De første arbeidervern- og fabrikktilsynslovene kom som følge av fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. Arbeiderskene krevde, ved siden av høyere lønn, kortere arbeidstid og hygieniske forbedringer i kampen mot fosfornekrosen. Lege Ebba Wergeland i Arbeidstilsynet er derfor trygt historisk fundert når hun kobler arbeidstid med forekomsten av muskel- og skjelettsykdommer.
Det viktigste enkelttiltaket mot yrkesskader er kortere arbeidstid. De siste årene har tallet på uføretrygdede økt svært mye. Det er altså stadig flere som støtes ut av arbeidslivet. Derfor er det jo tragisk også i arbeidsmiljøsammenheng, at krav om kortere arbeidstid er nesten fraværende i dette tariffoppgjøret.
Arbeidsmiljøloven av 1977 (AML) ble til i en periode i Norge hvor forholdet mellom arbeid og kapital var mindre forrykket til kapitalens fordel enn i dag. Loven har vært et brukbart redskap for forbedring av ansattes arbeidsmiljø, og har gitt utstrakt makt til verneombudene. AML og senere forskrifter som internkontrollforskriften (nå omdøpt til systematisk helse, miljø og sikkerhetsarbeid), legger opp til at arbeidsgiver og arbeidstaker lokalt skal kunne løse arbeidsmiljøproblemene. Men loven inneholder også en rekke regler for arbeidsmiljø og velferd bl.a. regler om bruk av overtid og nattarbeid og stillingsvernet.
Utvalget ble satt ned 19. mars 1999 med professor Tom Colbjørnsen som leder. Mandatet var "å legge premisser for en fremtidig gjennomgang av reguleringssystemet i arbeidslivet med særlig vekt på arbeidsmiljøloven". Innstillingen ble levert 2. desember 1999 og inneholder utvalgets beskrivelse av "dilemmaer i forbindelse med fleksibilitet", en sammenligning av fleksibilitet i norsk og internasjonalt arbeidsliv, samt en beskrivelse av regelsystemet i Norge og i EU og spesielt om emnene arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern.
Noe som slår en ved første gangs gjennomblading av den 137 siders innstillingen, er i hvor stor grad påvirkning fra EU og EØS-avtalen har hatt og forventes å ha på norsk arbeidslivspolitikk. EUs markedsliberalistiske holdning og prinsippet om fri flyt av arbeidskraft ligger allerede i bunnen for endringer i stillingsvernet som er kommet gjennom bl.a. Blaalidutvalgets innstilling. Retten til fast jobb og retten til kollektiv avtale på lønns- og arbeidsvilkår er rettigheter som faller bort til fordel for privat arbeidsformidling og korttidskontrakter. I EU er antallet faste jobber på retur til fordel for korttidskontrakter.
Allerede i begynnelsen av innstillingen anes hvilken retning argumentasjonen og problemstillingene tar. Det som ifølge utvalget er utfordringen på arbeidsmiljøområdet er "å justere lovbestemmelser, avtaler mellom partene i arbeidslivet og markedskonkurranse til aktuelle endringer i arbeids- og samfunnsliv, på en slik måte at det oppnås BEST MULIGE AVVEININGER MELLOM ARBEIDSTAKERNES, VIRKSOMHETENES OG SAMFUNNETS INTERESSER". Målet er altså ikke å skape et best mulig arbeidsmiljø for de ansatte! Det framgår da også av forslagene (se egen ramme).
Vurderingene og spørsmålsstillingene er mye basert på oppfatningen at arbeidslivet er voldsomt endret siden 1977 og at arbeidstakerne nå ønsker utstrakte muligheter for fleksible ordninger. En skulle nesten tro på utvalget at arbeidstakerne i Norge stort sett består av raftelærere og ungdommer som vil jobbe mye i kortere periode for å dra på jordomseiling. Det å "ivareta behovet for å prøve seg i arbeidsmarkedet for de som har vanskelig med å få seg arbeid" blir også anført som argumentasjon for å svekke stillingsvernet.
Bak ønsket om endring av hvilke spørsmål som skal avtalereguleres og hvilke som skal reguleres i lov, ligger EUs sosiale dialog. Den er et "treparts" forhandlingsssystem mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og EU-myndighetene. Partene forhandler uten mulighet for å bruke streik eller lockout. Hvis partene blir enige om et forslag til avtale, kan ministerrådet velge å vedta forslaget i sin helhet, eller forkaste det hele. EU-parlamentet har ingen mulighet til å påvirke selve avtalen. Hittil er tre forslag blitt til lov i EU/EØS-området på denne måten: lov om foreldrepermisjon, deltidsarbeid og tidsbegrensete arbeidskontrakter.
Tanken om en norsk variant av den sosiale dialogen er luftet av blant annet tidligere kommunal- og regionalminister Odd Roger Enoksen (SP).
Hva kan vi vente oss?
Presset mot opparbeidede rettigheter vil bare øke. Med endringen som skjer i arbeidslivet med privatisering, oppsplitting av arbeidsplasser og åpningen for mer bruk av korttidsarbeid og vikarer er stillingsvernet spesielt truet. Men hele arbeidsmiljøloven og dens ideologi om helhet i arbeidet for et godt arbeidsmiljø blir angrepet, og Arbeidslivsutvalgets innstilling er antagelig bare en begynnelse på hva vi har i vente.
Bakgrunn: Arbeidslivsutvalgets innstilling
- · Det bør vurderes om det er hensiktsmessig å legge plikter og ansvar for flere sider ved arbeidsmiljøet til arbeidstaker.
- · Det bør foretas en samlet gjennomgang av arbeidstidskapittelet i arbeidsmiljøloven.
- · Muligheter for alternative arbeidstidsordninger, der lengre arbeidstider i noen perioder kan kombineres med mulighet for avspasering i form av gjennomsnittsberegning og tidskonto bør utredes.
- · Om rammene for overtid kan økes uten at det går utover liv, helse og sikkerhet.
- · Utvalget anbefaler ikke en generell opphevelse av forbudet mot søn- og helgedagsarbeid, men vil ha en vurdering om muligheten til å regulere unntaksadgangen ved for eksempel avtale.
- · Ved nattarbeid bør det vurderes om ikke grensen på kl. 21 kan endres.
- · En helhetlig gjennomgang av stillingsvernbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Det er et ønske å skape større klarhet i reglene og deres virkninger på følgende områder:
- - kriterier for bruk av midlertidig ansatte
- - konsultasjon med enkelte versus alle arbeidstakere ved masseoppsigelser
- - forholdet mellom arbeidstakerens vern ved utsetting av ordinær drift på oppdrag, og vernet som følger av reglene om virksomhetsoverdragelse.
- - retten til å stå i stilling ved tvist om usaklig oppsigelse.
- · Vurdering av om det først og fremst er hensynet til liv og helse som bør innarbeides i lovtekst, samtidig som sosiale og velferdsmessige behov i større grad avtalereguleres.
Fra Revolusjon nr. 18, våren 2000