90-tallets økonomiske og politiske forhold er i mangt av samme type som de som gjødslet grunnen for fascistene i 30-åra. Massearbeidsløsheten er i dag på omlag samme nivå. I 30-åra var sosialdemokratiet borgerskapets baktropp i angrepene på kommunistene og på Sovjetunionen. I dag har partier som Ap, samt SV-leder Solheim, stilt seg sjøl i første linje blant antikommunistene. Arbeiderklassen er mer splittet og mer avvæpnet ideologisk, politisk og organisatorisk enn på lenge. Kommunistene står svakere enn noensinne. For det ekstreme høyre, enten vi snakker om fanatiske markedsliberalister eller fascister, er dette en ønskesituasjon.
Få, men farlige
Markedsprofetene og "anbudspolitikerne" framstår i dag som den konstante trussel i hverdagen. Men fascismens fare må ikke undervurderes, slik mange gjorde før krigen. Den utbredte holdninga om at "de er så fåtallige", "ingen lar seg lure av den slags idiot-propaganda", "la dem få drive på i full åpenhet, så driter de seg ut", er farlig sovemedisin. Georgi Dimitrov oppsummerte i 1935 viktige lærdommer som var høstet i kampen mot fascismen. Fascismen kan vinne masseappell i gitte situasjoner, sa han, ikke bare fordi den spekulerer i fordommene til folk, men også i folkets beste følelser, i deres rettferdighetssans og tradisjoner.
Fascismens taktikk
Et særtrekk ved fascismen og dens nazistiske variant er at den tilpasser sine paroler til forholdene i hvert enkelt land. "Ut med de fremmede, vi må hjelpe våre egne arbeidsløse, sjuke og pleietrengende", er typiske paroler i dag. Slik utpeker fascistene "problemet" - på den ene sida politikernes og statens "mangel på autoritet og handlekraft", og på den andre sida innvandra pakistanere, nordafrikanere eller tyrkere.
Folk flest føler usikkerhet som følge av profittjaget, fremmedgjøringa, voldsbruken og den stadig tydeligere sosiale uretten som følger av det menneskefiendtlige kapitalistiske systemet. Dette blir utnyttet av de brune kreftene. Med løfte om å "ordne opp" kan de i en skjerpet situasjon vinne oppslutning.
Det er ikke noen vanntette skott mellom det borgerlige demokrati og fascismen, heller ikke i Norge. Fascismen kan vinne mektig innflytelse uten at den nødvendigvis vinner statsmakta direkte gjennom terror og kupp, jfr. Berlusconis Italia. Jo verre den politiske krisa blir for de tradisjonelle, parlamentariske partiene, jo mer bereder de grunnen for fascismens frammarsj. Under dekke av å hindre oppslutning om rasistiske og fascistiske krefter, tillemper og overtar de gamle borgerlige partiene stadig mer av fascistenes program, og uthuler de demokratiske rettighetene. Resultatet kan bli en "parlamentarisk fascisme" av det slaget som eksisterer for eksempel i dagens Tyrkia. Konturene av en slik modell framtrer ikke bare i den politiske praksisen til FrP, men også hos representanter for andre "respektable" partier.
Krev forbud!
Vi må forhindre at de brune kreftene får anledning til å høste politisk praksis, til å prøve ut sine paroler og fotsoldater. Hittil har de avslørt seg gjennom egen stupiditet, men de vil lære til neste gang. "Forhindringen av fascismens seier avhenger fremfor alt av arbeiderklassens kampaktivitet og enhet i kampen mot kapitalens angrep", oppsummerte Dimitrov. Og han la til: "Man må ikke la seg overrumple av fascismen, man må ikke overlate den initiativet, man må tilføye den avgjørende slag mens den ennå ikke har nådd å samle sine krefter, man må ikke tillate at den styrker sin stilling, man må reise seg imot den overalt hvor den viser seg, man må ikke tillate at den erobrer nye stillinger..."
For venstresida og arbeiderklassen i Norge betyr det konkret at vi må kjempe for å styrke arbeiderklassens enhet og kampkraft, på tvers av ulike bransjer og sektorer, uavhengig av kjønn og nasjonalitet.
Vi må fortsatt gå kraftig imot den falske og forvrengte "nasjonalismen" som fascistene står for, samtidig som vi fortsetter kampen mot borgerskapets og Ap-toppens nasjonale svik. Nei til EU har til nå løst denne oppgaven bra, og har bidratt til å isolere de brune og svarte kreftene.
Vi må slå fast at akkurat som klassekampen er nasjonal i form, men internasjonal i innhold, så er det ikke bare mulig, men også nødvendig at sosialister er patrioter og internasjonalister på en og samme tid. De kreftene på venstresida som med sin forvrengte "internasjonalisme" fornekter det nasjonale spørsmålets betyning for arbeiderklassen, må snart begripe at de løper de brune kreftene sitt ærend!
Vi må få fram at fascismen er et terroristisk redskap for storkapitalens interesser og krav. Den er en fiende av arbeiderklassens faglige og politiske organisering. Fascismen er en trussel mot arbeidere og offentlig ansatte, mot bønder og fiskere, mot innvandrere, kvinner og ungdom, som må bekjempes skånselløst.
Vi må banke fast at dette ikke er en hvilken som helst politisk retning, men en gjennomført kriminell ideologi. Voldsbøller, brannstiftere og bombemenn skal verken ha organisasjons- eller ytringsfrihet.
Kravet om forbud av alle nazistiske og rasistiske organisasjoner må reises med ny kraft. Frigjøringsjubileet 1995 bør være en god anledning.
Les også:
Borgerskapets "nasjonale holdning" før og nå.
De trodde at fascismen var knust for all framtid. Arbeiderne trodde at et sosialistisk Norge sto for døra. Sammen hadde Det norske Arbeiderparti og Norges Kommunistiske Parti reint flertall.
Folket ble fratatt seieren
Men hvem erobret den virkelige seieren? Hvem fratok folket seieren det hadde ofret så meget for?
For storkapitalen og deres politiske lakeier var fredsslutningen bare inngangen til en ny etappe, produksjon og profitt med nye herrers velsignelse. Allerede i London under krigen hadde kapitalen forberedt hvordan arbeiderne skulle holdes i tømme når freden var et faktum.
Massivt flertall
Sosialdemokratiet ble mobilisert som lynavleder: det framsto ved valgene i 1945 som hovedeksponent for arbeidernes drømmer om et helt nytt og annerledes Norge, et sosialistisk Norge. Likevel fikk også NKP hele 176.000 stemmer, eller omlag 12 prosent av stemmetallet.
Antikommunisme
To år etter satte antikommunismen inn for fullt, med sosialdemokratiet som våpendrager: kommunistenes innflytelse måtte knekkes, den nasjonale suvereniteten skulle ut på salg. USA fikk tilslaget allerede i første budrunde, med "Marshall-hjelp" som innsatskapital.
Temaflak av Revolusjon! i anledning 50-årsmarkeringa av frigjøringsdagen den 8.mai 1995
Spørsmålet for de norske samfunnstoppene var ikke hvordan motstandskampen best skulle føres, men hvem som skulle administrere Norge på den tyske okkupasjonsmaktas vegne: Quisling og NS, eller et Administrasjonsråd besatt med sju representanter for borgerskapet og embetsstanden. Slik var tenkesettet i høyere kretser. Dette sviket blir den dag i dag framhevet som dyktig diplomati i en vanskelig tid for landet. Administrasjonsrådet skulle sikre at hjulene i industri og samfunnsliv ble holdt i gang, for å sikre tyske interesser og norske profitter. Sjøl Jens Chr. Hauge innrømmer i ettertid at et norsk administrasjonsråd for de tyskbesatte områder innebar et element av samarbeide, og at det kan diskuteres hva vår lærdom bør være for fremtiden..