Makthaverne tøyer sine egne lover slik det passer dem, det har de alltid gjort. Men at tidligere statsministre for åpent kamera innrømmer at det er sånn, er mer sjelden kost.
Under den åpne høringen på Stortinget den 31. januar, gjorde Kåre Willoch det tindrende klart at registrering av medlemmer i AKP(m-l) og tillitsvalgte i NKP var helt på sin plass, ettersom revolusjon (og formodentlig sosialisme) etter norsk lov er forbudt. Følgelig bestrider han Lund-kommisjonens konklusjon om at denne overvåkinga, som skjedde på reint politisk grunnlag, var ulovlig. Willoch mener at den både var betimelig og høyst lovlig, og viser blant annet til straffelovens § 98:
"Den som søker å bevirke eller medvirke til at rikets statsforfatning forandres ved ulovlige midler (jfr. § 104), straffes med hefte eller fengsel i minst 5 år"
På sin utsøkt infame måte belærte Willoch Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenester om at når revolusjonære, kommunistiske partier og grupper ikke eksplisitt er forbudt i Norge, skyldes dette rent pragmatiske hensyn for å unngå &laqno;martyrglorie». Willochs praktiske forhold til borgerlig demokrati og den juridiske overbygninga tilsier at det er hensiktsmessig å la lovteksten slumre inntil den politiske situasjonen gjør en streng lovfortolkning &laqno;betimelig». Slik lar myten om det borgerlige demokrati seg lettere opprettholde, samtidig som kartleggingsarbeidet blir uendelig mye enklere.
I mellomtiden får det holde med løpende registrering av all aktivitet til kommunister og andre venstreorienterte, aktive fagforeningsfolk, foreldreaksjonister eller Bestemødre for Fred.
Ettersom Willoch vanligvis gjør seg flid med å servere sammenhengende tankerekker, er det underforstått at han anser et forbud som påkrevd straks revolusjonære partier måtte få større oppslutning enn de har i dag. Det dreier seg altså egentlig om tidspunktet for iverksettelsen av en bestemt lovfortolkning. Og skulle ikke Straffeloven være tilstrekkelig, har vi jo Beredskapslovene, pålagt oss av USA og NATO. Unntakslover som går helt på tvers av Grunnloven.
Den omstendighet at regjeringsadvokaten så seint som i 1983 slo fast at &laqno;Staten er selvsagt kjent med at AKP(m-l) er et lovlig politisk parti», affiserer neppe Willoch det minste, uaktet at myndighetenes utsagn faktisk ble avgitt mens han var regjeringssjef.
Vi kan jo plage Willoch med enda en borgerlig-juridisk nøtt; de mange hundretalls betalte og frivillige angiverne og provokatørene som rammes av selvsamme straffelovs § 145. Lovteksten er klar:
"Med bøter og fengsel inntil 6 måneder straffes den som (...)
(...) 2. ved hjelp av lydbånd eller annen teknisk innretting hemmelig gjør opptak av samtale som foran nevnt eller av forhandlinger i lukket møte som han enten ikke selv deltar i, eller som han har skaffet seg adgang til ved falske foregivender eller ved å snike seg inn, eller (...)."
Var det noen som lo? Borgerlig jus kan være ganske forlystelig, hadde det bare ikke vært blodig alvor.
I alle fall: Takk for klargjøringen, Willoch. Det er fortsatt altfor mange som lever i den villfarelse at det borgerlige demokrati faktisk er hva det gir seg ut for å være, og ikke bare er et slør som kan rives vekk i det øyeblikk de rikes diktatur blir satt under press.