Ideologiene Ideologiene Men påstanden om ideologienes død er en smule forhastet. Den er sjølsagt myntet på arbeiderklassens ideologi, dvs. den marxistiske teori, som angivelig har mistet enhver tiltrekningskraft i og med sosialismens sammenbrudd. Men de borgerlige penneknektene, filosofene, sosialøkonomene - borgerskapets ideologer - er samtidig «romslige» nok til gravlegge sin borgerlige ideologi. Den sikreste måten å sikre den borgerlige ideologiens hegemoni på alle fronter er jo å nekte for at den finnes. Da blir det atskillig lettere å framstille de utallige formene for borgerlig tankepåvirkning som nøytrale, evige sannheter uten sammenheng med den samfunnsmessige kampen som hele tida pågår mellom de forskjellige klasseinteressene.
Mer enn noe annet er postulatet om ideologienes død uttrykk for borgerskapets ønsketenkning. Motstridende ideologier lar seg ikke avskaffe før de respektive klassene som ideologiene uttrykker interessene til også blir avskaffet. Herskernes tanker er alltid de herskende tanker, sa Marx. Med det mente han at den klassen som har makta i samfunnet og staten, i tillegg til å kontrollere økonomien, det politiske liv og maktapparatet (politi og domstoler), også dominerer ånds- og kulturlivet, ja hele den begrepsmessige tankeverden til folk flest. Grepet som den borgerlige ideologien - gjennom media, presteskapet, filosofer osv. har over vår måte å oppfatte virkeligheten på, er den herskende klassens «usynlige våpen». For herskerklassen er det ikke nok å kontrollere hverdagen til folk, det er like avgjørende å styre den tankemessige bevisstheten deres; dvs. måten folk flest opplever sin egen hverdag, Dette er viktig for å skjønne hvorfor ikke arbeiderklassen og det arbeidende flertallet forlengst har gjort opprør og revolusjon: Det ligger ingen automatikk i at arbeiderne slutter opp om sin egen klasses ideologi, teoretisk sammenfattet i marxismen-leninismen. Normaltilstanden under kapitalismen er tvert imot at det store arbeidende flertallet ligger under for innflytelsen av borgerlig, ikke proletarisk, ideologi. Men det gjelder bare inntil det borgerlige sløret over virkeligheten blir flerret av en oppblomstring i den uavvendelige kampen mellom samfunnsklassene, og arbeiderklassens flertall igjen søker seg til sin egen klasseideologi.Forutsetninga er at det finnes et kommunistparti som fastholder og utbrer kjennskap til marxismen-leninismen.
Enten de borgerlige idéretningene kaller seg liberale, konservative, sosialliberale, liberalistiske eller noe annet, er de alle bestanddeler av den samme ideologien. Den herskende klassens ideologi, med eller uten småborgerlige tilsetninger. Borgerskapets ideologi ytrer seg ikke nødvendigvis som avskrift av f.eks. Høyre sitt partiprogram, den blir stadig modernisert og retta inn mot flere sosiale klasser og lag. Borgerlig ideologi i et moderne kapitalistisk samfunn som det norske, åpner for flere «tolkninger» av f.eks. religiøse spørsmål, den tillater krav om kvinnelig likestilling (men ikke frigjøring), den rommer såvel kristen familiemoral som seksuell frivolitet. Det eneste den aldri setter spørsmålstegn ved ved, er forestillingen om kapitalismen som den høyeste form for sivilisasjon og endepunkt for menneskehetens historiske utvikling. Essensen i den borgerlige ideologi er at den aldri truer de politiske og økonomiske fundamentene til den bestående samfunnsorden. Derfor fortjener også partier som SV eller Arbeiderpartiet betegnelsen borgerlige arbeiderpartier. De likhetsbegrepene og rettferdighetskravene som disse partiene fra tid til annen påberoper seg, strekker seg ikke en millimeter ut over rammene for det kapitalistiske systemet. Utad framstår de som «folkemassenes» politiske representanter - men i sitt vesen er de redskaper for å utbre borgerlig ideologi og borgerlig kultur til klasser og grupper som f.eks. Høyre vanskelig kan nå. Når vanlige folk rister på hodet og sier «det nytter jo ikke å se forskjell på Høyre og Arbeiderparti' lenger», er det et tegn på en gryende erkjennelsesprosess. Men det er i første rekke kommunistene som kan avmaskere den borgerlige ideologiens forskjellige uttrykksformer. Bare kommunistene kan holde i hevd den proletariske ideologien og sørge for å bevisstgjøre arbeiderklassen om sine klasseinteresser.
De borgerlige filosofene har rett i at den proletariske, kommunistiske ideologien, har ligget nede for telling ei tid. Borgerskapet har de siste åra praktisk talt ikke møtt teoretisk og ideologisk motstand, og har fått råde grunnen aleine i den grad at det har framsatt sin påstand om at (alle de andre) ideologiene er døde.
Klassekamp er økonomisk og politisk kamp, - men det er også ideologisk kamp på liv og død mellom klassene. Gjenreisning av den kommunistiske ideologiens innflytelse kan bare skje parallelt med oppbygginga av et kommunistisk parti som bevisstgjør arbeiderklassen om sin historiske oppgave.
Fra Revolusjon nr. 12