Det er en gledelig utvikling. Men fortsatt rår det en del uklarhetom hva man legger i det kommunistiske partibegrepet. De ulike forståelseneav partibegrepet går vel så mye på tvers innenfor deenkelte partiene og organisasjonene, som mellom dem.
Hva slags parti trenger vi?
I dagens Norge er en revolusjonær situasjon opplagt vanskelig åforestille seg. Noen, tilmed folk som kaller seg marxister og kommunister,avviser sjølve tanken som drømmerier eller eventyrpolitikk.
Folk som tenker sånn, ser heller ikke behovet for et parti somi all sin virksomhet er preget av at det skal forberede arbeiderklassentil en sosialistisk revolusjon. De ser ikke behovet for et ideologisk homogentklasseparti - et parti med medlemmer som bevisst innretter sine liv etterpartiets og klassekampens krav. De ser ikke behovet for en streng partidisiplin,eller normer for kommunistisk oppførsel og livsstil. Hvorfor plageseg sjøl med sånt når revolusjonen ikke engang kan skimtesi horisonten?
Har en først definert spørsmålet om revolusjon ogsosialisme som "uaktuelt i overskuelig framtid", er det klartat det vil sette farge på ens egen virksomhet, organisasjon og innretting.Da gir en seg den hverdagslige kampen i vold og blir gradvis "de småskritts bevegelse":
Kampen for sosialismen blir lagt i skrivebordsskuffen fordi "folketikke er modent". Med-lemstall og statsstøtte blir viktigereenn ideologisk enhet og aktive, disiplinerte partiaktivister. Det parlamentariskearbeidet får forrang.
Det er innlysende at et sånt parti ikke kan "omstille seg"til å bli et kamp- og fortroppsparti når det står konfrontertmed et revolusjonært oppsving, men vil bli satt på et sidesporav sjølve massebevegelsen.
Partiets nøkkelrolle
Historiske erfaringer har vist at de økonomiske og politiske forholdenekan endre seg i et svært raskt tempo over et kort tidsrom. Påtross av hvordan virkeligheten idag arter seg, vil det med lovmessignødvendighet - også her til lands - skje en skjerping av klassekampensom gir opphav til en revolusjonær situasjon. Ingen veit om det skjerom 5, 10, eller 50 år. Og det er på ingen måte gitt aten revolusjonær situasjon fører til en sosialistisk revolusjon- det avhenger av en rekke subjektive faktorer. Av disse faktorene er detkommunistiske partiet den viktigste. Heri ligger kommunistenes nøkkelrolle.Det er kommunistenes evne til å fungere som fortropp som avgjørom den revolusjonære situasjonen vil utvikles til kamp om denpolitiske samfunnsmakta eller ikke.
Vårt syn er at den strategisk koordinerende, ledende og om manvil - visjonære - krafta som trengs, bare kan være et stramtorganisert kommunistisk parti.
Et leninistisk kaderparti
Revolusjonen er massenes verk, den kan uansett ikke "proklameres"fra noen sentralkomité. Kommunistene veit imidlertid at de objektiveforholdene på et gitt tidspunkt vil gi opphav til en revolusjonærsituasjon. Oppgaven er å forberede arbeiderklassen og dens alliertepolitisk og ideologisk på at oppstanden i en gitt situasjon vil blinødvendig.
Til det trengs det et "elite"- eller kaderparti, med soliderøtter i arbeiderklassen. Altså et parti av leninistisktype. All partiets virksomhet, hele dets politiske og organisatoriskeinnretting, må ta høyde for at det forbereder seg påå bli revolusjonens fortropp og kampstab, ikke bare i navnet, menogså i gavnet. Dette krever strategisk og taktisk ledelse, sentralismeog disiplin. Aktivitetsplikten sikrer i sin tur et levende indre partidemokrati.
Et kommunistisk parti har bare bruk for hengivne og aktive medlemmer,folk som er villige til å yte ofre for revolusjonens sak. Dette gjeldervilkårsløst uansett om revolusjonen virker nærtforestående eller om det ikke finnes et eneste tegn på oppsvingi revolusjonær retning.
Noen vil hevde at dette er "uhyrlige" krav å stille.Men ingen tvinges til å være medlem av det kommunistiske partiet.De som støtter partiets politiske linje, men ikke vil underleggeseg partinormene, må få status av sympatisører som bistårpartiet når de kan og vil.
Det som kreves av en kommunist i dagens Norge er uansett for bagatellerå regne sammenliknet med f.eks. Tyrkia eller Colombia, der enhverkommunist daglig må være innstilt på å måtteofre livet.
Allianser og enhetsfront
Det er vesentlig at kommunistene skiller mellom det kommunistiske partietsspesifikke rolle og oppgaver, og oppgavene som tilligger forskjellige formerfor allianser og fronter. Kommunistene jobber innafor mange slike breiemasseorganisasjoner, enten det er snakk om fagforeninger, bevegelser motEU/EØS eller allianser av venstrekrefter - parlamentariske som utenomparlamentariske.
Et av det kommunistiske partiets oppgaver er å sette de mange og"isolerte" delkampene inn i en større sammenheng, for åutvikle en revolusjonær bevissthet.
RV er et eksempel på en allianse av forskjellige krefter og strømningersom kan spille en stor rolle i å skape mobilisering på venstrefløyeni spørsmål av dagsaktuell og taktisk karakter. Men et heterogentparti av denne typen kan aldri stake ut en entydig, klar og konsekvent linjefor den revolusjonære kampen med et sosialistisk Norge som overordnamål.
Ideologisk offensiv
Som følge av kommunistenes oppsplitting og organisatoriske svakhet,som følge av uklarhet og motsetninger i teoretiske og strategiskespørsmål, er vi ikke i stand til å yte konsekvent motstandi den ideologiske kampen. Venstrereformisme og trotskisme hauses opp somdet nye "venstrealternativet", og sår ny og særs skadeligforvirring i arbe-iderklassen og blant de unge.
Også av den grunn må gjenreisinga av et kommunistisk klassepartivære &laqno;jobb nummer én». Uten et sånt parti,kan vi aldri vinne annet enn små delseire. Eller i beste fall håpepå en form for statskapitalisme, slik venstrefløyen i SV giruttrykk for sine "sosialistiske ambisjoner".
Prestisjen må vike
Det er et stort framskritt når spørsmålet om en nødvendigreorganisering eller restrukturering er satt på dagsorden i fleremiljøer. Først når problemet er erkjent, kan dialogenbegynne, både innad og &laqno;på tvers».
Motsetningene i nettopp partispørsmålet er ofte vel såskarpe innad i de enkelte partiene og organisasjonene, som mellom dem. Medandre ord bør det ikke være gitt at verken dagens AKP ellerNKP eller andre grupper nødvendigvis må være kimen ellerden eneste kjerna i et reorganisert parti. Hvis noen tviholder påegen bevegelses fortreffelighet, er det stor fare for avsporing i førstesving. Alle har en viktig historisk arv å ta med seg, uansett feilsom er gjort tidligere.
Nå må vi tenke på hva som best gagner den kommunistiskebevegelsens utvikling i Norge, og ikke på egen organisasjons prestisje.Lytt til ungdommen! Blant annet Rød Ungdom har tona flagg i dettespørsmålet og erkjenner at vi må inn på et nyttspor hvis vi skal klare å gjenreise en sterk kommunistisk bevegelse.
Som folk fra Rød Ungdom tidligere har påpekt, børderfor også navnet på et eventuelt reorganisert partistå åpent i utgangspunktet.
Dialog for avklaring
Neste skritt på veien er å skape akseptable (for alle) rammerfor diskusjon og felles handling, med gradvis utvikling av enhet som mål.
Her må vi sjølsagt ta tida til hjelp, uten at rekonstitueringaav Partiet blir skutt ut i det blå. Det er nødvendig åfinne et felles grunnlag for studier, diskusjon og utadretta handling. Foreksempel bør de respektive partienes publikasjoner finne former forsamordning som gjør at de utfyller hverandre, istedenfor åoverlappe hverandre.
Teoretisk svakhet er en akil-leshæl, som tilsier at studier mågis høy prioritet. Marxismens klassikere i spørsmålsom imperialisme, parti og revolusjon, er neppe til å komme utenom.I tillegg er en analyse av dagens imperialistiske verden, og Norges plassi dette systemet, helt nødvendig. Videre trengs en skarp grenseoppgangmot på den ene sida venstresosialdemokratisk opportunisme, og påden andre sida trotskisme. Dette er grunnleggende for en framtidig ideologiskenhet. Også avklaring i synet på den borgerlige staten, densfunksjon og klasseinnhold, er nødvendig.
Studier og diskusjoner er ikke nok i seg sjøl. Felles handlingog aktivitet må til for at medlemmer og aktivister med ulik bakgrunnskal kommunisere på samme &laqno;språk» og utvikle enfelles virkelighetsoppfatning.
Vekt på prinsipper
Hovedvekta i en sånn prosess må være å leggeet grunnlag for prinsippiell enhet i grunnleggende spørsmål.Det innebærer at vi må være innstilt på ålegge det meste av polemikken fra 70- og 80-tallet bak oss, uten at detbetyr at prinsipper skal hives på båten. Polemikken dreide segrett nok også om spørsmål av prinsippiell karakter, menofte var den konsentrert om aktuelle utenrikspolitiske hendinger. Den skarpepolemiske formen var ikke sjelden direkte uttrykk for at de enkelte partieneog retningene forholdt seg til ulike "ideologiske hovedsteder".
Nå må vi ta inn over oss at både Moskva, Beijing ogTirana definitivt er erobra tilbake av borgerskapet. Debatter om hvem somhadde rett eller tok feil når det gjelder f.eks. Afghanistan, Kampucheaeller Eritrea, kan være interessante nok. På et gitt tidspunktvil det være nyttig å gjøre opp status over utviklingai disse landa før og etter frigjøringa. Men i dagens situasjonhar vektlegging av slike spørsmål ingen annen funksjon ennå sabotere enhver spire til kommunikasjon kommunister imellom, slikat vi ikke får klarhet i om uenighetene i de enkelte spørsmålaer av prinsippiell eller underordna karakter.
Alle har et ansvar