentet da Hydro og Statoil i fellesskap fikk lov til å partere Saga sommeren '99 angivelig for at selskapet ikke skulle falle på utenlandske (franske) hender. Røkke har på sin side krevd innpass på norsk sokkel for selskapet Aker Maritime, med støtte fra LO-toppen. I motsatt fall truer han med salg av selskapet. Her prøver Røkke åpenbart på en reprise på erobringa av fiskekvoter. Han fikk allerede i 1999 positivt tilsagn fra den som nå er blitt statsminister, Jens Stoltenberg
Dette er et forspill før den virkelig store privatiseringsfesten, nemlig delprivatisering av Statoil, hvor planen er at Statoil også skal få hånd over den direkte statseide delen av oljeindustrien SDØE for å bli "store nok til å operere som internasjonal aktør".
Mens olje som kjent både er brennbart og egnet som smøremiddel, er det ikke mindre viktig å ha nettverket i orden.
Via den sosialdemokratiske spindelvever Tormod Hermansen, hadde regjeringa spunnet en aksjonæravtale som skulle sikre mot at både hovedkontor og det nye selskapets juvel mobildivisjonen skulle bli flagget ut til det svenske Silicon Valley i Kista. Dette kunne slå beina under delplan X i føljetongen om IT-byen på Fornebu. I kulissene spøkte kampen mellom rivaliserende fraksjoner i den norske kapitalisteliten, blant annet om hvem som skal fråtse i restene av det som en gang var kjent som Oslo lufthavn Fornebu. Fusjonen ble som kjent reversert. En flodbølge av "nasjonalistisk" og anti-svensk retorikk skulle lede oppmerksomheten vekk fra den norske maktlobbyens markedsregatta, en halsbrekkende seilas hvor innsatskapitalen er tjuvegods: selskaper skapt og finansiert av flere generasjoner av det norske folket. Markedsliberalisten Carl I. Hagen tordnet mot de markedsliberale "svenskene", og var plutselig opptatt av å verne om "Norges nasjonale interesser", sammen med Ap, FrP, H og KrF.
Først ville den norske borgerklassen på død og liv ha et stort, fusjonert børsnotert teleselskap på markedsliberalismens grunn, men lagde bråk i samme øyeblikk som det nye selskapet fungerte på monopolkapitalistiske premisser. Da forsto naturligvis den svenske storkapitalen ingenting, ut fra normal kapitalistisk logikk. I et kapitalistisk konsern er det profitten, og bare den, som teller; den største aksjonæren vil bruke kjøttvekta hemningsløst for å sikre maksimal fortjeneste. Slik resonnerte den svenske eiermajoriteten (60 prosent) da styreformann Jan Åke Kark brukte sin famøse dobbeltstemme for å overkjøre planene til Tormod Hermansen & Co. En avtale aksjonærene imellom er skjøre greier når det er markedet og aksjeloven som avgjør hvor skapet skal stå.
Tilsynelatende led de norske representantene og Telenor et sviende nederlag. Mon tro om ikke "nederlaget" var forutsett i det minste som et alternativ B. Resultatet er nemlig at den politiske og industrielle mafiaen her til lands ser ut til å høste dobbel gevinst på sikt:
· I ei tid med rutinemessig nasjonal utflagging og underkastelse for EU og NATO, kunne det politiske miljøet framstå med "nasjonal" patos og inderlighet.
· Den omforente lærdommen av fiaskoen foreligger allerede som fasit: Det er ille, men kanskje uunngåelig, at staten med sine finansielle ressurser opererer som eier i moderne storselskaper, men politikere må ikke under noen omstendigheter forsøke seg som aktive eiere og administratorer. Det kan bare gå galt
· Det selvsamme kobbelet har i samme slengen beredt grunnen for en langt mer markedsliberalistisk tilpasning av Telenor ved at selskapet reellt fallbys langt større og mer antinasjonale og fagforeningsfiendtlige telemonopoler enn svenske Telia f.eks. telemonsteret British Telecom, som Telenor allerede samarbeider med. I mellomtida prøver Telenor å ta nye jafser på det internasjonale telemarkedet.
Vi har alternativer, og vi skal bevege oss raskt, har Hermansen sagt. Det er liten tvil om at Stortingsflertallet og borgerklassen vil gi grønt lys for nye fusjonsferder. Profitørene kan trygt utnytte det faktum at det kapitalistiske Norge bygger på retten til å tjene seg søkkrik på flertallets bekostning, og at funksjonen til politikere og lovverk er å sikre at det fortsetter slik.
Fra Revolusjon nr. 18, våren 2000