Krigsforbryterne blir krigshelter. I går i Irak og Libya, i dag i Ukraina.
Det å angripe eller invadere et annet land er en forbrytelse, faktisk den groveste form for aggresjon. Dette prinsippet ble en gang for alle slått fast av Nürnberg-domstolen etter nazismens endelikt i 1945. Verden skulle trekke nødvendige lærdommer. Vi fikk FN-pakten som slår fast at militærmakt mot en annen suveren stat er utillatelig. Nye Genèvekonvensjoner mot tortur og til vern av sivilbefolkningen ble vedtatt.
Femti år seinere blir disse traktatene og konvensjonene satt til side. Verstingene som overkjører eller ignorerer internasjonale rettsprinsipper er Norges nærmeste Nato-allierte. Men istedenfor å forsvare folkeretten med nebb og klør, løper norske myndigheter ærender for allierte stormakter som øver vold mot den. Noen ganger åpenlyst (som i Libya), andre ganger mer i det stille (som i Irak).
Den britiske forfatteren og dramatikeren Harold Pinter er kanskje den som best har satt ord på vårt århundres foreløpig største ugjerning; krigen mot Irak som startet den 20. mars 2003 – for ti år sia. Pinter mottok Nobels litteraturpris i 2005, og benyttet sitt foredrag til blant annet å si følgende:
«Som alle her vet, var en begrunnelse for invasjonen av Irak at Saddam Hussein hadde en svært farlig mengde masseødeleggelsesvåpen, noen av dem kunne bli avfyrt i løpet av 45 minutter og forårsake forferdelige ødeleggelser. Vi fikk forsikringer om at det var sant. Det var ikke sant. Vi ble fortalt at Irak hadde forbindelser med Al Qaida og delte ansvaret for grusomhetene i New York 11. september 2001. Vi ble forsikret om at dette var sant. Det var ikke sant. Vi ble fortalt at Irak truet sikkerheten i verden. Vi ble forsikret om at det var sant. Det var ikke sant.»
Pinter fortsatte:
«Invasjonen av Irak var en banditthandling og et uttrykk for reinspikka statsterrorisme, og den viser en total forakt for internasjonale rettsprinsipper. Invasjonen var en egenmektig militæraksjon inspirert av en lang rad løgner og en grov manipulasjon av media og dermed også allmennheten. Den var en handling som hadde til hensikt å konsolidere amerikansk militær og økonomisk kontroll av Midtøsten under dekke – som en siste utvei da alla andre forsøk på rettferdiggjøring hadde misslyktes med å rettferdiggjøre seg selv – av frigjøring. En formidabel militær styrkeoppvisning som resulterte i død og lemlesting av tusener og atter tusener uskyldige mennesker.
Vi har utsatt det irakiske folket for tortur, klasebomber, utarmet uran, talløse tilfeller av vilkårlige drap, elendighet, fornedring og død og kaller det ”å innføre frihet og demokrati i Midtøsten”.»
Harold Pinter døde i 2008, før omfanget av de ufattelige økonomiske, kulturelle og sosiale ødeleggelsene av Irak skulle bli enda verre. Det var også før litt mer raffinerte varianter av Irak-scenarioet skulle bli gjentatt, som mot Libya i 2011.
Forestillingen om at USA har avviklet okkupasjonen og at Irak har fått «demokrati», er en mediamyte. I virkeligheten har USA siste ord når det gjelder bruken av irakisk luftrom, og store amerikanske styrker kan på kort varsel rykke inn fra naboland som Kuwait. Verdens største ambassade er amerikansk og ligger i Bagdad, den fyller et område på størrelse med Vatikanstaten. Soldater er erstattet med private sikkerhetsstyrker i tusentall.
Det var USA som førte al-Qaida til Irak, hvor de aldri hadde hatt noen form for fotfeste før invasjonen i 2003. Samtidig har okkupasjonen og de sekteriske stridighetene som okkupasjonen åpnet for, sørget for at Iran har det avgjørende ord i forhold til det sjia-dominerte regimet i Bagdad. Ved å skape etnisk og religiøs splid, og ved å føre krig via stedfortredere, er paradokset at amerikanerne aktivt støtter et iransk-vennlig regime i Bagdad samtidig som USA forsyner sunnibaserte og al-Qaida-støtta opprørere i Syria. Et vedvarende kaos i et «uregjerlig» Irak kan når som helst gi påskudd for at «det internasjonale samfunn» må gripe inn militært. For eksempel som opptakten til det endelige oppgjøret med Iran.
Status etter Operation Iraqi Liberation (med det svært treffende akronymet OIL) er mer enn en million drepte (nær fem prosent av befolkningen), fire og en halv million sårede, over fire millioner flyktninger, hvorav minst en million som trodde de fant trygghet i Syria.
I landet som for tjue år sia hadde Vest-Asias best utdannede befolkning, er analfabetismen på frammarsj. Infrastruktur, vann og strømforsyning er knapt fungerende. Bombeeksplosjoner og sekteriske drap er nesten daglig rutine. Volden avtar ikke, den øker.
Tusener av barn blir født med deformerte kropper takket være fosforbomber og utarmet uran. Særlig hardt rammet er motstandsbyen Falluja, der urangranatene haglet og mennesker ble brent levende med hvitt fosfor og MK-77 bomber. Forbudte våpen som har lignende virkning som napalm.
Torturen i Abu Ghraib ble ved et «uhell» kjent for verden, det samme gjaldt videobilder av Apache-helikoptrenes slakting av sivile. Sjeler med samvittighet sørget for at enorme mengder dokumentasjon av okkupantenes forbrytelser havnet på Wikileaks, slik at en hel verden kunne få se sannheten med egne øyne.
Elementær logikk og normale internasjonale rettsprinsipper skulle tilsi at saken var mer enn klar nok: USA og Storbritannia, med en rekke andre land på slep, har gjort seg skyldig i forbrytelser mot menneskeheten. Statsledere som George Bush og Tony Blair stilte seg i bresjen for et folkemord, og de har løyet sine egne og hele verdens folk rett i ansiktet for å «begrunne» aggresjonen. Underveis har de åpenlyst forsvart bruken av tortur. George W. Bush og hans rådgivere ville for eksempel ikke la seg binde av alle Genèvekonvensjonene.
Finnes det mer opplagte kandidater som burde settes på tiltalebenken i en internasjonal straffedomstol? Kunne vi ikke forvente at enhver demokratisk regjering verden over ville kreve tiltale og dom over slike seriemordere, slik for eksempel biskop Desmond Tutu har tatt til orde for? Ville ikke enhver norsk regjering, som uansett fargenyanse alltid ynder å framstå som demokratiets, menneskerettighetenes og fredens fremste ridder, vært i teten som pådriver og forsvarer av folkeretten?
Svaret er dessverre nei. Ti år etter at forbrytelsene mot Iraks folk tok til, er det ikke antydning til at de skyldige må stå til ansvar. Ingen norsk regjering har noensinne anklagd USA for brudd på folkeretten. Bush og Blair tjener millioner på å holde foredrag for næringslivstopper jorda rundt. Tony Blair – av alle – ble i 2007 oppnevnt av kvartetten (EU, USA, Russland og FN) som «fredsutsending» i Midtøsten! Det var som å utnevne en pyroman til brannmester.
Mens Blair og Bush ennå satt ved makta, hadde ingen ledende norske politikere problemer med å pleie offisiell omgang med disse kriminelle elementene. Antakelig har de fremdeles ingen betenkeligheter.
Demonstrasjon foran Stortinget i 2003. Foto: Revolusjon.
Bønnen, laderen og Bush' villige hånd.Kan det være fordi de vet at de er medansvarlige? Kan det være fordi Norge – etter at etterkrigstidas største folkemønstringer i 2003 tvang Bondevik, Jan Petersen og Kristin Krohn Devold til å avstå fra å delta direkte i bombardementet av Irak – i dølgsmål hjalp til med overvåking og etterretning og lot USA ta ut mengder av forhåndslagret materiell til bruk i en ulovlig krig? Fordi de sendte et ingeniørkompani til Irak, som ble stilt under britisk kommando? Fordi norske våpen og norsk spesialammunisjon har spilt en vesentlig rolle i nedslaktinga? Eller fordi både Bondevik- og Stoltenberg-regjeringene inntil for få år tilbake sørget for å gi irakiske quislinger spesialopplæring på Nato-basen på Jåttå?
I ti år har den norske politiske eliten gjort gode miner til slett spill. Og de har sluppet unna.
Men ikke alle slipper unna. Noen blir straffeforfulgt, bare ikke de skyldige. Nærmere bestemt de som har bidratt til å få fram sannheten, folk som Julian Assange og Bradley Manning. De to er henholdsvis etterlyst og tiltalt. Morderne går fri, varslerne blir satt på tiltalebenken.
Virkeligheten er snudd opp ned, som i et surrealistisk univers. Hvor lenge skal dette absurde teateret få lov til å fortsette?
Sannsynligvis helt til de hundre tusen menneskene som fylte gater og torg i Norge våren 2003 går ut i gatene igjen. Og lar være å gå i dvale etterpå.