For Norges del har politikken siden november 1994 vært preget av Arbeiderpartiets ublu tilpasnings- og tilslutningspolitikk. Og blir norsk tilslutning til Schengen-avtalen en realitet som svært mye tyder på vil Norge også fysisk være innenfor EUs grenser.
Kravene for deltakelse i ØMU
Den viktigste utfordringen for arbeiderklassen i EU og for en stor del også i Norge, kommer til å være regjeringenes forsøk på å oppfylle kriteriene til Den økonomiske og monetære union (ØMU). Regjeringen har jo tilkjennegitt at den ønsker norsk tilknytning opp mot euro'en.
ØMU trer i kraft fra 1. januar 1999 og det er utviklingen i de nasjonale økonomiene i 1997 som avgjør om de enkelte land får komme med i den første puljen av medlemsland. To av målene for ØMU er felles Sentralbank og en felles mynt (euro) som kommer fra 2002. For å få til dette er det viktig at de enkelte lands valutaer ikke svinger i forhold til hverandre samt at de økonomiske forholdene landene imellom er forholdsvis like. Derfor er de såkalte konvergenskravene satt opp et sett av økonomiske premisser som må foreligge før inntreden i ØMU. To av de viktigste konvergenskravene er budsjettunderskudd for det offentlige på mindre enn 4 prosent av BNP, og maksimalt 1,5% høyere inflasjon enn de tre laveste i EU. EUs egne målinger fra november i fjor viser at inflasjonen er på 2,2%. Dette resultatet er "bra" og plasserer EU mellom USA (3,3) og Japan (0,1) to andre aktører på verdensmarkedet.
Når lav inflasjon og lave offentlige utgifter er "jobb nr. 1", sier det seg selv at det fører til forverrede kår for arbeiderklassen, arbeidsløshet og sosiale konflikter. Den skjerpete klassekampen i EU har kommet klarest til uttrykk gjennom streiken i Frankrike sist vinter, aksjonene fra de streikende Renault-arbeiderne i Belgia og tyske bygningsarbeidere og gruvearbeidere. Ettersom kravene for deltakelse i ØMU spisses mer og mer vil det komme til stadig flere klassekampaksjoner. Spesielt vil det komme til å vise seg i offentlig sektor. Kuttene på velferdssiden kommer spesielt til å ramme kvinnene både i arbeidslivet og utenfor.
ØMU er et politisk prosjekt
Det er blitt hevdet at opprettelsen av ØMU faktisk har et hovedsakelig politisk siktemål og at den er nødvendig for dannelsen av forbundstaten er det liten tvil om. De nasjonale regjeringene mister alle midler for å føre en nasjonal økonomisk politikk når alle skatter og avgifter må harmoniseres, når det bare skal være en felles valuta, når de nasjonale gullreservene skal overføres Sentralbanken.
En felles Sentralbank utenfor både nasjonal og EU-institusjoners kontroll skal erstatte de nasjonale bankene. Når de indre grensene fjernes som et resultat av Schengen-avtalen, når de nasjonale parlamentene mister mer og mer av sin bestemmelsesrett til EUs organer bl.a. på grunn av Det indre marked, og landene ikke lenger har noen økonomiske virkemidler nasjonalt da er ikke forbundsstaten langt borte.
Protester og marsjer
Protestene mot ØMU og da særlig mot Euro'en, den felles valutaen er bred og mangfoldig. Den rommer alt fra børsmeklere, britiske konservative, borgerlige økonomer og næringslivstopper til fagforeningsaktivister, sosialdemokrater og kommunister. Brede allianser vil komme til å kreve folkeavstemninger om ØMU-spørsmålene i flere EU-land.
Men sterkest er motstanden i arbeiderklassen og på venstresiden. De omfattende marsjene i de fleste EU-land har grunnlag som retter seg mot arbeidsløsheten, sosial nød, forverringer i arbeidslivet som bl.a. atypisk arbeid, mot angrepene på faglige rettigheter og mot utestengningen av "ikke-EU-borgere" kort sagt mot utviklingen i EU. Det offisielle arbeidsløshetstallet i EU er nå over 20 millioner. 50 millioner mennesker lever under fattigdomsgrensen og 5 millioner er husløse. For de som er i arbeid har situasjonen også forverret seg. Det er en generell økning av arbeidstempoet, utskilling, privatisering og deltidsarbeid (atypisk arbeid). Det er et massivt press på de kollektive avtalene.
Aksjonene kaller seg "For et annet Europa". I et kommuniké fra et møte i Brüssel heter det: "Med denne felles marsjen går vi imot det Europa, som man er i ferd med å bygge. Vi vil sette fart i motstanden mot den skjeve fordelingspolitikken som gjør de rike rikere og de fattige fattigere. I stedet skal økonomi, samfunn og politikk rettes inn mot å sikre velferden for alle mennesker. De beslutninger som er tatt i unionsoppbyggingen peker ikke i denne retning, tvert imot. Vi protesterer mot en beslutningsprosess, som er dypt udemokratisk. Prosessen bygger i hovedsak på hemmeligholdelse og utelukker enhver virkelig samfunnsdebatt og folkelig medbestemmelse. Denne prosessen er en forsmak på det Europa som vi sier Nei til."
Ettertrykk sees gjerne bare du oppgir Revolusjon! som kilde