"Uansett gir denne aktive deltakelsen entydige signaler om at Norge anser seg som medlem av den nordimperialistiske klubben, med "vitale interesser å forsvare" på arabisk jord. Innsettinga av et norsk marinefartøy må også sees i lys av den kjensgjerning at Norge har direkte økonomisk interesse av krisa i Persiabukta. Mer enn fordobling av prisen på Nordsjøolje siden Iraks overfall på Kuwait, betyr at oljeindustrien og den norske staten håver inn ekstraprofitter i milliardklassen. Våpen- og aluminiumsindustrien har heller ingen grunn til å felle tårer. Og enda større gevinster er i sikte ved opptrapping til full krig.
Militariseringa, både i fysisk og psykologisk forstand, blir trappa opp i voldsomt tempo. I rekordfart er det skapt et skapt et nytt fiendebilde til erstatning for Warszawapakten. Nå er det ikke lenger russerne, men araberne som truer den imperialistiske freden. Ledende politikere krever at den norske statens økte oljeinntekter bør gå ubeskåret videre til den amerikanske krigsmaskinens milliardsluk. rederiforbundet oppfordres til å stille skip til disposisjon for troppetransport osv.
Trolig kan en etter dette skyte en hvit pil etter de bebuda innsparingene på forsvarsutgiftene.
Situasjonen er alvorlig, og krever at krigsmotstanderne bryter bildet av "nasjonal enighet" omkring den militære opptrappinga. Desto mer ettersom ingen av Stortingspartiene tør eller vil opponere mot den rådende USA-styrte politikken. SV har riktignok krevd Andenes trukket tilbake, men ut fra den særegne begrunnelsen at det er mange nok marinefartøyer i Gulfen allerede!"
Fra Revolusjon nr.5, oktober 1990