Personvern

Solidaritet med Nord-Korea i landets lange kamp mot USA-imperialismen må ikke hindre kommunistene fra å ta klar avstand fra den idealistiske Juche-revisjonismen.

Gjennom mer enn 50 år har Nord-Korea vært i uforsonlig konflikt med USA-imperialismen. Koreas historie som nasjon går imidlertid over 5000 år tilbake. Ofte har landet vært undertrykt av mektige naboland (Japan og Kina), fra 1910 av den japanske imperialismen.

Da det koreanske folket i 1945 var frigjort fra den japanske imperialismen, greip USA straks inn mot den framvoksende kore-anske sosialismen. Landet blei delt i to langs den 38. breddegrad. I nord blei det oppretta en folkedemokratisk republikk. I sør blei det japanske kolonistyret erstatta av amerikansk militærokkupasjon, og Sør-Korea blei en framskutt base i den vestlige imperialismens kamp mot sosialismen.

Koreakrigen

På slutten av 1940-tallet bygde USA-imperialistene opp sine styrker i Sør-Korea med sikte på en militær gjenforening av Korea. Langs grensa skjedde det stadig flere sammenstøt, i blant etter regulære angrep fra sørkoreanske styrker. I sør trappet Rhee-regimet opp undertrykkinga av sosial uro og geriljavirksomhet. Tusenvis av bønder og arbeidere blei drept, og mange flere såret og drevet fra heimene sine.

25. juni 1950 blei sjølve Koreakrigen utløst av et sørkoreansk angrep over demarkasjonslinja. Vestlige medier har gjennom et halvt hundreår beskrevet krigen som en «kommunistisk invasjon fra nord», i enkelte tilfeller i mer forsiktige ordelag som en "koreansk borgerkrig". Sannheten er imidlertid en helt annen.

I et verk fra 1995 skriver en britisk historiker, Geoff Simmons:

«Syngman Rhees aggressive planer mot Nord-Korea var godt kjent og rikelig dokumentert. De var ofte en kilde til uro for USAs regjering og amerikanske militære myndigheter i Sør-Korea. Nord-Korea var på sin side like interessert i gjenforening, men hadde nødvendigvis en annen fortolkning av begivenhetene enn den som kom fra Washington og Seoul. Det ville imidlertid være en feil å gå ut fra at det rett og slett var like mye krigshissende retorikk i nord som i sør. Selv de vanlige anti-kommunistiske kildene siterer få utgytelser fra Kim Il-Sung som kan måle seg med det som kom fra Syngman Rhee og hans krigerske støttespillere. Utsagn fra Pyongyang holder muligheten for militant (eller militær) gjenforening åpen, men det er en annen grunntone enn hos Rhee; og i blant blir behovet for fredelig gjenforening framhevet.»


Fordi Sovjetunionen boikottet FNs Sikkerhetsråd på tida for angrepet på Nord-Korea, greide USA å få "sponset" Koreakrigen som en FN-aksjon. Likevel er det verd å merke seg at det første FN-vedtaket om Koreakrigen ikke forutsatte militær aksjon, og at USA gikk til aksjon før FN hadde gitt noen godkjennelse av det.

Sjølve krigen bølga fram og tilbake i tre år. Først ble den såkalte FN-styrken  i alt vesentlig amerikansk  som straks kom de sørkoreanske styrkene til støtte, drevet tilbake. Massiv amerikansk styrkeoppbygging snudde krigslykken og førte til at "FN-styrkene" rykket fram mot elva Yalu (Nord-Koreas grense mot Kina). Det utløste omfattende kinesisk intervensjon, og på ny blei "FN-styrkene" drevet tilbake.

I 1953 ble det enighet om våpenhvile med en demarkasjonslinje ganske nær den gamle (38. breddegrad). Våpenstillstandsavtalen er ennå ikke blitt erstatta av noen fredsavtale. USA har hele tida nekta å inngå en fredsavtale, og i stedet bygd opp verdens høyeste konsentrasjon av konvensjonelle og kjernefysiske våpen sammen med tusenvis av troppestyrker i Sør-Korea.

Framveksten av Juche

Kim Il Sung setter fortsatt sterkt preg på Nord-Korea Etter Koreakrigens slutt gjorde Kim Il Sung en stor innsats for å gjennomføre Juche-ideen som Nord-Koreas statsbærende ideologi. Begrepet Juche blei nevnt for første gang i en tale han holdt 28. desember 1955. Der gikk han til angrep på dogmatisme og formalisme, og sa blant annet: «Det må ikke være noen fast regel at vi skal følge det sovjetiske mønsteret». I 1959 påpekte han at «det viktigste i revolusjonen er å gjennomføre Juche fullstendig, idet vi holder fast ved marxismen-leninismens prinsipper».

Men Juche står tvert imot for en total fornektelse av marxismen-leninismen både i teori og praksis. Under Juche-tankens fane blei den kollektivistiske tankegangen brutt ned og erstatta med total underkastelse og lojalitet mot lederen. Og etter Kim Il Sungs død gikk både makta og persondyrkelsen på føydalt vis i arv til sønnen, Kim Jung Il. I Nord-Korea blei det etter hvert utvikla og konsolidert et gjennomført revisjonistisk samfunnssystem.

Vi veit ikke noe om styrken av en eventuell motstand mot Juche fra marxist-leninistiske grupper eller enkeltpersoner i Nord-Korea. Men utrenskninger og fraksjonskamper i partiet på denne tida (særlig i 1956-57) tyder på en viss motstand mot framstøtet fra Kim Il Sung og tilhengerne hans. Når det gjelder Sovjetunionen og Kina, er det lite sannsynlig at disse landa ville ha gjort noe for å støtte marxismen-leninismen i Nord-Korea, siden de sjøl var midt oppe i ei revisjonistisk utvikling.

Etter hvert begynte hele det nordkoreanske samfunnet å bli gjennomsyret av Juche. Ikke bare bøndene, men også de intellektuelle og det nasjonale borgerskapet blei omskolert og «proletarisert» i samsvar med denne ideologien. Dette blei framstilt som «klassekamp». Men «klassekamp» etter Juche er ikke klassekamp i marxist-leninistisk forstand. Uten en ekte proletarisk stat i Nord-Korea kunne ikke klassekampen være en tilstrekkelig faktor som kunne styrke den politiske makta til arbeiderklassen under klassens diktatur.

Juche-ideologien

Fra 1980-åra har Juche vært den herskende ideologien i Nord-Korea. Det nye grunnprinsippet i Juche er angivelig at «mennesket styrer og bestemmer alt», og i Juche er spørsmålet om sosialismen og kommunismen tuftet på de «brede folkemassenes kamp for fullstendig uavhengighet».

Juche videreutvikler denne grunntanken ved å hevde at «de brede folkemassene er historias subjekt», og at «samfunnets historiske utvikling gjenspeiler den kreative utviklingen i de brede massene». Menneskehetens historie er «de brede folkemassenes kamp for å realisere sin chajusong, dvs. frihet, uavhengighet og sjølberging». Massenes aktivitet blir tolka og konkretisert gjennom ledernes styring av denne aktiviteten, og både individets og folkets uavhengighet forutsetter lojalitet mot lederen og partiet.

Juche innebærer også en åpen kritikk av marxismen-leninismens «historiske begrensninger», fordi den bare legger vekt på de materielle og økonomiske vilkåra, og undervurderer det uavhengige initiativet hos de brede folkemassene. Marxismen var angivelig bare en teori for det første stadiet av den sosialistiske bevegelsens historie, mens den store lederen Kim Il-Sung overvant de historiske begrensningene ved tidligere teorier gjennom Juche-ideen.

Gjenklanger av maoisme

Det er vel ikke så merkelig at vi finner igjen tanker som likner det Mao Zedong omtrent samtidig var i ferd med å utvikle i Kina, og som på samme måte var et brudd med marxismen-leninismen. Det gjelder den filosofiske grunntanken, som er voluntaristisk  det vil si at det er menneskenes, massenes vilje som driver historia fram og ikke arbeiderklassens organiserte klassekamp. Videre finner vi en parallell til Maos tanker om «nydemokratiet», der en bred allianse av forskjellige klasser danner grunnlaget for det nye samfunnet og for det statsbærende partiet  og der også det nasjonale borgerskapet er tatt med i alliansen.

Kim Jong-Il har uttrykt det slik: «I det sosialistiske samfunnet blir alle mennesker omdannet til sosialistiske arbeidere, slik at alle blir en del av folkets brede masser. Det grunnleggende kriteriet som avgjør om en er et medlem av folkets masse eller ikke, er ikke ens klassetilhørighet og klasseopprinnelse, men hvilke ideer en har. Det ideologiske grunnlaget som forener folk fra alle lag i folkets brede masser, er ikke bare ideen om sosialisme eller kommunisme. Alle som elsker landet ... er kvalifisert til å være et medlem av folkets brede masser.»

Denne tankegangen kom til syne allerede like etter 2. verdenskrig, da Kim Il-Sung innførte begrepet «progressivt demokrati». Og i 1946 gikk Nord-Koras kommunistiske parti sammen med det borgerlige Nye demokratiske partiet i Nord-Koreas arbeiderparti, som fikk hundretusener av medlemmer helt fra starten av.

«Både Kim Il-Sungs progressive demokrati og Mao Zedongs nydemokrati står for høyrerevisjonistiske avvik når det gjelder revolusjonen i land av kolonitypen. Disse avvikene blei faktisk også senere videreutvikla av Krustsjov-revisjonistene rundt begrepet om en stat tuftet på nasjonalt demokrati.... Alle disse politiske retningene som blander sammen "demokrati" og "forsoning" mellom antagonistiske klasser er uten tvil revisjonistiske formuleringer og teorier som bremser framrykkinga mot arbeiderklassens diktatur og lager en "kinesisk mur" mellom den første og den andre fasen i den revolusjonære prosessen i utviklingslanda.»*

Støtte til Nord-Korea – ikke til Juche

Som en oppsummering kan vi si at Juche avviser den materialistiske og dialektiske historieoppfatninga og erstatter den med en idealistisk filosofi som har metafysiske og nesten teologiske trekk. Juche hevder at mennesket har friheten til å omforme både naturen og samfunnet i kraft av sin egen vilje.

I den situasjonen Nord-Korea er oppe i nå, er det en selvfølge at vi støtter landets kamp mot imperialismen. Men sjøl om marxist-leninistene av all kraft forsvarer det koreanske folkets rett til uavhengighet og gjenforening, må de samtidig ta klart avstand fra den nordkoreanske revisjonismen og den skaden som den påfører den vitenskapelige sosialismen og kommunismen.

Litteratur:

* Se N. Steinmayr: Long live Korean reunification and independence! Down with Korean revisionism!
Sitatene av Kim Il-Sung og Kim Jong-Il er også oversatt etter Steinmayr.

Fra Revolusjon nr. 18, våren 2000


Dette er Juche:

  • De brede folkemassenes vilje er historias drivkraft.
  • Alle som elsker heimlandet, er en del av de brede massene.
  • Juche er Chajusong, dvs. frihet, uavhengighet og sjølberging.
  • Partiet er hele folkets parti.
  • Juche er lojalitet og lydighet mot lederen.