Monumentet over sabotørene i «Pellegruppa» (Ragnar Sollie) på Aker brygge, tidligere Akers mekaniske verksted.
Det er i år åtti år siden motstandsfolkene, sabotørene, partisanene, Den røde armé og de allierte frigjorde Europa og Norge fra nazismens åk og tysk okkupasjon.
Ofrene var enorme. Rundt 11 900 nordmenn omkom. Av disse var 3600 sjøfolk. 1400 var motstandsfolk torturert og drept av okkupasjonsmakta og NS i løpet av krigsåra. Rundt 750 jøder ble deportert til tyske konsentrasjonsleire. De øvrige var i hovedsak soldater og sivile som falt i kampene i 1940 og et stort antall som døde under tvangsarbeid eller i konsentrasjonsleirer.
Mindre kjent er at enda flere sovjetiske og jugoslaviske krigsfanger mistet livet i Norge. Nærmere 3000 soldater ofra livet under frigjøringa av Øst-Finnmark i 1944. Om lag 14 000 sovjetiske krigsfanger og 2000 jugoslaver (hovedsaklig serbere) døde som følge av tvangsarbeid, mishandling, henrettelser og sjukdom.
Seieren skyldtes Sovjetunionen
Kong Haakon var tindrende klar. Han sa dette i junidagene 1945:
«For folket i det okkuperte Norge var det de seierrike kamper på Øst-fronten som inspirerte til nye anstrengelser og styrket troen på at tyskerne ville bli slått. Seieren skyldtes de sovjet-russiske generalers glimrende strategi, Sovjet-Samveldets systematiske produksjon av moderne våpen, og sist, men ikke minst, de sovjet-russiske offiserers og soldaters heltemodige kamp.»
Det røde seiersflagget vaier over Berlin i 1945.I ei tid der styresmaktene i Europa forfalsker historia for å rettferdiggjøre nye krigseventyr, er det viktig å minne om at Sovjetunionen bar de overlegent tyngste byrdene i kampen mot Hitlers armeer. 80 prosent av de tyske tapene skjedde på Østfronten. Sovjetunionen betalte en ufattelig pris med 26 millioner døde, mer enn halvparten var sivile. Til sammenligning var de totale militære og sivile tapene til de britiske, franske og amerikanske allierte i Europa ca. 1,2 millioner mennesker.
Titusener menneskeliv er et grusomt høyt tall. Likevel er det en kjensgjerning at tapstallene i Norge var relativt små i sammenligning med andre land der SS og Wehrmacht knuste og la i lenker.
Grunnene til det er flere. En faktor er at nordmenn passet inn i nazistenes raseideologi som «reine ariere». Og tyskerne visste på forhånd at det bittelille partiet Nasjonal Samling hadde sterke posisjoner i det norske samfunnet – både innen offiserskorpset og i politiet. Etter krigen ble tusen offiserer dømt for landssvik.
Den mindre gloriøse sannheten
Skildringa av den norske motstandskampen er langt ifra så gloriøs som den offisielle versjonen. Mange, også offiserer, gjorde en heltemodig innsats. Det gjelder også Hjemmefronten, da den endelig kom på banen mot slutten av krigen. Før dette var det bare sabotørene under ledelse av Norges kommunistiske parti og Wollweber-organisjonen til Asbjørn (Osvald) Sunde som førte væpna motstandskamp. Den norske regjeringa i London ville bare ha passiv motstand og fordømte sabotørene.
Biskop Berggrav løp med ropert ut i skogen i aprildagene 1940 og ba ungguttene som hadde forberedt seg til kamp om å overgi seg.
På Stortinget var det nok av kollaboratører som ville komme til en «forståelse» med de tyske okkupantene. Etter at kongen og regjeringa hadde flykta vedtok Stortinget – mot tre stemmer – å «frita Kongen fra hans plikter». Det var da stortingspresident C. J. Hambro greip inn og erklærte vedtaket for ugyldig. Slik redda Hambro skinnet til de potensielle medløperne for nazistene.
Den tyske okkupantmaktas fremste representant, Reichskommissar Terboven ga stortingsflertallet i 1940 følgende karakteristikk: «En politisk forsamling som er korrupt til siste rest, både når det gjelder den enkelte personlighet og hele forsamlingen».
Flere av samarbeidsfolkene sommeren 1940 gjenoppsto seinere som den borgerlige Hjemmefrontens Ledelse (HL). Det gjaldt for eksempel biskop Berggrav og høyesterettsjustitiarius Paal Berg, sistnevnte kunne ha blitt regjeringssjef etter krigen om ikke NKP hadde satt foten ned.
Fra frigjøringsdag til veteran- og Europadag
Når dagens regjering og storting har forvandlet frigjøringsdagen 8. mai til en «veterandag» med hyllest av norske soldater som har vært på imperialistiske krigsoppdrag i blant annet Afghanistan, og når EU har omdøpt den europeiske seiersdagen 9. mai til «Europadagen», er det grunn til å spørre hvor djupt den såkalte antifascismen deres stikker.
Frigjøringsdagen blir brukt til et toppmøte i Oslo for de mest krigsvillige statene i Nord-Europa i Joint Expedtionary Force (JEF), med den britiske statsministeren Keir Starmer som hovedperson. Statsminister Jonas Gahr Støre benytter anledninga til å si at nordmenn må forberede seg på krig med Russland.
Det er grunn til å spørre hva norske styresmakter og Forsvarets Overkommando gjør den dagen USA besetter de 12 baseområdene i Norge og bruker dem til å iverksette en mulig «forkjøpskrig» mot Russland. Sikkert for å «forsvare Norge mot russisk invasjon», slik den tyske marinen i 1940 skulle «hjelpe» Norge til å motstå en britisk invasjon.
Vil storting og regjering mane til mobilisering og motstand, eller vil de hurtigst mulig «komme til forståelse» med invasjonsstyrkene fra USA?
Dessverre ligger svaret i dagen.
- Les mer: Kampen om historia
