Kan det være en forbindelse mellom amatørismen, den sjukdommen som tiltar og som angår hele bevegelsen, og økonomismen (1), som er en av strømningene i det russiske sosialdemokratiet? (2) Vi trur det kan være det. Mangelen på praktisk opplæring, på evne til å drive organisatorisk arbeid, er visselig felles for oss alle sammen, også dem som har stått usvikelig på den revolusjonære marxismen helt fra begynnelsen. Om det bare var snakk om mangel på praktisk opplæring, så kunne sjølsagt ingen klandre aktivistene. Men begrepet «amatørisme» omfatter noe mer enn mangel på opplæring, det betegner et snevert perspektiv på revolusjonært arbeid reint allment, mangel på forståelse av at en god organisasjon av revolusjonære ikke kan bli bygd på grunnlag av en slik snever virksomhet, og til sist - og dette er hovedsaka - forsøk på å rettferdiggjøre denne sneverheten og å opphøye den til en særskilt «teori», dvs. knefall for spontaniteten også i dette spørsmålet. Med en gang det blei avslørt slike forsøk, blei det klart at amatørismen er knytta sammen med økonomismen, og at vi aldri vil bli kvitt denne sneverheten i den organisatoriske virksomheten vår, før vi kvitter oss med økonomismen allment (dvs. den snevre oppfatninga av marxistisk teori, så vel som av oppgavene og rolla til sosialdemokratiet). Disse forsøka slo ut i to retninger. Noen begynte å si at de arbeidende massene sjøl ennå ikke var kommet så langt som til de breie og militante politiske oppgavene som de revolusjonære prøver å «tvinge» på dem, at de må fortsette å kjempe for øyeblikkelige politiske krav, med å føre «den økonomiske kampen mot arbeidskjøperne og regjeringa» (og sjølsagt, i samsvar med denne kampen som er «lett å forstå» for massene, må det finnes en organisasjon som er «lett å forstå» for den helt uskolerte ungdommen). Andre, som sto langt fra noen teori om «det gradvise», sa at det er mulig og nødvendig å «få til en politisk revolusjon», men at dette ikke krever at det blir bygd en sterk organisasjon av revolusjonære for å bygge opp proletariatet til standhaftig og innbitt kamp. (. . .)
Begge disse strømningene, både opportunistene og «revolusjonistene», bøyer kne for den framherskende amatørismen, ingen av dem trur at den kan bli fjerna, ingen av dem forstår den viktigste og mest tvingende nødvendige praktiske oppgava vår med å opprette en organisasjon av revolusjonære som klarer å gi kraft, stabilitet og kontinuitet til den politiske kampen. (. . .)
(Folk som Kritsjevski og Martynov,) som ikke kan uttale ordet «teoretiker» uten å snerre, som beskriver knefallet sitt for den alminnelige mangelen på opplæring og tilbakeliggenheten som en «sans for realitetene i livet», avslører i praksis at de ikke klarer å forstå de mest tvingende nødvendige praktiske oppgavene våre. Til etternølerne roper de: Hold takta! Ikke spring forover! Til folk som lider under mangel på innsats og tiltak i det organisatoriske arbeidet, prater de om «taktikk-som-prosess»! Den verste synden vi begår, er at vi senker de politiske og organisatoriske oppgavene våre ned til nivået til de øyeblikkelige, «handgripelige», «konkrete» interessene i den økonomiske dagskampen.